Nå har jeg lest ferdig The Road. Dette var en bok jeg "ikke kunne legge fra meg", selv om den var -- opprivende. Opprivende og forferdelig. Forferdelig og god.
Det var som en Pandoras eske. Full av de forferdeligste ting, og når alt det onde er sluppet ut: Håpet. Og er håpet ondt eller er det godt? Er det vits å håpe? Velge livet når det ikke er liv? Men man kan ikke annet!
Det som har gjort inntrykk i lesingen, er at boken er så klar og enkel i tema og motiv. Faren, sønnen, veien, de gode, representert ved de to, og håpet om at det er andre gode der ute, og de onde. Ingenting håp utenfor det de to har sammen. Livet og selvoppholdsdriften: og uten å elske er man ikke et menneske. Gutten som er en søyle av lys og håp i håpløsheten.
Språket gjorde også inntrykk på meg, også det klart og enkelt. Kanskje fordi alt er så enkelt og så grusomt og så sterkt, trengs det i denne boken ikke annet enn et enkelt og tydelig språk for å beskrive det. "Can you do it? When the time comes? Can you?". Så enkelt og så hjerteskjærende rett inn i hjertet og magen til leseren.
På slutten hulket jeg høyt. For et spenn han har tegnet opp. Mennesket i totalt forfall. Mennesket med fantastisk verdighet. Og håpet! Håpet gjennom det hele, håpet fra første til siste setning.
Ja, den er fantastisk god, og fæl, og trist og håpefull. Syns alle burde lese den. Eg må innrømme at eg ikkje har sett filmen enno, eg tør berre ikkje.
SvarSlettFullstendig enig. Kommer ikke til å se filmen. Har ikke lyst heller. Jeg får reservere Viggo Mortensen for Aragorn, og denne filmen til mine egne grusomme forestillinger.
SvarSlettBra, ja, men synes du ikke det var tungt å lese hele boken i 3. Person? Det ble etter hvert nesten som når tv-journalister forsøker å beskrive stemning...
SvarSlettDer fikk jeg noe å tenke på. Måtte hente frem boken igjen. Jeg har ikke tenkt på det før du spør, men synsvinkelen ligger vel fast opp til faren? Tredje person, men nesten utelukkende gjennom farens øyne. Et tydelig unntak var i byen der gutten ser en annen gutt. Derfor gjør det stort inntrykk. Men også når fortelleren går inn i farens tanker, f.eks ved å dele noen minner eller refleksjoner, er det beskrivende.Det er vel det du tenker på med journalistikk, den beskrivende stilen, kun det man kan se, høre, lukte. Jeg synes ikke det ble monotont. Det manglende "føleriet" forsterket stemningen for min del. Flere journalister burde gjort det slik!
SvarSlett