tirsdag 27. mars 2012

Marsdikt - Vårkveld i mars av Inger Hagerup

Hver mars tenker jeg på dette diktet av Inger Hagerup- enkelt, tidløst, gripende


Vårkveld i Mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet.
Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.


                                                 Inger Hagerup

mandag 26. mars 2012

D.H.Lawrence: Sons and Lovers. Sønner og elskere.

Romanen Sønner og elskere av D.H. Lawrence kom ut i 1913 og er en av de mest kjente av denne forfatteren, sammen med Lady Chatterlys Lover. Jeg lastet nettopp ned D.H Lawrence sine samlede verker på min Kindle (ja, selvsagt: det er gratis, det er fantastisk), og det er ikke til å komme forbi: Jeg ELSKER å lese denne typen litteratur, store fortellinger av store forfattere, med sterke, skarpe personskildringer og miljøskildringer.

Jeg er ca halvveis i boken nå. Selv om jeg har en viss ide om hva som kommer til å skje fremover, er det veldig gøy å lese dette. En ting som er litt spennende er at D.H Lawrence beveger seg i et annet sosialt skikt enn mange andre engelske bøker jeg har lest, dette er fra et gruvedistrikt og en gruvefamilie.

Jeg har tidligerer nevt at jeg er fasinert av beskrivelsene av den kvinnelige lidelsen. Jeg tenker at det er så mange romaner fra 1800-tallet og begynnelsen av nittenhundretallet som handler om kvinner... Man skulle kanskje tro at flere handlet om menn, siden kvinners liv var så tilbaketrukket og kvinnefrigjøringen ikke var kommet så langt, dessuten er det menn som er forfattere for mange av disse... Likevel er det påfallende ofte kvinnene som er utgangspunktet. Hvorfor er det slik? (Det er det sikkert mange som har sagt mye klokt om...).

Jeg liker å lese om dette. Og jeg tenker at når man påstår at i dag er vi mennesker (både kvinner og menn) så krevende, forlanger så mye av ekteskapet og livet, gir opp så lett... så er det å lese disse romanene et nyttig perspektiv. De menneskelige dramaene som utspiller seg når man er helt nødt til å forholde seg til dem som man helst vil slippe fra... eller lengter etter noe man ikke kan oppnå og ikke har mulighet for å forsøke å oppnå..

tirsdag 20. mars 2012

Haruki Murakami: IQ84 (bok 3). Lettere skuffet

Jeg blogget om bok 1 og 2 i IQ84 i vår. Nå har jeg fått lest bok 3. Denne har jo solgt i bøtter og spann, så vidt jeg forstår, i Japan, og i resten av verden... Hmm, sier jeg. Jeg opplevde boken som lettlest og god underholdning, noen litt rare ting som det ikke er så lett å få tak i innenfor alternative virkeligheter og så videre, men i det hele så synes jeg på langt nær dette er det beste fra Murakami. Ja, jeg vet at anmeldere har sagt: "denne kommer til å sitte i lenge, men faktisk, jeg hadde glemt det meste fra bok 1 og 2 nå når jeg satte i gang med bok 3. Det satt ikke i. Jeg husket nesten ingenting av Aomame og Tengo sine viderverdigheter...

I motsetning til både Norwegian Wood, Kafka på stranden og min favoritt over alle, Hardkokt eventyrland og verdens ende - som var så mystisk og vakker og sørgelig og dragende, så manglet denne for meg nerve og intensitet.
Er det slik at forfattere med sin særegne stil kan gå på tomgang etterhvert? Jeg tenkte på Kjærstad. Jeg tenker på John Irwing. Akkurat som om de skriver og skriver på den samme boken og det samme prosjektet, og etter en stund blir de så flinke i det de gjør, at de nesten glemmer å legge inn noe mer enn glitrende håndverk og sin egen særegne stil?

Iallefall synes jeg det var ok å lese denne boken, men jeg er samtidig litt trist, fordi jeg føler at jeg mistet "min" Murakami, den skjelvende gleden jeg har følt når jeg har lest de andre bøkene hans.. jeg har følt at "ja, det er noe her, noe jeg kan gripe, bare jeg anstrenger meg, hva er det, det er noe veldig, veldig viktig..." - og den følelsen fikk jeg ikke her.

Konklusjon: den lette skuffelsen etter bok 1) og 2) forsterket seg. Men nå har jeg vært veldig, veldig begeistret for Murakami også, og lest det meste han har skrevet..

Om bok 1-2: http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/haruki-murakami-1q84-en-av-mine.html

torsdag 15. mars 2012

En liten perle. Julian Barnes: Flaubert's Parrot - Flauberts papegøye

Jeg storkoste meg med denne boken fra første stund. Det er noe med disse bøkene som er så fulle av gullkorn og kloke ord at jeg får lyst til å spise dem, fortære dem, få disse innsiktene fullstendig som en del av meg selv, kanskje jeg tror at jeg kan nå en større klarhet og klokhet og liv bare det jeg leser blir en del av meg selv. Når jeg leser tenker jeg ofte: "Ja, sånn er det", og det gir meg innsikt og trøst og forståelse, men så er det ofte glemt igjen... eller iallefall synker tilbake. Men noe blir, gir en større forklarelse til eget liv, eller skaper et vendepunkt, kanskje dramatisk, som oftest ikke, men man tenker noe på en ny måte, og ser verden på en ny måte...

Denne boken handler om Flaubert, om kjærligheten til en forfatter, om sorgen og kjærligheten til en elsket person man har mistet, om at det er endel som er vanskelig, og at man må leve og finne ut av det. Lavmælt og stille jakter jegpersonen på Flauberts liv, i visshet om at det er ting som er borte, man finner det aldri igjen. (Men også morsomt, jeg lo høyt mange ganger...).

"How do we seize the past? How do we seize the foreign past? We read, we learn, we ask, we remember, we are humble; and then a casual detail shifts everything"

Flott fyr!
"Mystification is simple; clarity is the hardest thing of all. Not writing a tune is easier than writing one. Not rhyming is easier than rhyming."

"It's easy, after all, not to be a writer. Most people aren't writers, and very little harm comes to them."

"With a writer you love, the instinct is to defend. This is what I meant earlier: perhaps love for a writer is the purest, the steadiest form of love."

"And then it happens to you. There's no glory in it. Mourning is full of time; nothing but time."

Anbefales?
Absolutt. Dette er ikke akkurat spennende som en krim, men det flyter av gårde som en deilig bølge.
Bonusspor: Man får skikkelig lyst til å lese Flaubert! Og da er det fint om man har en Kindle, bare laste ned det man vil ha gratis! F.eks lastet jeg ned brev mellom Flaubert og George Sand. Stilig?

lørdag 10. mars 2012

Mine kommende bøker

Jeg har lest lite de siste månedene. Sånn er det noen ganger i livet. Slukeperioder og perioder da man er opptatt av andre ting (jeg har vel spilt Wordfeud...). Nåja. Nå er det noen fine ting som skjer:

1) Leser Flaubert's parrot av Julian Barnes. Fin bok, blir veldig glad interessert i Flaubert ved å lese denne. Jeg tenker at boken iscenesetter noen spennende ting: forholdet mellom levd liv og litteraturen som forfatteren skriver, drømmen og facinasjonen over forfatteren, og vissheten og sorgen over at dette livet faktisk er borte, er tapt... Så henter man ut brokker og stykker av dette livet: Flauberts kvinner, Flauberts hunder, Flauberts papegøye. Disse tingene er beviser, og mellom bevisene vever man en historie som kan være sann, eller den kan være falsk... Dette tenker jeg når jeg leser denne boken.

2) Jeg har bestilt Murakamis bok III om 1Q84, og gleder meg til å gå igang med den, den er på vei i posten til meg.

3) Lansering av neste bok i A Song of Ice and Fire (eller hva nå det heter...). er rett rundt hjørnet. 15. mars kommer boken, og estimert i min  postkasse den 21. Jeg var kanskje litt lunken til forrige bok, gøy å lese men gud hvor sakte historien har begynt å gå... Og neste bok handler nok ikke om mine favoritter, men likevel, dette er bare tulleinnvendinger, jeg kommer til å legge alle andre bøker til side for å lese denne!

4) Så har jeg lastet ned Lawrence på min Kindle, og vil lese noen av hans romaner, inspirert av Kjærstads namedropping. Det gleder jeg meg også til...

5) Amazon Kindle sender eposter om at Joyce Carol Oates har kommet ut med ny bok. Den vil jeg lese.

6) Joan Dideon likeså. Jeg var ikke helt i skyene over "A year of magical thinking", men samtidig var det noe fint med den boken... så jeg har nok lyst på neste...

7) Så er det litteraturgruppens bøker, vi har bestemt oss for den islandske forfatteren Gyrdir Eliassons "Mellom trærne" og Flauberts "Madam Bovary". Særlig den siste gleder jeg meg til, jeg husker at jeg leste den og ble irritert og frastøtt, men det er 25 år siden. Jeg tenker kanskje annerledes om det nå?
Men det går mye, mye saktere enn tidligere. Jeg klarer ikke konsentrere meg slik som før. Det kommer kanskje tilbake? Jeg kan kanskje utvikle "Normanns område?" Hmm, tviler på det!

Normanns område av Kjærstad. Siste kommentarer.

Jeg kunne ikke fri meg fra Det store eventyret da jeg leste denne boken. Begge handler om kjærligheten til lesingen og litteraturen, og kjærligheten til en kvinne. Men i Det store eventyret leter  hovedpersonen etter en kvinne, blir fanget i litteraturen, og det hele henger sammen. Kjærligheten til den spennende kvinnen omhyllet av mystikk og historier, og kjærligheten til den store eventyrsamlingen blir vevd sammen og er avhengig av hverandre.

I Normanns område er det akkurat motsatt. Kjærligheten til den spennende kvinnen frigjør lesegleden, men så trenger han ikke kvinnen lenger, og velger henne bort for videre lesing. Han velger ikke bare henne bort, men også suksess, å være en integrert del av et forlag. Velger til fordel for hva? For å kunne gå fullstendig inn i det han leser.

Dette er en positiv ting for jeg-personen i boken, men en veldig, veldig trist ting for meg som leser. Det er en fallitterklæring. Normann mener at å leve i litteraturen er et like viktig liv som "det virkelige livet". Der Det store eventyret slutter med den fantastiske setningen "Alt er k." så slutter Normanns område i forvirring (for meg), der det gies en slags biologisk super-forklaring på Normanns store evne til å lese... Det liker jeg ikke. Det ødelegger endel for meg. Han (Kjærstad) mister noe på veien, når han ikke i større grad utforsker spenningen og smerten i valget mellom å leve i bøkene og leve i virkeligheten.

Det er masse å si om denne boken, men jeg gir meg her.
Noen avsluttende ord: Litteraturgruppen var lunken, og trillet tre-ere og fire-ere. Synes det ble for langt, for name-dropping, for ordrik. Jeg likte for så vidt boken godt og koste meg, men jeg er enig med innvendingene som kom, samtidig.

Anbefales: Ja, den anbefales, men med forbehold. Du må like Kjærstad fra før, tror jeg..