mandag 27. juni 2011

The Road: 4.innlegg - ettertanker

Jeg går stadig og tenker på The Road. Vi hadde en god diskusjon om boken på siste litteraturgruppe før ferien, og det er disse innspillene som har gått sammen med egne inntrykk til disse ettertankene.
  • Er livet hellig? Var det riktig av faren å holde ut og gå videre? Var det riktig av faren å dø uten å ta livet av gutten først? Jeg lover - her var det grunnleggende uoverensstemmelser.
  • Et ytterpunkt er synspunktet at her hadde faren forsømt sine plikter. Han burde brukt sin ene kule til å ta livet av sønnen, mens det ennå var tid. For hva var poenget? Når verden er så godt som ferdig og alt uansett var slutt?
  • Det motsatte ytterpunktet var dette: Det var farens kjærlighet og det at han ikke kunne drepe sin sønn, som gjorde boken stor, som gav håpet på slutten. Selv der det var klart at verden og menneskene likvel dør innen overskuelig fremtid, var det likevel mulig for gutten å ha et godt liv innenfor de rammene som var igjen - kort eller langt.
  • Vi brukte litt tid på å diskutere katastrofen som lå bak. Hva hadde egentlig skjedd? Kunne det skje? Var det sannsynlig? Vi falt ned på at dette er en bok som undersøker grensene for menneskelig verdighet, balansegangen mellom håpløshet og håp, ikke en bok som direkte vil advare mot fremtidige menneskeskapte katastrofer (eller naturkatastrofer, verdens største vulkan, eller en komet som legger jorden øde, men slikt er det vel ingen vits å advare mot--).
  • De gode menneskene versus de onde menneskene. Relativt sett kan man diskutere hvorvidt det er onde og gode mennesker, men i boken er det trukket en absolutt grense. De som spiser andre mennesker, inkludert egne barn, dette er "de andre", dette er de onde.
  • Guttens redsel for å bli mishandlet, drept og spist er selvsagt sentralt i fortellingen, men det er verdt å merke seg at han er like redd for å bli en som spiser andre. Der går det en sylskarp grense. Der vil heller ikke farens kjærlighet til sin sønn gå. Den grensen kan man ikke tråkke over.
  • Så alt i alt. I all denne håpløsheten og en bok som er så fullstendig rensket for "håp" om redning, er det en annen type håp som blir satt frem: at man kan fortsette med kjærlighet og verdighet til det aller, aller siste.

fredag 24. juni 2011

St.Hansdikt fra Solveig 13 år - 23.juni 1980

Da jeg var tretten år, 5. juni 1980 fikk jeg en dagbok av onkel Kåre til bursdagen. Elin Bjørnæs og jeg hadde bål, alene, på hytten vår St.Hans 1980. Den natten skrev jeg dette diktet i min helt nye, ubeskrevne dagbok. Og det er et enkelt dikt, men jeg forsøkte å si noe, og vet ikke om jeg kan si det bedre i dag!


Nikolai Astrup:St.Hans
St. Hans

Bålet gløder
vi prater, tier
mørket legger seg
luften kjølner
Årets lengste natt,
bålet gløder,
vi prater, tier

Flakkende ild,
røde tunger
i natten.
Stille ansikter.
Fantasien hvisker
i juninatten...

onsdag 22. juni 2011

For å lære noe: Torbjørn Færøvik: Midtens rike

Dette med Kina er jo ikke så lett. Jeg har lest en bok av Torbjørn Færøvik tidliger - og syntes jeg lærte veldig mye. Men nå er alt nytt igjen, jeg er sannelig glad jeg ikke skal opp til eksamen i Kinas mange dynastier... Men siden jeg nå ikke skal det, kan jeg bare kose meg og lære på nytt.
Jeg synes Færøyvik skriver veldig lett og godt og morsomt og interessant! Jeg har riktignok ikke kommet så langt, men vi har nå tatt for oss både Shang,- Shou-, Quin- og Han-dynastiet, noen viktige tenkere og noen vanskelige reiser gjennom Gobi-ørkenen...
Jeg kunne ønske meg at det var litt bedre kart i boken. Det er ett i begynnelsen, men det kunne godt ha vært flere, gjerne med ulike ruter og keiserdømmer og Kinas ekspansjoner tegnet inn. Gode kart i historie- og reisebøker kan jo ikke overvurderes!
Men med eller uten kart, så synes jeg det er topp å lese om Kina, og Torbjørn Færøvik skuffer ikke!


Andre bøker om Kina som jeg har lest:
  • Færøvik, Torbjørn: Veien til Zanadu. Jeg lærte mye, men hva? Det husker jeg ikke helt...
  • Buck, Pearl S: Den gode jord. -- Lenge siden jeg jeg leste denne, men husker fremdeles mye, det gjorde inntrykk! Slik jeg husker det, er det en bok om og en hyllest til grå, slitne, uskjønne kvinner som ydmykt sliter og strever og bøyer sitt hode.
  • Li, Zhisui: Mao - Livlegens beretning --Synes den var veldig interessant. Mao likte å bade i elver. (min hukommelse er selektiv, men ikke alltid på de viktige tingene...)
  • Daj Sijie:  Balzak og den lille kinesiske syersken -- Fin, men det eneste jeg husker nå, er en oppfinnsom tannlegebehandling. Ikke les dette om du har tannlegeskrekk

søndag 19. juni 2011

Charlotte Brontë: Villette. 2. innlegg. Dyp, dyp lengsel

Villette starter som sagt med heltinnens opphold i Bretton og at hun hører til et sted. Lucy var vel 14 da. Men som jeg har sagt tidligere, Lucy mister på et tidspunkt alt. Romanens Første del slutter med kapittelet "The Long Vacation", en gripende skildring av en fullstendig ensom kvinne. Hun er alene på skolen når alle elever og lærere har reist, de har alle liv utenom, interesser, kontakter - bare Lucy har ingen steder å gå, ingen steder å gjøre av seg. Det blir en forferdelig tid for henne, selv om hun nå for såvidt er trygg, har en jobb og et sted å bo.
My heart almost died within me; miserable longings strained its chords.
[...]

Alas! When I had full leisure to look on life as life must be looked on by such as me, I found it but a hopeless desert: tawny sands, with no green field, mo palm-tree, no well in view. The hopes which are dear to youth, which bear it up and lead it on, I knew not and dared not know. If they knocked at my heart sometimes, an inhospitable bar to admission must be inwardly drawn. When they turnd away thus rejected, tears sad enough sometimes flowed; but it could not be helped: I dared not give such guests lodging. So mortally did I fear the sin and weakness of presumption.

Det som jeg tenker når jeg leser om Lucy Snowe, er hvor aktuelt det fremstår. Jeg har nok tenkt at det å sette store krav til livet er noe nytt, mens de i "gamle dager" var fornøyd med det de hadde, for de hadde nok med å overleve. Men Lucy overlever så vidt, og hun tør ikke sette krav til livet, hun er så alene, hun har sånne lengsler, hun tør ikke vedkjenne seg dem, men de er der likvel. Hun er så full av lidenskap og drømmer, men lever et liv hvor det ikke er plass til noen av delene. Hun holder det tilbake, det tar nesten knekken på henne.

Men heldigvis, selv om første del ender i den dypeste fortvilelse, starter andre del mye lysere - hun finner tilbake til sin gudmor fra Bretton, som har flyttet til Villette, samt gudmorens sønn. Slutten av kapittelet "Auld Lang Syne" slutter på en måte i glede, hun har fått venner igjen. Å Lucy, du tar ikke så lett på ting, og tror ikke at det gode skal vare, og former det slik i din kveldsbønn:

" Do not let me think of them too often, too much, too fondly," I implored; "let me be content with a temperate draugth of this living stream: let me not run athirst, and apply passionately to its welcome waters: let me not imagine in them a sweeter tast than earth's fountains know. Oh! Would to God! I may be enabled to feel enough sustained by an occasional, amicable intercourse, rare, brief, unengrossing and tranquil: quite tranquil!"
Still repeating this word, I turned to my pillow; and,
still repeating it, I steeped that pillow with tears.

Se også: Lidelsens øyeblikk hos kvinner i engels 1800-tallslitteratur
Se også: Charlotte Brontë: Jane Eyre og Lucy Snowe - sterke skildringer av unge kvinners lidenskap og begjær

torsdag 16. juni 2011

Blondiner, vampyrer, blod og sex: Kanskje litt på siden av den etablerte smak - men veldig moro!

True Blood nr 11: Dead Reckoning. Og der var Siv ferdig med vampyrboken sin, og som god nabo og venninne overleverte hun den til meg. Nå koser jeg meg med bok elleve i serien True Blood, om Sookie Stackhouse sine vanskeligheter med vampyrer og hekser og varulver og skiftere og gale hevnere og egoistiske fe-fettere og tidligere elskere og så videre og så videre.

Det er moro, ikke noe tvil om dette. Mulig jeg synes at det har flatet litt ut? Forholdet til Eric er litt tværet ut, de har mindre sex, mindre gøy for dem og mindre eggende å lese for meg, det er litt mye plotting her og der, men kanskje ikke så klart plott?
Jeg er av den oppfatning at alle bøker, også bøker som inngår i en fantasyserie, bør ha en selvstendig handling, en "begynnelse, midte og slutt", hver bok bør ha en egen handling. Men jeg har desverre lagt merke til at det ikke er slik. En stund ute i en serie begynner forfatteren ofte å miste grepet, bøkene bare begynner der den forrige sluttet og slutter ett eller annet sted når den er blitt lang/tykk nok, uten at hver bok har sin egen individualitet og selvstendighet... Typisk er for eksempel Wheel of Time med Robert Jordan, de første stod støtt, men etterhvert gled det ut i ulike retninger, ingen selvstendig handling i hver bok. Denne elleveren synes jeg bærer litt preg av dette..  Men bevares, når jeg først har begynt å lese en serie og liker den, så følger jeg med til siste slutt, selvstendig handling per bok eller ikke! Og blir jeg underholdt og moret, så er jeg vel ikke så streng på det heller...

Forholdet mellom bøkene og TV-serien er løselig! Plott og personer tar andre retninger, så jeg har også hatt stor glede av å se seriene, fordi den faktisk overrasker og tar andre vrier enn jeg har forventet meg. Ja, faktisk synes jeg at serien er morsommere enn bøkene (det sier jeg ikke ofte---) men bevares, jeg synes det er kjempegøy å lese disse!

mandag 13. juni 2011

Planer for sommeren - hva skal jeg lese?

Det er jo snart sommer... Og Anita utfordrer til å lage en leseliste!
  • Jeg skal lese ferdig Torbjørn Færøvik sin bok om Kina, Midtens rike
  • Jeg skal lese Forbrytelse og straff av Dostovjesky. Leste den for 20 år siden, gleder meg til å lese den igjen.
  • OG HURRA: Etterlengtet bok i serien A song of Ice and Fire : A Dance With Dragons, av George R.R. Martins, kommer i midten av juli. Så jeg må vel lese noen av de andre bøkene om igjen, så jeg husker detaljene i plottet! Jon Snow (bildet), jeg kan knapt vente!
    Dette er det jeg virkelig gleder meg til!
  • Den siste i True Blood-serien, når Siv er ferdig med den!  
  • Jeg skal lese den nyeste novellesamlingen til Alice Munroe: To much happiness
  • Jeg har kanskje lyst å lese den siste til Jo Nesbø. Kanskje...
  • Noe mer av Philip Roth? Har lest Amerikansk pastorale, men kanskje den siste? Eller Konspirasjonen mot Amerika?
  • Så har jeg lyst til å lese noen ungdomsserier som jeg ikke har lest, men hørt om. F.eks om Det gylne kompasset. Litt mer fantasy. Kanskje noe mer av Neil Gaiman?
Får ta et skikkelig raid i en bokhandel snart.

 

fredag 10. juni 2011

Charlotte Brontë: Villette (The best a girl can get)

Ja, jeg mener det. Charlotte Brontë sin Villette er virkelig slik en man vil ha en bok! Charlotte Brontë har så kule, stilige heltinner. Ikke som søsteren, der helt og heltinne løper klagende på heiene og roper på hverandre (mulig jeg husker feil? Lenge siden lest Stormfulle høyder).

Lucy Snowe er alene i verden under dramatiske omstendighet som ikke blir røpet, bare antydet, med en metafor av en skipsbrudden. Brontë bruker mindre på en side på dette, og tegner så presist opp en katastrofe, en følelse av totalt familiehavari, uten å si hva det var, med den korte avslutningen: "In fine, the ship was lost, the crew perished."

Jeg har lest boken før, for rundt 13 år siden, den finnes i norsk oversettelse og kan lånes på et bibliotek. Men nå leser jeg den i engelsk utgave, kjøpt for en billig penge under heading VINTAGE BRONTË. Alt som er bra skal være "vintage" nå for tiden. Men nok om det. Villette er en hovedstad i et tenkt, fransktalende land, Charlotte hadde vært i Belgia, så jeg tenker det er Belgia som er modellen. Vår heltinne reiser dit, på et innfall, alene, for å søke lykken, overleve, i en verden der hun står helt alene.
Jeg synes det er så fasinerende at Charlotte Brontë kunne for 160 år siden skrive en bok som er så elegant, så moderne - nei, det er vel tidløs som er rett å si - i følelser og forståelse, en hovedperson som er både så i sin tid og likevel så fri, modig, men likevel tilbakeholden- og tenk at bøkene ble skrevet for hånd.
Boken er full av store øyeblikk (er nå kommet til litt over side 100, det er ca 650 sider). Et av disse er når Lucy blir presset av Madam Beck til å ta steget fra guvernante til lærer, hun blir bedt om å møte en klasse med 60 elever som engelsklærer, kan knapt snakke fransk, har ikke hatt tid til å forberede seg.
"Will you", said she, "go backward or forward?" indicating with her hand, first, the small door of communication with the dwelling-house, and then the great double portals of the classes or schoolrooms.
"En avant", I said.

Dette er så tøft. Lucy, du er på listen min og! Store heltinner i litteraturen!
_____________
Etterord: 5/7: Boken er nå lest ut, og jeg er slått ut! Som da jeg leste den sist. Mye jeg ikke husket, men jeg husket hvordan det gikk, og det er alltid fint å lese en god bok flere ganger, for en andre gjennomlesning gir mye større rom for å legge merke til detaljene og oppbyggingen. Dette er en nokså annen type bok enn Jane Eyre, mindre vekt på ytre handling, mer finstemt om Lucy og hennes indre verden - og ytre verden. Og slutten - den er veldig gripende - og veldig flottt skrevet.
BOK ANBEFALES? UBETINGET! LØP OG KJØP! ELLER LÅN PÅ BIBLIOTEKET!

mandag 6. juni 2011

Charlotte Brontë: Ny filmatisering av Jane Eyre


Jane Eyre
Ny filmatisering


Tidligere i vår viste jeg BBC-filmatiseringen fra 2006 av Jane Eyre for min datter 13 år og min mann. Det var skikkelig gøy å se det sammen med dem, som ikke hadde noen forventninger eller ante noe om Jane Eyre overhodet.

"Det er noe med det tårnet", sa min mann skarpsindig.
"Ja, det er det", sa jeg.
"Hva er det, husker du det, mamma?" sa Ragnhild.
Jeg forsikret henne om at har man først lest Jane Eyre, så husker man hva det er med tårnet. Å ja da, jeg husker!

MEN - nå er det kommet en ny filmatisering, med premiere på Bergen kino 24. juni. Gleder meg! Og som vanlig også: Gruer meg. Tenk om det blir dårlig...
Men samtidig: når man først begynner å se filmatiseringer av bøker man liker, så er det faktisk bedre å se flere. Bedre sammenligninger.

torsdag 2. juni 2011

Jeg trives ikke overalt. Billedbok om fuglen Lykke. Oversatt av André Bjerke

Denne billedboken er skrevet av Libuse Palecekova, illustrert av Josef Palecek og oversatt av André Bjerke. En av de storeog minnerike klassikerne fra barndommen. Kongen er rik, men ulykkelig. Det er ufred i landet. Han går seg vill i skogen og ser en grå, allminnelig fugl, en fugl som plutselig "skimrer" i alle regnbuens farger. "Den er jo vidunderlig". Det er fuglen Lykke. Som bor i et fattig hjem hos en gammel gubbe og en gammel kone. Kongen forsøker å få fuglen til seg, men det går ikke. Fuglen vil ikke, og sier bedrøvet til kongen på slutten:  "Ingenting har du forstått, konge. Og ingenting vil du forstå".

Jeg leste boken for Eirik i dag - dro han vekk fra datamaskinen for å gi han litt tjekkisk input. Det satte han stor pris på. Særlig fordi vi gikk nøye gjennom bildene, som er fantastiske, detaljrike, hemmelighetsfulle.Vi fikk vel boken gjennom Bokklubbens barn, tenker jeg? Den er neppe å få tak i nå, men min søster lånte den nylig på biblioteket. Etter sigende ble bibliotekaren direkte glad for å få spørsmål etter en slik kvalitetsbok. Og ja, jeg vet, Jorunn vil sette kniven på strupen min fordi jeg nå viser så tydelig at jeg har boken i egen bokhylle. Jeg har nok vært litt vag når det spørsmålet har kommet opp, ja. Men Jorunn: denne boken er som fuglen Lykke...  Den trives ikke overalt.



"Ofte når kongen hadde altfor mange bekymringer, besøkte han de to gamle. Han ble alltid glad igjen hos dem. Var det fordi de var så muntre og tilfredse mennesker, eller var det fordi fuglen Lykke bestandig holdt til hos dem?
Det sies at den vidunderlige fuglen Lykke ennå den dag idag flyr gjennom verden. Den setter seg en liten stund hist og en liten stund her ... Men den trives ikke overalt."

onsdag 1. juni 2011

Haruki Murakami: 1Q84. En av mine yndlingsforfattere - ny bok

Etter at jeg leste Kafka på stranden fikk jeg fullstendig tenning og leste alt av Murakami utgitt på norsk. Min absolutte yndling så langt har vært Hardkokt eventyrland og verdens ende, en bok som gjorde dypt inntrykk og berørte meg sterkt. Det var som om jeg nesten klarte å gripe noe veldig, veldig viktig, nesten, nesten! 
Nå har jeg lest ca halve 1Q84, og her er det mye gjennkjennelig stoff for Murakami-likere. Virkeligheten som løser seg opp. Det er lukkede samfunn bak høye murer, merkelige ting som skjer, og menn og kvinner som hører musikk og spiser og drikker og knuller.


Noe av det jeg liker med Murakami er gleden over de fysiske detaljene i verden. Han er opptatt av klær, moter og merkeklær. "Aomame kom i en blågrå kortermet kjole [...] og høyhælte sko fra Ferragamo. [...] Ayumi hadde på seg en enkel, svart jakke fra Comme des Garcons, [etc.] Hans hovedpersoner spiser mye eller lite,men som oftest utsøkt, japansk eller italiensk, så jeg får vann i munnen av å lese det.


Så langt (litt ut i andre halvdel) er boken morsom å lese, lettlest og underholdende. Det ryker unna, selv om boken har mer enn 750 sider. På en måte har jeg likevel lest dette før, lest fortellingen før, mange ganger. Jeg føler at Murakami vil si meg noe, og jeg har ikke klart å gripe det. Hva betyr det? At virkelighetene glir inn i hverandre, de innestengte områdene, portalene mellom verdenene. Hva betyr dette som han kretser om i bok etter bok. Jeg har en tro på at jeg kan "løse gåten" og derfor fortsetter jeg grådig å lese hans bøker. Det er noe her - og jeg vil så gjerne ha det! 

2/6 - Etterpåkommentar
Ja, nå har jeg lest ut boken. Den fortsatte som den begynte. Dvs morsom, engasjerende og lettlest. Men det jeg har lett etter fant jeg ikke, kanskje i mindre grad her enn i de tidligere bøkene... Det er facinerende med forfattere som dveler ved de samme temaene, men det er også en felle: det kan til sist virke som en "oppskrift". Bøkene er kanskje litt for like hverandre? Jeg vet ikke. Likte den godt, leste den raskt, så for leserglede skåret den høyt. Men kanskje ikke i engasjement og "viktighet"?