Å lese denne boken får gråten frem i halsen med jevne mellomrom. Etter en forferdelig katastrofe - far og sønn i desperat vandring på en vei, alt er dødt rundt dem. Bare regn, snø, aske, desperasjon, farer og sorgfulle minner om en verden som er borte. Og farens desperate kjærlighet til sin sønn, som gjør at han vil overleve og beskytte sønnen sin - men hvilket håp har de? Finnes det en bedre verden i denne verden?
Hilde sa i dag at hun var litt redd for å starte på denne boken, fordi den var dyster. Men Hilde - du må lese den. Den er dyster, men ikke på en nitrist, Hanne Ørstavik/Elin Brodin-aktig måte. Som en vill og vakker katastrofe er denne boken dyster, det er det vakre i den som gjør den så lesverdig, det desperate, kjærligheten som lyser i mørket.
Jeg tenker på filmen "Livet er herlig" ( La Vita è bella) fra 1997. (Mal apropos: Spilt inn i Arezzo, Toscana, leide hus der i sommer, fin by, plakater fra filminnspillingen overalt...Nok om det.) Den filmen hadde kanskje noe av den samme desperasjonen i seg? Fortellingen om faren som mot alle odds forsøker å skjerme og å redde sønnen i konsentrasjonsleiren gjorde et forferdelig sterkt inntrykk på meg, hadde magen full av min første baby og hjertet er jo da som et åpent sår når det gjelder alt som har med barn å gjøre... Men kanskje hjertet aldri får et skikkelig skall igjen når man først har kjent på det å ha barn, på ansvaret, ønsket om å beskytte, skjerme dem, og derfor er det at slike desperate fortellinger gjør så stort inntrykk? Hvor langt kan man gå? For å beskytte sitt barn? Hvor lenge vil man forsøke å overleve? Og når er det beste valget å dø? Og rekker man å ta det valget i tide? Les, les, les!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar