fredag 9. desember 2011

Joyce Carol Oates: The Gravedigger's Daughter / Graverens datter

Elin sa: "Jeg kunne ikke legge den fra meg". Et godt stykke på vei inn i Oates sin: Graverens datter. Leser den på Kindle, men den er også oversatt til norsk. Full av forventninger, på grunn av gode kritikker og Elins vurdering. 

Jeg har kunnet legge den fra meg, men jeg merker også at jeg stadig tenker på boken og Rebecca, hovedpersonen, med sitt lange, mørke hår, sin redsel på veien langs kanalen, det tunge arbeidet i fabrikken. (Kjemikalier og forurensning var jo et tema i Niagara også, men nå ser vi dette fra en annen vinkel..) Boken starter med Rebecca som ung kvinne og mor, men nå handler det om barndommen hennes... Herregud, som Oates kan skildre møkk og undertrykking og håpløshet på en måte som gjør at man blir engasjert, ikke nedtrykt... For det kan lett være slik, at når en forfatter tar opp tunge tema, blir det så tungt å lese det, jeg orker ikke... Men de virkelig gode - de forteller historier, de formidler noe, mer enn de tynger meg ned. Og Oates er virkelig god!
Jeg gleder meg til å lese videre på denne!





tirsdag 29. november 2011

Byatt:The Childrens Book. Avsluttende ord

Suffragett- kjemper for stemmerett for kvinner.
Et av de mange tingene i boken, for de mange
hovedpersonene er involvert i absolutt alle
strømninger i tiden... Dramatisk bilde.
Jeg fikk ikke skikkelig grep om denne boken. Jeg forstår at det er et interessant tidskoloritt, men det gikk raskt, av og til synes jeg det var mye oppramsing av hendelser... Romanen sluttet etter første verdenskrig, så det var noen år, kanskje tredve år, som romanen spente over. Og så mange mennesker. Det var vanskelig å huske dem fra hverandre. Ikke noe klart plott, noen personer var mer engasjerende enn andre, men når man ikke får skikkelig tak på noen, så ble det ikke helt bra.
Jeg forstår ikke at denne boken fikk så gode kritikker som den gjorde. Synes den var for ustrukturert og oppramsende...
Anbefales: Nei, egentlig ikke. Ikke noe galt i boken, men det er bedre bøker å bruke tiden på.

PS: Jeg tror ikke engang jeg hadde klart å lese ut denne boken om jeg ikke hadde hatt den på min iphone-kindle-app... Når man henger et sted, på et busstopp eller venter på noen, slike ting, har man gjerne mobilen, men ikke nødvendigvis lesebrettet. Opp med mobilen, lese noen sider... sånn har jeg "slitt" meg gjennom denne boken...

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/s-byatt-childrenss-book.html

søndag 20. november 2011

Marit Eikemo: Samtale ventar. Morsom og moderne

Første kapittel hadde tre morsomme poeng som gjorde at jeg gledet meg til fortsettelsen:
1) Hovedpersonen forholder seg til sosiale medier - det har jeg ikke lest i en bok før
2) Hovedpersonen er involvert i et dialektforskningsprosjekt nærmest identisk med reelle prosjekt på Nordisk, UiB
3) Hovedpersonen er på attføring (interessant for meg på grunn av jobben min...)

Jeg har nå lest så mange bøker om og fra 1700-tallet, 1800-tallet og opp mot årsskiftet til 1900-tallet, at det var skikkelig forfriskende med denne 2011-romanen om Elisabeth Brenner som skal samle inn dialektprøver på et lite sted på Vestlandet, og som roter seg opp i så mye rart. Jeg har sitert fra boken mange ganger de siste dagene, så det har nok vært mye jeg har bitt meg merke i her og som morer meg!
Rart hvor utrolig lett og raskt det går å lese moderne norsk litteratur. Hvorfor er det slik, er det innholdet eller språket som glir så lett? Jeg synes iallefall denne er morsom å lese. Om det er stor litteratur er jeg vel heller litt i tvil om.. og romaner er jo sin egen greie, de forteller historier, det er kanskje nok i seg selv? Må det alltid være en bok som løfter seg opp over det, å fortelle en historie?
Det er så mange bøker, som ikke skal bli stående som klassikere for alltid, men som likevel kan glede i farten, ved å sette fokus på språket, eller ting i tiden, eller noe man kjenner som man ikke har tenkt over...
Iallefall synes jeg det er verdt å lese en slik bok som dette. Den gleder meg.
Jeg er nå ca 2/3 ut i boken, og gleder meg til fortsettelsen. Boken er på ca 390 sider, utgitt av Samlaget.

Og PS: jeg har lånt boken på biblioteket, det er kjempelenge siden jeg har gjort det, synes det var helt utrolig stilig å gjøre det igjen. Jeg tenkte: For et fantastisk tilbud, så utrolig mange bøker, etc..
(Da jeg var liten var jeg fast inventar på biblioteket, og jeg hadde til og med arbeidsuken der, så det er faktisk komisk at jeg nå gikk inn der med åpen munn og himmelfallen over at man kunne låne bøker...)

ETTERORD - BOKEN LEST FERDIG
Dette var en rar bok, og mørk og dyster, egentlig... Hovedpersonen er i Einvik, snakker med folk, gjør rare ting, og så drar hun igjen... det er som Sult, nesten, eller ... eller... fortellingen slutter når oppholdet slutter, men ingenting er endret eller bedre, eller... Eller er det det? Jeg sitter igjen med spørsmål, kanskje boken hadde litt flere lag enn jeg egentlig har trodd? Hmm, hmmm. Jeg må diskutere denne boken litt mer med noen. Den var litt triggende.

Anbefales: Ja!

søndag 13. november 2011

Vakkert om fortvilelse og håp og kjærlighet: Stein Mehren: Innenfor alt

Dette diktet om lengsel og kjærlighet er så vakkert og fullt av håp. Til deg som håper, og er fortvilet, og vil strekke ut en hånd. og håper det er noen der..


Innenfor alt

Innenfor alt er vi til
er hver lengsel dypere til.Hvert frø
som har mistet sitt tre
er en mulighet til. Med fullbyrdet liv er
det plutselig sår av skjønnhet
i mørket; av smerte og lykke hvert bristende
bristende knoppskjell mot lys

Men innenfor alt skal skjønnhet
engang bli avslørt på blomstrende lepper
og sannhetens gys skal adskille våre
og ord forbli lamme. For innenfor alt
er vi til som i grav, som rop i et hav
som frøenes lysløse rop under jorden

Først da blir vi til
Så plutselig til, alt alt synes fremmed
innenfor alt synes livet fremmed
og helt uforenelig med vår natur. Så innenfor
innenfor alt. Så skjørt. Og av kort tid

Først her
og innenfor alt blir fortvilelse til
som ord til hverandre
som høyere trær og som dypere elver
hvert ord til hverandre
som bryter seg vie gjennom jord og hav
fordi du er til er jeg til
... I mørke skal lys bli til
Først innenfor der vi fortviler
          er kjærlighet til

Stein Mehren: Alene med en himmel. Dikt 1962

Flere dikt av Stein Mehren: Der stien tar slutt

Nattens brød III: Johannes (Falkberget)

Johannes er bok nummer tre i den store fortellingen om An-Magritt: Nattens brød. Den første boken er An-Magritt, den andre er Plogjernet, og nå er jeg altså i gang med nummer tre.
I forordet til denne utgaven står det at det knyttet seg spenning til dette, han var 73 år da dette bindet kom ut, og nesten 80 da han fullførte denne romansyklusen.

Jeg kan bare være glad for at han gjorde dette. Jeg elsker å lese om An-Magritt. På en måte innser jeg at hun er et slags overmenneske, og kanskje synes jeg at fortelleren legger litt vel stor vekt på hvor vakker hun er. Det er nesten som det blir litt lett for henne noenganger (idiotisk å si, med den bakgrunnen han har gitt henne...), men kanskje heller som om fortelleren har blitt like henført/forelsket i henne som så mange i boken, like forført av hennes skjønnhet, slik at stålet og kraften og beinviljen i henne kommer litt bak. Skjønt ikke så langt bak. Dette synes jeg kanskje er tydeligere i bok nummer to og tre, og ikke så mye i bok nummer en. Mulig også fordi An-Magritt da var så i skapningen, nå har hun kommet så langt...

Men det er en vakker skildring. Skildringen av kjærligheten mellom henne og Johannes synes jeg er fin og klok, selv om kjærligheten er sterk, er den også en kilde til usikkerhet og angst og misforståelser. Dette synes jeg er beskrevet på en var og fin måte.

Og fremdeles elsker jeg hvordan han lar de andre personene i fortellingen stige frem i sine ulike skikkelser og historier. Eva, det mishandlede legdebarnet. Pistolen, zigeuneren som blir Pedro, kirkedrengen. Her er det håp hos mange, og det er noen som går til grunne. Moralen er sterk her. Jeg tenker på det jeg sa om Forbrytelse og straff, at den menneskelige lidelse er noe som er et viktig anliggende i boken. Men i motsetning til Dostovjeski er det mer håp her, det er mennesker som stiger opp fra den menneskelige lidelse og fornedrelse, nærmest trekker seg selv opp etter hårene, og det er An-Magritt først av alle!

Falkberget likte ellers å sammenligne seg med Dostovjeski - jeg husker jeg leste at han som Dostovjeski ønsket å beskrive det lille, lidende mennesket og menneskelivet, men trekke en stor himmel over det hele...

Vanskelige ord? Se ordforklaringer:
Tidligere innlegg: Alle burde lese Nattens brød 

Mest av alt ønsker vi oss en ny, kommentert utgave av Nattens brød, med gode ordforklaringer enten bak eller som fotnoter...
Vi, det er jeg og en venninne!

tirsdag 1. november 2011

Tove Jansson: Sent i november. Nydelig og klok bok for voksne og barn!

Tove Jansson sin bok Sent i november handler om ulike skikkelser som trekker mot Mummidalen for å finne glede og trøst, men der er Mummifamilien bortreist og de må klare seg så godt de kan, og se om de kan finne det de søker hos andre, hos seg selv. Dette er en bok om dem som drar vekk, og den som blir igjen, om oppbrudd, om å lengte, om å være redd for ting, og om å akseptere seg selv som man er, enten man er en hemul eller filifjonke eller en redd og sint liten homse. Og det handler også om at man faktisk kan få lov til å være litt mer enn den man vanligvis er---

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd som en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.
   Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.  


"Her hadde ingen prøvd å lage vei, og ingen hadde
noen gang hvilt under trærne. De haddde bare
gått rundt med mørke tanker, det var vredens skog."

Med en sånn bok - la høsten feie over oss, la vinteren komme. Drar du eller blir du? Velg selv, velg i tide, stå ved det for alltid!!!







Og Sent i november leser jeg sammen med Eirik på ni år. Men jeg tror at jeg liker det bedre enn han!



søndag 23. oktober 2011

"Alle" burde lese Falkbergets "Nattens brød"

Jeg er nå i gang med Plogjernet av Falkberget, etter at jeg leste An-Magritt for litt mer enn et år siden. Jeg har lest alle de fire bøkene flere ganger før, og synes det er noe av det beste jeg har lest på norsk. Og det mener jeg fortsatt.
Det er synd og skam at Falkberget blir så lite lest som han blir. Det er kanskje fordi språket er litt vanskelig, dialektinnslag, svensk, tysk, latin, fremmedord fra gruvedrift og kirkespråk. Det er en viss utfordring i å lese teksten, til man kommer inn i det. Men det er på den andre siden så rikt språklig at det blir en ekstraglede. 
Karakterskildringene er også noe av det som er fantastisk med Falkberget. Så raskt han får alle bipersoner levende frem med egne historier og dramatisk fortid, med sine sår og tap, drømmer og håp. Dermed blir fortellingen så full av liv og bevegelse. 
Og så er det hovedpersonen An-Magritt med sin ukuelige stolthet og vilje, som bærer boken / bøkene. For en leseglede!

torsdag 20. oktober 2011

A S Byatt: The Childrens's book

The Children's book (Barnas bok) av A S Byatt kom ut i 2009, og var på Man Booker Price sin kortliste for denne. Utgitt på norsk i 2011. Jeg har et positivt forhold til Byatt etter boken Besettelse, som var en virkelig sterkt og god leseropplevelse, en slik opplevelse som jeg ofte hadde da jeg var ung, men sjeldnere nå. Siden leste jeg et par andre bøker av henne,  Engler og insekter fra 1992 og The Matisse Stories fra 1993. Disse likte jeg, men ikke på samme måte som Besettelse.
Nåja, hele litteraturgruppen gikk i gang med denne boken. Men 600 sider kan være tungt å svelge på fire uker, for travle damer med jobber og familier, og det var ikke så mange som hadde lest ut boken. Mottakelsen var lunken, og kanskje var det uheldig for videre leseglede at vi tok noen snarveier og spurte Elin hvordan det gikk, i stedet for intens og raffinert litterær debatt?
Jeg har selv kommet ca 300 sider på vei, og leser nå videre med friskt mot, selv om Elin og til dels Anette har røpt en del av hvordan det går. Noe av problemet med boken er mangelen på et samlende plott, var vi enige om. Det er mange mennesker og et stort og bredt persongalleri, så det er litt vanskelig å holde tråden. "Hvem var nå det igjen?" er en tanke som stadig vender tilbake gjennom lesningen, og det er kanskje litt uheldig?

Jeg ser alle innvendingene, men jeg synes likevel at det er lesverdig. En ting er at jeg liker Byatt sin fortellerglede, med detaljer og ideer som flommer over. Noen av personene engasjerer og interesser meg, f.eks Phillip pottemakersvenn, den geniale og grusomme Benedict Fludd, Olive, etc etc. Jo, når jeg tenker etter er det mange som interesserer meg. Tidskoloritten er også spennende, boken handler om århundreskiftet, her er det spennende personligheter og hendelser som vever seg inn i de menneskene og hendelsene som spinnes.

Men historien er litt for løs, og det er endel som burde blitt kuttet, 20% tynnere bok ville kanskje gjort det strammere og bedre? Som Synne sa: Det eneste jeg er interessert i, er å finne en måte jeg kan skumme gjennom denne boken på, og likevel få med det viktigste. Det er kul umulig, det er så mange folk å holde greie på---

Her er noe morsomt: Et intervju med Byatt. Hun blir spurt om å gi et sammendrag, og sier at det er vanskelig. Så sant, så sant... Men jeg har hørt at forfatteren er veldig hyggelig, av en person som traff henne da hun besøkte Bergen for noen år siden--- og hun virker hygggelig i dette intervjuet.
http://www.5min.com/Video/An-Interview-With-Author-AS-Byatt-276003068


Anbefales så langt? Tja, tror du kan leve godt uten å lese denne boken. Men har du ekstra tid, skader det ikke. Grei lesning, godt håndtverk, men mangler intensiteten og engasjementet som gjør en leseropplevelse virkelig god. Etter tre hundre sider bør man vite hvor fortellingen har tenkt seg, sånn noenlunde...

lørdag 8. oktober 2011

Dikt av Inger Hagerup: Skumring. (Jeg undres om ensomheten)

Bilde fra "Hvem skal trøste Knøttet" av Tove Jansson
Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.

Inger Hagerup

fredag 7. oktober 2011

"Lidelsens øyeblikk" hos kvinner i engelsk 1800-tallitteratur

Kanskje en litt pretansiøs overskrift, men etter å ha lest ferdig Middlemarch har jeg grunnet litt på noen sterke og intense øyeblikk med kvinnelig lidelse i Middlemarch, Jane Eyre og Villette.  Jeg har også tenkt på Isabel i The Portrait of a Woman, men den boken kjenner jeg for lite, så lar det være utenfor nå. Jeg har videre grunnet litt på Jane Austen, og kanskje på mangelen på slike øyeblikk hos henne?

Først tenkte jeg på Middlemarch og den sterke scenen der Dorthea kommer hjem om kvelden, etter at hun om morgenen så Will og Rosamund sammen, og trodde at de elsket hverandre. Hun holder seg tapper hele dagen, så faller hun sammen og blir fulgt hjem: "Dismissing Tantripp with a few faint words, she locked her door, and turning away from it towards the vacant room she pressed her hands har d on the top of her head, and moaned out--
   "Oh, I did love him!"
Og så kommer beskrivelsen av en kald, ensom, lang natt i lidelse. Og morgenen kommer, og Dorthea klarer å samle seg. Denne skildringen av hvordan hun gir seg over, synker dypt, dypt ned og stiger opp igjen til klarhet og overflate - dette var et fantastisk øyeblikk.

Jane Eyre synker også dypt ned. Rett skal være rett - i forhold til Dorothea så har hun det verre: på bar bakke, totalt ydmyket og skuffet etter den berømte kirke-scenen, forlater hun Mr. Rochester og begir seg ut på vandring på måfå omkring i det engelske landskap og over heiene, likegyldig til hvor hun går, nedbrutt av kjærlighetssorg: "In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or belive, Mr Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively."

I Villette er det flere slike scener eller lavpunkt i heltinnens liv. Lucy er dypt fortvilet når hun drar til Villette. Så er det krisen sommeren hun er helt alene på skolen, og kollapser. Men Charlotte Brontë sine heltinner faller i avmakt og blir reddet av noen, i motsetning til Dorthea, som må klare seg på egenhånd. Eller --- Lucy kommer seg tilbake på egenhånd den kvelden og natten hun er gatefesten, rammes av forferdelig sjalusi, og finner roen til sist. Til neste dag, da er hun ikke rolig likevel. Smerten brant ikke ut på samme måte som hos Dorthea. Men er veldig godt beskrevet.

Jeg tenker på Austen-bøkene, der finner jeg ikke den samme tendensen til å synke dypt ned i smerten, kjenne den til bunns, og stige sterkere opp igjen. Elisabeth Bennet går forholdsvis lett gjennom dramatikken rundt forholdet mellom henne og Mr. Darcy. Hennes verste øyeblikk er når hun får vite at søsteren har rømt. Anne Elliot har noen tunge øyeblikk, men heller ikke med den ville dramatikken som hos Brontë og George Eliot.

Austen skriver jo innenfor den mer klassiske 1700-tallstradisjonen, mens de to andre skriver innenfor romantikken. Nå virker Brontë på meg som en vill romantiker, i motsetning til Eliot, og Brontë sine heltinner er nokså mye heftigere og utsatt for mye heftigere ting enn Eliot sine. Likevel synes jeg at beskrivelsen av smerten er veldig, veldig bra hos dem begge!  Men smerten tjener en funksjon, det er renselse i hjertesmerten. Og når de kommer ut på andre siden, har de blitt endret, og fortellingen blir endret. Å synke til bunns i sin egen ulykke er et vendepunkt. Smertens skål som må drikkes tom.

Tidligere innlegg:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/charlotte-bronte-villette-2-innlegg-dyp.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/eliot-middlemarch-siste-innlegg-jeg-er.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/middlemarch-av-george-eliot-middlemarch.html

søndag 2. oktober 2011

Sakprosa: Organisasjonsutvikling i sykehus - Irene Sørås

Organisasjonsutvikling i sykehus Debattene raser i avisene, og det er stadig innlegg om hvor forferdelig alt er blitt. Legene har stadig mindre tid til pasientene, det er rapporter og skriving og over-byråkratisering overalt. Særlig ille i Helse Sør-Øst for tiden, men også her i Helse Bergen har vi nettopp hatt / har en stor sak om nytt datasystem innført, tusenvis av pasienter ikke innkalt til kontroller (blant annet min sønn, uten at det har vært noen krise..), og en pasient mulig død på Haraldsplass---

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om dette. På den ene siden er det helt sikkert at det er problemer ute i sykehusene som er store og spesialiserte, særlig "mellom leddene". Og de stadige sammenslåingene, hva er de svaret på, og hva var problemet med de gamle systemene? Når det gjelder innføring av datasystemer, så er det for meg klart at det må være elektroniske datasystemer i et moderne sykehus, og så rart at det ikke er mulig å lage systemer som kan brukes... Men da tenker jeg igjen at jeg knapt vet hva jeg kan tro. Best å holde seg frisk. Jeg hører legene roper høyt på alt som er galt, og alt som hadde vært bedre dersom det hadde vært leger som hadde bestemt alt mulig. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det heller, men merker at jeg har en liten motstand mot den tanken, sånn generelt sett---

Nåja, jeg har iallefall lest boken "Organisasjonsutvikling i sykehus". Den tar for seg - ikke den "store" organiseringen med sammenslåinger og helseforetak, men heller den mindre organiseringen, er det mulig å drive forbedringsarbeid i sykehus? Ulike teorier og metoder blir diskutert, og eksempler på hvordan ulike metoder har blitt brukt i ulike typer forbedringsarbeid i norske sykehus. En diskusjon om hvorvidt teorier utarbeidet i en type virksomhet, kan overføres til en annen type, med suksess. Til slutt en advarsel mot for stor tro på slike metoder og tilnærminger..

Jeg har ikke akkurat blitt klokere på hva som egentlig foregår i sykehussektoren, og kan derfor ikke si noe om all frustrasjonen som skyller over oss fra helsepersonellet via media. Fra dette hold vil jo denne boken være nok et gufs fra helvete - teorier om endringer når ingenting bør endres, dvs - det bør endres tilbake til det som var (hva var det som var...). Men denne boken er som sagt et talsrør for de små og konkrete endringene: hvorfor er liggetiden lenger ved akkurat den ene posten? Hvorfor må pasientene på polikinikken vente så lenge? Hvorfor er folk så misfornøyde på post 4, etc. Lettlest bok med smakeprøver av ulike endringsteorier.

Eliot: Middlemarch. Siste innlegg. Jeg er SÅÅÅÅ begeistret

Åh, dette var en så fin bok. Det skal ikke vare lenge før jeg leser den igjen. Her var det et vell av personer og skildringer. Og jeg synes fortelleren er så skarp og klok. Hvordan kan hun ha blitt en så fantastisk god observatør, men mer enn det. Deltakende med kjærlighet og vidd og varme. Selv Rosamund, som ikke egentlig får så god omtale, blir likevel hederlig omtalt.
For en stund siden laget jeg en liste over mine kvinnelige helter. Dorthea ryker rett inn på listen, med sin sterke vilje, sitt varme hjerte og engleaktige vesen, trofast, strekker seg langt, holder fast. En fantastisk skildring.
Jeg tenkte nokså tidlig at dette var det store forbildet til Agatha Christie sine Miss Marple - bøker. Da den mystiske mannen fra fortiden, Mr. Raffle, dukket opp, og døde en mystisk død, måtte jeg le. Ja, Agatha, jeg forstår at du har bygget Mary St. Mead på et STORT litterært forbilde. Middlemarch. Mary St.Mead. MM. Nudge nudge know what I mean?

Nok om det. Jeg anbefaler alle som liker lange, velskrevne, morsomme og kloke bøker om kjærlighet, komplikasjoner, mennesker i 1800-tallets England, å nyte, nyte, nyte denne boken. Alt for få som leser den.

fredag 30. september 2011

Siste om Forbrytelse og straff

Nå har jeg lest ferdig Forbrytelse og straff.
Når jeg ser tilbake på de to innleggene jeg har hatt om dette, synes jeg ikke det var så dumt som Håvard vil ha det til! Etter kort lesning falt jeg ned på et sitat om "elendigheten", og dette er ved bokens slutt fortsatt en av de tingene som gjorde sterkest inntrykk i denne romanen. Hvor godt han får frem den enorme elendigheten i det lutfattige Russland. De vergeløse, de som blir slått, barna som blir utnyttet. Folk som viser sin fortvilselse frem på gaten, og blir ledd av og spottet. Det er ikke bunn i den elendigheten som Dostovjevskij viser frem i et vell av detaljer som er rundt hovedpersonen og hans angst.

For et år siden leste jeg Tårnet av Uwe Tellkamp (se min gml Leselyst-blogg), og der var det en utrolig flott scene der Christian, den unge, vakre mannen, full av hemninger pga akne, reiser i militæret, skal være borte mange år. Han tar trikk og fortelleren, i mange avsnitt/kapitler, "stopper tiden" og dermed får frem hvordan tiden stopper på denne reisen fram til hans bortvisning, fordømming. Fantastisk fortellerkunst. Nå så jeg plutselig hvordan denne scenen i "Tårnet" var et svar til Dostovjesky, et ekko, en honnør til Raskolnikovs, når han reiser mot Sibir.

Da vi snakket om dette i lesegruppen, mente Elin at boken kanskje burde hett "Forbrytelse og skyld?" Men nei - det tror jeg ikke. Vi diskuterte endel om forholdet angående at Raskolnikov ikke angret sin forbrytelse. Masse sjelekvaler, men hva gikk disse egentlig i? Han falt ikke ned i religion, eller anger, selv om han valgte å gjøre bot. Det som "forklaret" han til sist, var kjærligheten til Sonja. Det er hun som bærer alt det gode. Raskolnikov ble aldri en angrer.

Lese bøker om igjen? Ja, det er veldig berikende. Jeg ser bort fra "boken på en silkepute" - filosofien, og denne boken står likevel fjellstøtt. Det som er krevende, er kanskje at leseren ikke drives frem av en tydelig handling? Mye foregår inne i Raskolnikovs sinn, og mye beskriver hvordan han virrer rundt i sine forvillelser. Som jeg sa, rundt dette er det fantastiske beskrivelser av mellomhøye, lavere og de laveste i samfunnet. Folkeliv, fortvilelse.

Bør leses igjen? Absolutt. En grunnleggende klassiker - men verd å lese for egen del!

Se også: Kritikk fra min svoger: Jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt!

tirsdag 27. september 2011

Topp fem-liste over mannlige helter i litteraturen

Jeg har blitt utfordret til å lage en liste over de beste mennene - som motsvar til min liste over de beste kvinnene. Ikke lett. Hvilke kriterier skal jeg velge? Helter? Tiltrekkende menn? Denne listen er basert på hva jeg tøffe, kloke, heltmodige fyrer som jeg beundrer. Men jeg synes det var vanskelig. F.eks er ikke store, romantiske helteskikkelser nødvendigvis med her (hva nå det måtte være---). Og jeg finner ikke heltene mine sentralt plassert i den klassiske litteraturen. Her har jeg ikke med den overlegne Mr. Darcy, eller Odyssevs (men han er jo faktisk ganske tøff--) eller Raskolnikov, eller... Nåja, her kommer listen min.


1. Vidvandre/Aragorn. (Ringenes herre, Tolkien). Han var min helt fra jeg leste Ringenes herre første gang, og selv om jeg brukte litt tid til å tilpasse helten til filmen, så står Aragorn fremdeles fjellstøtt som eneren blant helter. Konge og kriger. Vidvandre.
2. Arn Magnusson. (Tempelridderbøkene til Jan Guillou) Ja, her har vi også en helt av dimensjoner. Han kan alt. Best i kamp, rir best, vinner alle kamper, er edel, god mot kvinner og barn! Hva mer kan man forlange? Til og med huslige sysler er han opptatt av.

3. Hassel. Lederkaninen i Watership Down av Adams er jo en mannlig skikkelse, så han får plass på listen. Han tar varsel på alvor, bryter opp før kolonien blir utslettet. Tar ledelsen, fører sin gruppe gjennom store farer mot det forgjettede land, er modig, smart, klok og slu!
4. Michel Strogoff. Tsarens kurer av Jules Verne. Tsarens kurer gir aldri opp, og er trofast,varm og modig gjennom hele den spennende boken. Holder fast på oppdraget, er tøff, varm, beskytter de svake og snill mot sin mor!  

5. Faren i The Road. Han snek seg inn på denne listen som ellers er full av sverdsvingere og heltmodige barskinger. Fra en dyster verden uten håp er han en helt, fordi han har tatt vare på og beskyttet det ene menneske som han synes var verd å leve for i en dødende verden.

lørdag 24. september 2011

Litt om hvorfor det er så bra med bøker

Når livet butter i mot - hvordan kan litteraturen - bøker, dikt, sitater, det andre har sagt og tenkt - være til hjelp og viktig? Dette tenker jeg:
  • Jeg kan få en pause fra virkeligheten.
    Å flykte, eller la seg fange, eller gli inn i - en annen virkelighet, andres problemer, andres gleder og opplevelser, gir en kjærkommen pause fra egen virkelighet. Jeg har alltid kunnet gjøre dette, selv hvor opprørt og stresset jeg er. Åpne en bok (bør være engasjerende), og forsvinne inn i noe annet, og dermed gi meg selv en pause, en hvil før jeg må i gang igjen med eget liv.
  • Å få perspektiver på ting.
    Mange husker jo den vakre filmen "Mitt liv som hund" og den kloke besvergelsen der: "man måste jämföra". Man kan jo ikke sammenligne alle sine problemer ned til bagateller som forsvinner, men litt perspektiv er jo uansett interessant. F.eks at det er bedre å gråte i sin egen varme seng, enn i slummen i Bombay.
  • Å hente styrke og inspirasjon
    Mange av fortellingene og skikkelsene i bøkene inspirerer meg. An-Magritt, for eksempel, som alltid kjemper, og ikke gir seg. Hun mister fotfeste, men reiser seg igjen. Jane Eyre gjør det samme. Føler sterkt, lider, skaper seg et nytt liv. Lucy Snowe ditto.  Beskrivelser av motgang, og folk som rakrygget gjennom det. Ikke uten å ha det vondt, men uten å gi seg og uten å miste seg selv.
  • Kloke ord til trøst
    Et vell av sitater fra bøker og dikt kommer glir gjennom hodet mitt til stadighet, og legger seg som en lindrende hinne over onde følelser, eller av og til sier ting slik at man står "forklaret" igjen. Små sitater fra dikt jeg har lest for lenge siden, som plutselig kommer frem igjen.
  • Å lære noe.
    Av og til trenger man rett og slett ny kunnskap for å løse en situasjon. For meg er det en typisk ting å tenke: Det finnes vel en bok om dette... Og det er så viselig innrettet her i verden, at det finnes nesten en bok om ethvert problem! Les og bli klok.

    We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, "Oh, nothing!" Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts--not to hurt others. (Fra Georg Eliot: Middlemarch)

    "Always be kind, for everyone is fighting a hard battle". Platon

    Se også Stein Mehrens fantastiske dikt "Der stien tar slutt" på Trebloggen min!





 

torsdag 15. september 2011

Et høstdikt til: Arnulf Øverland sin nydelige "En liten vise"

Denne synger jeg for ungene mine hver høst, når det blir mørkt om kveldene og luften blir skarp. Så nydelig, så varm og vemodig. Det siste verset som beskriver høstkveldene er fantastisk.

 Om kvelden når det mørkner og alle går til ro
da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
 
Foto: Solveig. Fra Bulken, Voss, oktober 2010

Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår
det vet du ennu ikke så nøye.
For ennu har vel ingen fått komme deg nær.
Men over stolen henger dine fattige klær,
ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,
og tåken den tetner over enge.
På stierne i skogen har mangen en gått vill,
og stjernene de stiger så strenge.
Men kan du ikke kommer i aften lille venn,
så send et bud og si meg når kommer du igjen.







onsdag 14. september 2011

Endelig ferdig med : A Dance with Dragons. Det tok overraskende lang tid

Nå er jeg endelig ferdig med A Dance with Dragons, som jeg begynte på i juli, så her har det trukket i langdrag.
Ja, hva skal jeg si? Jeg kunne lest og lest, og det er så irriterende at man nå må vente lenge på neste bok, fortsettelsen. Men samtidig tenker jeg at forfattere av fantasy burde skjerpet seg og tatt vekk minst 30% av hver bok de skriver, særlig når de skriver lange serier. Får de betalt per side, eller? Her var det ca 950 sider, ikke alle var like interessante. Joda, man blir grepet av de ulike personlighetene, og de enkelte fortellingene, men samtidig, det blir for lite sammenheng, og for lite del av en helhet. Tyrion, hvorfor traff han ikke Danys, for eksempel? Det er som om personene plotter og plotter, men kommer ingen vei. Det går for lang tid til den store kampen, den store vinteren, de grusomme Others mot menneskene, Jon Snow i ensom kamp på The Wall, Dany med dragene som kommer til unnsetning (ja, nå skriver jeg bare det jeg forventer kommer til å skje, og det har jeg forventet fra første, andre bok...).

Men må likevel glede meg til neste bok, for å vite hvordan det gikk med Jon Snow, min helt. Døde han? Nei, det kan jeg bare ikke tro, skjønt forfatteren var fæl til å drepe hovedpersoner i de første bøkene, så har han egentlig gitt seg med det på en stund. De som overlevde de tre første bøkene, har holdt det gående. Og Danys, endelig i bevegelse igjen, det var på tide! Kom deg til Westeros, Danys!!

Om Kristian er like grei med meg i høst som han var i vår, blir det kanskje noen timer med serien på DVD!

lørdag 3. september 2011

A Dance with Dragons

Og endelig, på side 699: Dany kaster seg på dragen sin og flyr!
http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/george-rr-martins-dance-with-dragons.html

Og da har jeg virkelig gledet meg over mye på min vei: Theon/Reek historien er grusom, grotesk, men og fasinerende. Jeg tror på Jon! Jeg ble så glad da Arya dukket opp. Selv Jamie har jeg møtt. jeg lurer på Sansa, det er sant. Men mye fint så langt. Likevel, at Dany kaster seg på dragen sin og flyr, det var på tide!

mandag 29. august 2011

Kindle-app! nå har jeg synkronisert Kindlen min med iPhone!



Like kul som Trillian?
Kanskje ikke, men ikke langt ifra!
Jeg har nå lastet ned en app på min iPhone, som gjør at jeg kan synkronisere det jeg leser på Kindle med iPhone. Altså: om jeg ikke har med Kindle, kan jeg lese på min iphone, og uansett åpner den seg der jeg har kommet i boken.
  
Smarttelefon får meg alltid til å tenke på
The hitchhikers's guide. Vi er der nå!

Alt man ikke visste man trengte, som begeistrer en vilt! Dette er jo fantastisk. Jeg synes det er som science fiction! Arthur Dent. Jeg har i mine hender The hitchhiker's guide to the galaxy! Vi er der nå! Don't Panic!! Det er så kult.
Jeg er en steinalderkvinne som har gjort en tidsreise!
Wow! 



lørdag 27. august 2011

Vägen hem var mycket lång --- Höstvisan av Tove Janson

Det mørkner ute, og jeg er litt trist. Da passer det å gripe til den vakre, vakre Höstvisa av Tove Jansson, og kjenne på hvordan det triste kan bli vakkert. Nå har jeg hatt Tove Janssons Sommerboka, her kommer høsten.

Sangen kan høres på Youtube: http://youtu.be/R6_EcaDOG18
Se også: mitt innlegg om Sent i november av Tove Jansson

Höstvisa
Text: Tove Jansson
Musik: Erna Tauro

Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött,
nu blir kvällarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött,
och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort,
går och tänker på allt det där man borde.
Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort,
och det är så väldigt lite jag gjorde.

Skynda dej älskade, skynda att älska,
dagarna mörknar minut för minut.
Tänd våra ljus, det är nära till natten,
snart är den blommande sommaren slut.

Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort
och som du kunde hjälpa mej att finna.
En sommar går förbi, den är alltid lika kort,
den är drömmen om det man kunnat vinna.
Du kommer kanske nångång, förr’n skymningen blir blå
innan ängarna är torra och tomma.
Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på
något sätt att få allting att blomma.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

Nu blåser storm därute och stänger sommarns dörr,
det är för sent för att undra och leta.
Jag älskar kanske mindre än vad jag gjorde förr
men mer än du nånsin får veta.
Nu ser vi alla fyrar kring höstens långa kust
och hör vågorna villsamma vandra.
En enda sak är viktig och det är hjärtats lust
och att få vara samman med varandra.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

tirsdag 23. august 2011

Kritikk fra min svoger: Jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt!

Min svoger Håvard var streng med meg: "Solveig, du er for overfladisk. Du kan ikke skrive sånn om "Forbrytelse og straff"! Du hadde bare lest 50 sider. Det er frekt! Det er Dostojevskij! Dette er ikke hvilken som helst bok! Respekt! Dette er kanskje en av fem bøker i verden --- Solveig, dette går ikke. " Og senere skrev han til meg: "Jeg opprettholder kritikken!".

Dette har jeg tygget på, gitt. Jeg tenkte på et møte i litteraturgruppen, da Siv ble så iriritert sint på alle de andre. Vi hadde lest Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Ojoj, den var god. Ingen hadde lest den ut. Alle delte ut femmere i terningkast. "Hvorfor", fortvilte Siv. "Når folk ikke engang leser den! Men god, det er den!"

Så spørsmålet er: "Får man lov å nærme seg store klassikere lemferdig og sleivete, eller er det som å møte i hullete dongeribukse og tygge tyggis i møte med kongen eller statsministeren? Er det lov for en leser å si: "Jeg går til boken med ulyst?" For jeg burde sagt: "Jeg åpner denne boken med andakt. Det er selveste Raskolnikov jeg skal møte her!". (Tror ikke Håvard blir blidere på meg nå, gitt---).

Saken er: Jeg vet ikke helt. Klassikerne må møte meg som leser der jeg er, ellers er det vanskelig. Jeg leser ikke boken som del av et studium eller pensum eller historie, dette gjør jeg fordi jeg har lyst. Da må jeg få en genuin leseopplevelse, og den må jeg kunne få selv om jeg ikke har sekundærlitteratur eller en lærer eller noe slikt, som åpner det for meg. Selv om jeg vet at opplevelsen blir rikere når noen hjelper meg inn i et verk. Så må jeg kunne klare meg på egenhånd!

--
Nå er jeg nesten tre hundre sider på vei. Det går unna denne gangen! Jeg forstår ikke hvorfor jeg synes det var så tungt sist! Jeg synes det er klokt, spennende, fullt av refleksjoner. Men Raskolnikov er ikke en fyr jeg får sympati for (oops, overfladisk kommentar igjen, sorry). Vi får se på litteraturgruppen i morgen. Jeg gleder meg til å diskutere denne boken med mine kloke venninner!

mandag 15. august 2011

Fjodor M. Dostojevskij: Forbrytelse og straff

Jeg har også så vidt begynt på Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Dette skulle være sommerboken i litteraturgruppen, men jeg har startet litt sent. Leste denne boken i 1989. Da var jeg i min største slukeperiode, men jeg husker at jeg synes den var tung. Tung å komme gjennom, jeg brukte lang tid. Jeg husker ikke noe særlig av hva som skjedde. Jo, vage inntrykk, men lite konkret.

Raskolnikov og Sonia
Og derfor går jeg til boken med både spenning og følelse av ulyst og motstand. Spenning fordi det er en stor, stor klassiker, og Georg Johannsessen sa det var en av de få, kanskje den eneste, gode boken i verden! Jaja, han om det. Spenning fordi jeg husker min ulyst, og er spent på om jeg vil oppleve det på samme måte i dag?

Ulyst både fordi jeg husker at jeg synes det var så tungt, og fordi jeg nå har rotet meg inn i mange halvferdige prosjekt. Middlemarch. A Dance with Dragons. The Thousand Autumns... Tre bøker som jeg er i god gang med, jeg skulle gjerne avsluttet en eller to før jeg kaster meg over denne. Men nå gjør jeg det likevel, siden det er litteraturgruppe neste onsdag.

Jeg har nå lest ca 60 sider, og det er et avsnitt som jeg har bitt meg merke i:

"Ærede herre," begynte han nesten høytidelig, "fattigdom er ingen last - det er sant. Jeg vet også at drukkenskap ikke er en dyd, og det er enda sannere. Men elendighet, ærede herre, elendighet, det er en last. I fattigdommen kan man enå bevare sin medfødte sjelsadel, men i elendigheten aldri. For i elendigheten blir man ikke engang jaget vekk med en stokk, nei, man blir feid ut av menneskets samfunn med en kost, så fornedrelsen kan bli enda større. Og med rette, for i elendigheten er jeg den første til å fornedre meg selv."

Ja, her er det mye elendighet, å herregud, den ene scenen etter den andre, hjerteskjærende og grusomt. Grøss. Jeg er ikke negativ, men grøss.
_________
Se også senere innlegg:
Kritikk fra min svoger - jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt
Siste om Forbrytelse og straff

David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob De Zoet

For noen år siden leste jeg Cloud Atlas av David Mitchell. For en bok! Den var krevende og spesiell, helt spesiell. Første halvdel var tung, og så var den bare fantastisk. Jeg satt igjen med den stemningen av undring og sorg og vemod og glede, som er så spesiell og som jeg kan få av noen bøker. David Michell har vært på kortlisten for Man Booker prisen to ganger, og vunnet andre litteraturpriser, men jeg har ikke snakket med så mange som har lest noe av ham. Uansett, det fristet til gjentakelse. Og derfor var det med glede jeg tok med meg The Thousand Autumns of Jacob De Zoet  (2010) ut av bokhandelen.

Språklig er det utfordrende! Jeg føler at jeg er dårlig i engelsk når jeg leser tekstene hans, så her må jeg slå opp endel. Jeg har denne boken som en papirbok, men bruker Kindle ved siden av til å slå opp, siden jeg nå har blitt vant til den luksusen. F.eks denne setningen som jeg ikke skjønte noe av: "Sekita's ample rear juts over the bulwark." Jeg slo opp alle ordene! Og måtte le.

Denne boken handler om kulturmøter, med kjærlighet, lengels, spenning og komplikasjoner i kjølvannet av dette. Rammen er et lukket Japan på slutten av 1700-tallet. Ingen fikk reise ut, ingen fikk reise inn. Men på en liten kunstig øy utenfor Nagasaki, og her holder Dutch East Indies Company til. Her kommer Jacob De Zoet, og her treffer han den unge japanske jordmoren, en spesielle kvinneskikkelse med navn Orito Aibagawa.

Jeg er ca 100 sider inn i boken. Fremmed, underlig, krevende språk, fremmede navn, både japanske og nederlandske. Og jeg synes det er en nytelse å langsomt trenge inn i denne fremmede verden og gjøre den til et sted jeg forstår.

søndag 14. august 2011

Middlemarch av George Eliot. Middlemarch. Skarpe observasjoner og morsom om engelsk 1800-talls landsby

We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, "Oh, nothing!" Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts--not to hurt others.

 
Jeg er nå i god gang med å lese Middlemarch av George Eliot. Min kunnskap om forfatter og bok har vært zero-null- om George Eliot (kun at forfatteren tross navnet var en kvinne) - og vet vel ikke noe mer nå.
Det er en stor, stor glede å starte på en bok, like det man leser og ikke ane hvordan det går. I denne boken er dette spesielt spennende, fordi fortelleren erter og hinter og antyder utfall.

Jeg er ca halvveis i boken, som har ca 900 sider. Hva handler boken om?

Dette er en nokså bred beskrivelse av den lille fiktive byen Middlemarch i England, tidlig på 1800-tallet. Vi treffer mange ulike karakterer (stort sett blant de som har tjenere, ikke tjenerne. Men her er det altså en masse fine distinksjoner og mange lag). Jeg har møtt den unge, vakre, sterkt religiøse, kunnskapstørste, intelligente men akk så lite fornuftige Dorothea har inngått et ekteskap med en mann som er 27 år eldre enn henne. Det var ikke så smart (så langt).
Hun er den som jeg har fattet mest interesse for, så langt. Men Mary Garth, legen, Miss Vincy etc, det er mange spennende personer her. Morsomme skildringer.

Det er fortellerstemmen som gjør dette så morsomt. Jeg ler og humrer over smarte og litt kyniske replikker. Hun er skarp og observant, og kommenterer det som skjer både utleverende og med varme. Det er litt som å se det på film, for stemningen her er svært lik stemningen i bbc-serien Craneford. Jeg merker at jeg engasjerer meg i disse personene. Hvordan skal det gå med Dorothea? Hun er en engel, og den triste fyren hun har giftet seg med.

Til nå har jeg reflektert litt over kvinneskikkelsene og kvinnebeskrivelsene i denne boken. Ikke så rart at jeg henger meg opp i dette, etter mange års grunning over Jane Austens romaner, Charlotte Brontë sine romaner, og andre romaner som The portrait of a Woman. En ting jeg har lurt på er kvinnenes stilling på 1800-tallet i England (også i andre land, jmf andre bøker fra samme århundre). Det er så mange glimrende romaner om kvinnene, mange spennende kvinneportrett. Enda menn var de aktive i samfunnet. Hva er det som gjør at kvinneportrettene har stått seg så sterkt i så lang tid etterpå? Er det fordi når man skal beskrive kvinnene, er det gjennom forhold, kjærlighet og slike "evige verdier", mens beskrivelser av menn kanskje har vært mer knyttet til ytre handling som nå ikke lenger virker like aktuelt? Bare en tanke---

En annen ting jeg har tenkt: Også i dag er det mange kvinner som har et yrkesliv, men likevel er mest opptatt av hjem og barn og hus og kvinnesfæren. Så jeg tenker at de fleste kvinner lett kunne ha tilpasset seg de normene og forventningene til kvinner som vi leser om på 1800-tallet. (nå føler jeg meg på utrygg grunn--).
Men dersom man er litt annerledes, slik som Dorothea. Som gjerne vil designe hytter, lære og lese mer, er sterkt religiøs og dedikert til "ett eller annet". I dag ville en slik kvinne antageligvis studert på universiet eller en høyskole, gjort suksess, brukt sine evner. Det var for disse at det rigide kjønnsrollemønsteret ble en virkelig hemsko.

For a long while she had been oppressed by the indefiniteness which hung in her mind, like a thick summer haze, over all her desire to make her life greatly effective. What could she do, what ought she to do?--she, hardly more than a budding woman, but yet with an active conscience and a great mental need, not to be satisfied by a girlish instruction comparable to the nibblings and judgments of a discursive mouse.

Men den gang måtte hun prøve å få utløp for sine evner gjennom å gifte seg med en som kunne støtte dette. Og hvordan skulle hun kunne klare å velge rett mann for dette? Det er igrunnen så hjerteskjærende.
Det er litt av det samme som jeg også fant så hjerteskjærende i The Portrait (i den gml bloggen min). Den unge kvinnen som har så lovende fremtidsutsikter og som alle synes er fremragende, og hennes eneste fremragende handling er å velge helt feil mann... Og det er det. Case closed.
----
Og så et par ord om å lese på Kindle:
Lastet boken ned gratis fra Amazon. En stor fordel er at jeg nå slår opp ord jeg ikke forstår i utgangspunktet. Og det er mange, jeg innrømmer det. Jeg slår så og si aldri opp i en ordbok når jeg leser en vanlig bok, men på lesegrettet, det er bare å markere ordet og trykke, så kommer orboken opp. Veldig lærerikt. Og gode favorittsitater kan jeg bare merke av, og laste dem over på PC-en etterpå. Eller sende dem rett på Twitter, om jeg vil det. Jeg hadde brettet med på stranden, det fungerer kjempegodt i sol. Ja, jeg unner alle å få seg et slikt!

torsdag 4. august 2011

To vakre august-dikt. Rolf Jacobsen og Einar Skjæråsen

To vakre augustdikt. Det første sendte Elisabeth til meg på epost for noen dager siden. Det siste er mitt "gamle" dikt, som jeg kanskje i tyve år har lest opp for alle som vil høre, en passende kveld i august. Nå har jeg to!

AUGUST

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.


Rolf Jacobsen (1907 – 1994)




August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.




Einar Skjæråsen


onsdag 3. august 2011

Charles Bukowski: Post Office. Skitten, mørk og morsom


Min første bok av Bukowski, tok den fordi Fransisca nevnte på FB at hun leste mye Bukowski for tiden. OK, tenkte jeg, da tar jeg en, jeg og!
Dette var noe helt annet enn forfinede kvinner fra England på 1800-tallet!

Fortelleren, Henry Chinansi, er en forfyllet fyr som drikker, puler og er frekk i kjeften. Kanskje ikke uten gode egenskaper og sjarm. Han ramler tilfeldig inn i Postvesenet, og jobber der lenge. En hard jobb, harde overordnede, selv er han heller ingen godgutt, lurer og lyger og skulker! Men han holder ut i år etter år.

"All right now, you've got a good jobb. Keep your nose clean and you've got the security the rest of your life."
Security? You could get security in jail. Three squares an no rent to pay,  no utilities, no income tax , no child support. No license plate fees. No traffic tickets. No drunk driving raps. No losses at the race track. Free medical attention. Comradeship with those with similar interests Church. Roundeye. Free burial.


Jeg skal ikke si så mye mer om boken og handlingen. Det som jeg hadde glede av i boken, er jo de smarte, mørke betraktningene og de harde, morsomme sitatene som boken er full av. Siden jeg leste boken på min Kindle, dukket det opp en forsiktig understreking der hvor mange har sitert/klippet tidligere. Det kunne vært irriterende, men jeg synes det var bra, det gjorde at jeg ble spesielt oppmerksom, tok en ekstra kikk på dette sitatet.

Jeg synes dette var mørkt, morsomt, smart (selv om jeg normalt heller mot type Jane Eyre som hovedinteresse...) Jeg skal definitivt lese mer av Bukowski.

lørdag 30. juli 2011

He is just not that in to you: lettbent, morsom og slett ikke dum!

På min Kindle (ja, jeg er så fornøyd at jeg holder på å sprekke...) lastet jeg ned boken He is just not that in to you. Kanskje noe jeg strengt tatt burde lest da jeg var ung og single - men da hadde jo ikke denne boken kommet ut. Jeg kikket på den i en bokhandel og lo høyt, det var grunnen til at jeg tok denne.

Boken er filmatisert, men det må være noe nokså annet, for det er ikke noe handling i boken, den er heller bygget opp som en Klara Klok-. Den er bygget opp med et utgangpunkt: Greg hører på de smarte damene som snakker om "datene" sine, og forklarer på ulike måter hvorfor den og den typen ikke har ringt opp igjen. Greg skjærer igjennom: He is just not that in to you.
Så er boken bygget opp som leserbrev, ulike damer kommer med sine case, og Greg svarer. Det samme hver gang. He is just not that in to you. Uanstt hvordan fyrene sier det, så er det det det betyr. Forhold der han aldri ringer. Han ber deg ikke ut. Det er ikke sex. Han er slem. Han forsvinner. Han ditt, han datt. Han vil ikke si det, nei han hater å innrømme det. Men: He is just not that in to you.

Dette er en bok som skal tale til kvinner utenfor faste relasjoner (og i dem også, om de er sammen med menn som ikke er gode nok), for å stramme dem opp og lære dem å ikke ta imot dritt. "You already have an asshole. You don't need another". Alle case ender med det samme: kvitt deg med fyren. Han er simpelten ikke nok interessert.
Ja, hva skal jeg si? Mitt kvinnesaksjeg burde reagert moralsk på dette, for her er det sort-hvitt og ikke nyansert, men jeg synes det var kjempemorsomt. Og selv om dette er en lettbent og morsom bok, er det også mye fornuft her. Hard, men brutalt. He is just not that in to you. Se det i øynene og gå videre. Og når Greg blir for kategorisk, kommer Liz inn med noen refleksjoner.
Jeg synes denne var smart og morsom, lett å lese, mye å humre over.


Ang illustrasjonen: F.eks er det helt klinkende klart i boken. Menn som ikke ringer. Dropp dem. Menn som lar deg vente for lenge. Dropp dem. Kan du be noen ut på en date? Absolutt, absolutt ikke. Det må mannen gjøre om du skal bli gift! Ja, slå den, jenter, det står der!

Anbefales: morsom for jenter! Vi ler av dem og mest av oss selv.

torsdag 28. juli 2011

George R.R Martins: A Dance with Dragons. Inntrykk halvveis


Jeg har nå lest ca halvparten av de 950 sidene i den etterlengtede boken A Dance with Dragons. Det er gøy å lese, det er ikke til å komme forbi. Men samtidig merker jeg en viss tretthet i forhold til noen ting. F.eks Dany. Hun er jo fantastisk, men nå har hun satt seg fast i en by og kommer ikke av flekken, involvert i intriger og uhumskheter. Sånt er litt kjedelig å lese om.

Det burde kanskje vært satt ut advarsler mot fantasy-fortellere: Hver bok ikke mer enn 750 sider, og ikke mer enn 8 bind  i en serie. Slik måtte forfatterne begrense seg litt. Det hender for ofte at seriene mister farten og trøkket etterhvert.
Jeg mener: Wheel of Time er et godt eksempel. Full intensitet i de første bøkene, så  blir det introdusert flere og flere folk og flere og flere hærer og en masse personer som henger rundt hovedpersonen for å intrigere. Vel og bra, men det er ikke spennende. Så langt i A Dance har jeg likt best Jon Snow-sekvensene (ikke overraskende, jeg er vill etter Jon Snow--). Jeg har vært skuffet over Danys (men full av forventning likevel, hun må vel lære seg å kontrollere dragene sine?) Tyrion er stadig en glede. Arya har jeg ikke sett noe til, og det er skuffende. Theon Greyjon lider i kjelleren til verdens største sadist, men det er likevel ikke figurer som jeg vil se så mye mer til. Brandon Stark er svært interessant, og han har nå nådd Den treøyde kråken. Det er slik det skal være! Det må skje noe...

Konklusjon så langt: Jeg har jeg kost meg med lesningen, men jeg har ikke vært fortapt, sugd inn i boken, borte for verden.


Se også
2011 World Fantasy Award Nominees AnnouncedLocus Magazine has just posted the The World Fantasy Awards nomination ballot! Winners will be announced at this year’s World Fantasy Convention, to be held October 27-30, in San Diego CA. The World Fantasy Awards have also announced the two winners of this year’s Lifetime Achievement Award.
Se de nominerte og få gode lesetips!