Min svoger Håvard var streng med meg: "Solveig, du er for overfladisk. Du kan ikke skrive sånn om "Forbrytelse og straff"! Du hadde bare lest 50 sider. Det er frekt! Det er Dostojevskij! Dette er ikke hvilken som helst bok! Respekt! Dette er kanskje en av fem bøker i verden --- Solveig, dette går ikke. " Og senere skrev han til meg: "Jeg opprettholder kritikken!".
Dette har jeg tygget på, gitt. Jeg tenkte på et møte i litteraturgruppen, da Siv ble så iriritert sint på alle de andre. Vi hadde lest Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Ojoj, den var god. Ingen hadde lest den ut. Alle delte ut femmere i terningkast. "Hvorfor", fortvilte Siv. "Når folk ikke engang leser den! Men god, det er den!"
Så spørsmålet er: "Får man lov å nærme seg store klassikere lemferdig og sleivete, eller er det som å møte i hullete dongeribukse og tygge tyggis i møte med kongen eller statsministeren? Er det lov for en leser å si: "Jeg går til boken med ulyst?" For jeg burde sagt: "Jeg åpner denne boken med andakt. Det er selveste Raskolnikov jeg skal møte her!". (Tror ikke Håvard blir blidere på meg nå, gitt---).
Saken er: Jeg vet ikke helt. Klassikerne må møte meg som leser der jeg er, ellers er det vanskelig. Jeg leser ikke boken som del av et studium eller pensum eller historie, dette gjør jeg fordi jeg har lyst. Da må jeg få en genuin leseopplevelse, og den må jeg kunne få selv om jeg ikke har sekundærlitteratur eller en lærer eller noe slikt, som åpner det for meg. Selv om jeg vet at opplevelsen blir rikere når noen hjelper meg inn i et verk. Så må jeg kunne klare meg på egenhånd!
--
Nå er jeg nesten tre hundre sider på vei. Det går unna denne gangen! Jeg forstår ikke hvorfor jeg synes det var så tungt sist! Jeg synes det er klokt, spennende, fullt av refleksjoner. Men Raskolnikov er ikke en fyr jeg får sympati for (oops, overfladisk kommentar igjen, sorry). Vi får se på litteraturgruppen i morgen. Jeg gleder meg til å diskutere denne boken med mine kloke venninner!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar