søndag 23. oktober 2011

"Alle" burde lese Falkbergets "Nattens brød"

Jeg er nå i gang med Plogjernet av Falkberget, etter at jeg leste An-Magritt for litt mer enn et år siden. Jeg har lest alle de fire bøkene flere ganger før, og synes det er noe av det beste jeg har lest på norsk. Og det mener jeg fortsatt.
Det er synd og skam at Falkberget blir så lite lest som han blir. Det er kanskje fordi språket er litt vanskelig, dialektinnslag, svensk, tysk, latin, fremmedord fra gruvedrift og kirkespråk. Det er en viss utfordring i å lese teksten, til man kommer inn i det. Men det er på den andre siden så rikt språklig at det blir en ekstraglede. 
Karakterskildringene er også noe av det som er fantastisk med Falkberget. Så raskt han får alle bipersoner levende frem med egne historier og dramatisk fortid, med sine sår og tap, drømmer og håp. Dermed blir fortellingen så full av liv og bevegelse. 
Og så er det hovedpersonen An-Magritt med sin ukuelige stolthet og vilje, som bærer boken / bøkene. For en leseglede!

torsdag 20. oktober 2011

A S Byatt: The Childrens's book

The Children's book (Barnas bok) av A S Byatt kom ut i 2009, og var på Man Booker Price sin kortliste for denne. Utgitt på norsk i 2011. Jeg har et positivt forhold til Byatt etter boken Besettelse, som var en virkelig sterkt og god leseropplevelse, en slik opplevelse som jeg ofte hadde da jeg var ung, men sjeldnere nå. Siden leste jeg et par andre bøker av henne,  Engler og insekter fra 1992 og The Matisse Stories fra 1993. Disse likte jeg, men ikke på samme måte som Besettelse.
Nåja, hele litteraturgruppen gikk i gang med denne boken. Men 600 sider kan være tungt å svelge på fire uker, for travle damer med jobber og familier, og det var ikke så mange som hadde lest ut boken. Mottakelsen var lunken, og kanskje var det uheldig for videre leseglede at vi tok noen snarveier og spurte Elin hvordan det gikk, i stedet for intens og raffinert litterær debatt?
Jeg har selv kommet ca 300 sider på vei, og leser nå videre med friskt mot, selv om Elin og til dels Anette har røpt en del av hvordan det går. Noe av problemet med boken er mangelen på et samlende plott, var vi enige om. Det er mange mennesker og et stort og bredt persongalleri, så det er litt vanskelig å holde tråden. "Hvem var nå det igjen?" er en tanke som stadig vender tilbake gjennom lesningen, og det er kanskje litt uheldig?

Jeg ser alle innvendingene, men jeg synes likevel at det er lesverdig. En ting er at jeg liker Byatt sin fortellerglede, med detaljer og ideer som flommer over. Noen av personene engasjerer og interesser meg, f.eks Phillip pottemakersvenn, den geniale og grusomme Benedict Fludd, Olive, etc etc. Jo, når jeg tenker etter er det mange som interesserer meg. Tidskoloritten er også spennende, boken handler om århundreskiftet, her er det spennende personligheter og hendelser som vever seg inn i de menneskene og hendelsene som spinnes.

Men historien er litt for løs, og det er endel som burde blitt kuttet, 20% tynnere bok ville kanskje gjort det strammere og bedre? Som Synne sa: Det eneste jeg er interessert i, er å finne en måte jeg kan skumme gjennom denne boken på, og likevel få med det viktigste. Det er kul umulig, det er så mange folk å holde greie på---

Her er noe morsomt: Et intervju med Byatt. Hun blir spurt om å gi et sammendrag, og sier at det er vanskelig. Så sant, så sant... Men jeg har hørt at forfatteren er veldig hyggelig, av en person som traff henne da hun besøkte Bergen for noen år siden--- og hun virker hygggelig i dette intervjuet.
http://www.5min.com/Video/An-Interview-With-Author-AS-Byatt-276003068


Anbefales så langt? Tja, tror du kan leve godt uten å lese denne boken. Men har du ekstra tid, skader det ikke. Grei lesning, godt håndtverk, men mangler intensiteten og engasjementet som gjør en leseropplevelse virkelig god. Etter tre hundre sider bør man vite hvor fortellingen har tenkt seg, sånn noenlunde...

lørdag 8. oktober 2011

Dikt av Inger Hagerup: Skumring. (Jeg undres om ensomheten)

Bilde fra "Hvem skal trøste Knøttet" av Tove Jansson
Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.

Inger Hagerup

fredag 7. oktober 2011

"Lidelsens øyeblikk" hos kvinner i engelsk 1800-tallitteratur

Kanskje en litt pretansiøs overskrift, men etter å ha lest ferdig Middlemarch har jeg grunnet litt på noen sterke og intense øyeblikk med kvinnelig lidelse i Middlemarch, Jane Eyre og Villette.  Jeg har også tenkt på Isabel i The Portrait of a Woman, men den boken kjenner jeg for lite, så lar det være utenfor nå. Jeg har videre grunnet litt på Jane Austen, og kanskje på mangelen på slike øyeblikk hos henne?

Først tenkte jeg på Middlemarch og den sterke scenen der Dorthea kommer hjem om kvelden, etter at hun om morgenen så Will og Rosamund sammen, og trodde at de elsket hverandre. Hun holder seg tapper hele dagen, så faller hun sammen og blir fulgt hjem: "Dismissing Tantripp with a few faint words, she locked her door, and turning away from it towards the vacant room she pressed her hands har d on the top of her head, and moaned out--
   "Oh, I did love him!"
Og så kommer beskrivelsen av en kald, ensom, lang natt i lidelse. Og morgenen kommer, og Dorthea klarer å samle seg. Denne skildringen av hvordan hun gir seg over, synker dypt, dypt ned og stiger opp igjen til klarhet og overflate - dette var et fantastisk øyeblikk.

Jane Eyre synker også dypt ned. Rett skal være rett - i forhold til Dorothea så har hun det verre: på bar bakke, totalt ydmyket og skuffet etter den berømte kirke-scenen, forlater hun Mr. Rochester og begir seg ut på vandring på måfå omkring i det engelske landskap og over heiene, likegyldig til hvor hun går, nedbrutt av kjærlighetssorg: "In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or belive, Mr Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively."

I Villette er det flere slike scener eller lavpunkt i heltinnens liv. Lucy er dypt fortvilet når hun drar til Villette. Så er det krisen sommeren hun er helt alene på skolen, og kollapser. Men Charlotte Brontë sine heltinner faller i avmakt og blir reddet av noen, i motsetning til Dorthea, som må klare seg på egenhånd. Eller --- Lucy kommer seg tilbake på egenhånd den kvelden og natten hun er gatefesten, rammes av forferdelig sjalusi, og finner roen til sist. Til neste dag, da er hun ikke rolig likevel. Smerten brant ikke ut på samme måte som hos Dorthea. Men er veldig godt beskrevet.

Jeg tenker på Austen-bøkene, der finner jeg ikke den samme tendensen til å synke dypt ned i smerten, kjenne den til bunns, og stige sterkere opp igjen. Elisabeth Bennet går forholdsvis lett gjennom dramatikken rundt forholdet mellom henne og Mr. Darcy. Hennes verste øyeblikk er når hun får vite at søsteren har rømt. Anne Elliot har noen tunge øyeblikk, men heller ikke med den ville dramatikken som hos Brontë og George Eliot.

Austen skriver jo innenfor den mer klassiske 1700-tallstradisjonen, mens de to andre skriver innenfor romantikken. Nå virker Brontë på meg som en vill romantiker, i motsetning til Eliot, og Brontë sine heltinner er nokså mye heftigere og utsatt for mye heftigere ting enn Eliot sine. Likevel synes jeg at beskrivelsen av smerten er veldig, veldig bra hos dem begge!  Men smerten tjener en funksjon, det er renselse i hjertesmerten. Og når de kommer ut på andre siden, har de blitt endret, og fortellingen blir endret. Å synke til bunns i sin egen ulykke er et vendepunkt. Smertens skål som må drikkes tom.

Tidligere innlegg:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/charlotte-bronte-villette-2-innlegg-dyp.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/eliot-middlemarch-siste-innlegg-jeg-er.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/middlemarch-av-george-eliot-middlemarch.html

søndag 2. oktober 2011

Sakprosa: Organisasjonsutvikling i sykehus - Irene Sørås

Organisasjonsutvikling i sykehus Debattene raser i avisene, og det er stadig innlegg om hvor forferdelig alt er blitt. Legene har stadig mindre tid til pasientene, det er rapporter og skriving og over-byråkratisering overalt. Særlig ille i Helse Sør-Øst for tiden, men også her i Helse Bergen har vi nettopp hatt / har en stor sak om nytt datasystem innført, tusenvis av pasienter ikke innkalt til kontroller (blant annet min sønn, uten at det har vært noen krise..), og en pasient mulig død på Haraldsplass---

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om dette. På den ene siden er det helt sikkert at det er problemer ute i sykehusene som er store og spesialiserte, særlig "mellom leddene". Og de stadige sammenslåingene, hva er de svaret på, og hva var problemet med de gamle systemene? Når det gjelder innføring av datasystemer, så er det for meg klart at det må være elektroniske datasystemer i et moderne sykehus, og så rart at det ikke er mulig å lage systemer som kan brukes... Men da tenker jeg igjen at jeg knapt vet hva jeg kan tro. Best å holde seg frisk. Jeg hører legene roper høyt på alt som er galt, og alt som hadde vært bedre dersom det hadde vært leger som hadde bestemt alt mulig. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det heller, men merker at jeg har en liten motstand mot den tanken, sånn generelt sett---

Nåja, jeg har iallefall lest boken "Organisasjonsutvikling i sykehus". Den tar for seg - ikke den "store" organiseringen med sammenslåinger og helseforetak, men heller den mindre organiseringen, er det mulig å drive forbedringsarbeid i sykehus? Ulike teorier og metoder blir diskutert, og eksempler på hvordan ulike metoder har blitt brukt i ulike typer forbedringsarbeid i norske sykehus. En diskusjon om hvorvidt teorier utarbeidet i en type virksomhet, kan overføres til en annen type, med suksess. Til slutt en advarsel mot for stor tro på slike metoder og tilnærminger..

Jeg har ikke akkurat blitt klokere på hva som egentlig foregår i sykehussektoren, og kan derfor ikke si noe om all frustrasjonen som skyller over oss fra helsepersonellet via media. Fra dette hold vil jo denne boken være nok et gufs fra helvete - teorier om endringer når ingenting bør endres, dvs - det bør endres tilbake til det som var (hva var det som var...). Men denne boken er som sagt et talsrør for de små og konkrete endringene: hvorfor er liggetiden lenger ved akkurat den ene posten? Hvorfor må pasientene på polikinikken vente så lenge? Hvorfor er folk så misfornøyde på post 4, etc. Lettlest bok med smakeprøver av ulike endringsteorier.

Eliot: Middlemarch. Siste innlegg. Jeg er SÅÅÅÅ begeistret

Åh, dette var en så fin bok. Det skal ikke vare lenge før jeg leser den igjen. Her var det et vell av personer og skildringer. Og jeg synes fortelleren er så skarp og klok. Hvordan kan hun ha blitt en så fantastisk god observatør, men mer enn det. Deltakende med kjærlighet og vidd og varme. Selv Rosamund, som ikke egentlig får så god omtale, blir likevel hederlig omtalt.
For en stund siden laget jeg en liste over mine kvinnelige helter. Dorthea ryker rett inn på listen, med sin sterke vilje, sitt varme hjerte og engleaktige vesen, trofast, strekker seg langt, holder fast. En fantastisk skildring.
Jeg tenkte nokså tidlig at dette var det store forbildet til Agatha Christie sine Miss Marple - bøker. Da den mystiske mannen fra fortiden, Mr. Raffle, dukket opp, og døde en mystisk død, måtte jeg le. Ja, Agatha, jeg forstår at du har bygget Mary St. Mead på et STORT litterært forbilde. Middlemarch. Mary St.Mead. MM. Nudge nudge know what I mean?

Nok om det. Jeg anbefaler alle som liker lange, velskrevne, morsomme og kloke bøker om kjærlighet, komplikasjoner, mennesker i 1800-tallets England, å nyte, nyte, nyte denne boken. Alt for få som leser den.