søndag 28. oktober 2012

Leser for tiden: Det går i Dickens... Gleichmann, Petterson

Når jeg ser på bloggen min, ser det ut som om jeg leser lite for tiden. Kanskje riktig.

MEN: sakte, sakte drar jeg meg gjennom "The Pickwick papers" av Charles Dickens, og leser samtidig Clarire Tomalins biografi om forfatteren. Dette begynte jeg med i sommer, så jeg kan ikke akkurat si at det går fort. Et forstyrrende element har vært at min datter har lastet ned "The Hunger Games" på min Kindle, så jeg har ikke alltid tilgang til bøkene. Det må nok bli en Kindle til, har jeg tenkt.

I tillegg har jeg begynt på Gabi Gleichmann "Udødelighetens elexir", men ble litt psyket ned av Frode Helmich Pedersen sin lunkne omtale i BT. Og boken er alt for tykk. Den siste til Per Petterson står på leselisten, må bare skaffe meg den først.

Sånn er det. Mange planer, men ingen storsluker-periode akkurat nå. I sommer tenkte jeg at jeg skulle lese gjennom mange Dickens-romaner i høst, men om jeg klarer "The Pickwick Papers" og en til, kan jeg jo uansett være fornøyd tror jeg.

Forresten, etter å ha hørt på Kate Bush "Wuthering Heights" i nesten hele 2012, har jeg fått veldig lyst å lese boken om igjen. Så den ligger også klar på Kindelen min. Til romjulen, kanskje?

http://www.youtube.com/watch?v=BW3gKKiTvjs

mandag 15. oktober 2012

Per Olof Enquist: Magnetisørens femte vinter

Jeg tror vel egentlig ikke at Enquist noensinne får Nobels litteraturpris - men jeg synes han fortjener det!
Denne romanen, fra 1964, var som de andre bøkene hans, medrivende.
Fortellingen er grell, og Magnetisøren er ingen sympatisk skikkelse. Endel ting er så brutale, så brutale... Og så er det noe med språket hans, betraktningene hans, som hever alt dette opp på et høyere plan.
Er det det at skikkelsene er så
sammensatte av høye og lave impulser? At forfatteren hjelper oss til å se de ulike lagene. I denne romanen gjennom fortelleren Claus Selinger. De betraktningene han kommer med på slutten hever boken og viser leseren at ingenting, nei, jeg mener: ikke alt, mye er ikke - svart-hvitt eller ondt-godt...
Enquist er helt oppe blant min rangering av forfattere som er gjennomgode - bok etter bok etter bok!

lørdag 6. oktober 2012

Filmatisering: "An-Magritt" m/Liv Ullmann, 1969

På Rema 1000 kjøpte jeg denne filmen i dag, for 59 kroner. Ungene var skeptisk, fikk ikke med seg det som ble sagt, etter tre minutter måtte vi sette på teksten, så de kunne skjønne noe... Et uventet stup inn i et nokså upresist 1600-tall, med kostymer fra 1969, og et filmmanus som ikke holdt seg til boken...
Her er litt av reaksjonene:
-Skal de bli kjærester? Han er jo alt for gammel for henne? Æsj, han har jo grått hår.. (interessant nok identifiserte de "kjæresten" umiddelbart etter at han viste seg, de har sett mye film og kan gjenkjenne et plot).  
- Hva er det der? (svar: en plog)
- Hvorfor roper de sånn? (svar: de er sultne)
- Hvorfor synger de så stygt? (svar: skyldig...)
- Hva er malm? (... lang forklaring fra mor, som ingen gadd høre på)
- Hva gjør de nå? (svar: Brenner kull)
- ??? Brenner kull??" (presisering: Lager kull, da. )
- Hvorfor så dramatisk at han hengte seg?
- Hvorfor får han ikke ligge på kirkegården?
- Hvordan fanger hun de rypene? "
Konklusjon: Nyttig kveld for historie-innføring. Tøffe tak i gamle dager.
Og for mitt vedkommende: ser gjerne en ny og bedre filmatisering av denne fantastiske fortellingen.. Og kjøper flere slike klassikerfilmer på Rema.

lørdag 15. september 2012

Poesikveld i Ulvik - spennende men også søvndyssende


Erlend Nødtvedt leser

Høytopplesning av poesi - ikke bare lett å få med seg. Ordene flyter og det er ikke alt jeg rakk å få med meg.
Størst inntrykk gjorde danske Julie Sten-Knudsen, som gjorde et sterkt inntrykk, med sitt nakne uttrykk, sterke tekster, hun var husløs. Kroppen var så mimikkløs, men hun virket sikker i sitt lukkede kroppsuttrykk og åpne tekster. Veldig interessant!

"Hmm, veldig interessant"

Erlend O. Nødtvedt hadde en herlig opplesning som fra legkvinne var en skjevt blikk fra byen, til alle rare dialektuttrykk og ord man hører, men ikke forstår. Sånne ord som mirakuløst går i Wordfeud, men hva pokker betyr det?
Cecilie Løveid var den som jeg mest hadde gledet meg til, og det var vel bra, men plutselig kvapp jeg og merket: her hadde jeg duppet av...
Det var flere og, men disse tre var de mest interessante for meg!
Cecilie Løveid leser

mandag 3. september 2012

Michel Houellebeck: Kartet og terrenget. Leselig også for oss "vanlige"

Kartet og terrenget - Michel Houellebecq Thomas LundboJeg har ikke hørt annet enn at dette er en svært dyster forfatter, så jeg har vel nærmest hatt en ambisjon om å ligge unna han... Men sånn er det å gå på biblioteket, der kom jeg sannelig hjem med en bok av Michel Houellebecq: Kartet og terrengert (2010). Og forbløffende nok, denne boken var ikke så dyster og nedslående som jeg hadde trodd, tvert imot, den var leselig, underholdende og hadde mange gode observasjoner og ting til ettertanke.

Boken tar utgangspunkt i den kunstneriske produksjonen til fotografen/maleren Jed Martin, og hans enorme suksess, samtidig som han lever et avsondret, stille og passivt liv, og er nokså fornøyd med det. Årene går..

Hmm, hva skal jeg si om denne boken? Jada, den var jo ikke akkurat en godklump av en bok, men som sagt, den var skarp, og nokså morsom. Jeg tenker: "Kanskje jeg kan våge meg på en bok til av samme forfatter?" Dysterhet er ikke så ille, når den er skarp og treffende og morsom...

(og ja, jeg vet at jeg nå har hoppet bukk over alt som denne boken seriøst skal si noe om, skal jeg liksom legge ut om Houellebecqs refleksjoner over produksjonens kår i det postmoderne samfunnet? Hmm, jeg tror jeg står over...)

søndag 26. august 2012

Fulltreffer: "Sommeren uten menn" av Siri Hustvedt

"Kabom". Der ble jeg (overraskende) truffet! Jeg plukker med meg en bok fra biblioteket som jeg egentlig ikke har hatt lyst til å lese. Som jeg synes høres litt kjedelig ut. Som jeg har hørt lunke uttalelser om. Ikke vært så begeistret for forfatteren tidligere. Så treffer den meg så rett i hjertet. Jeg har lest i to dager (men boken er kort, bare 200 sider) og nytt det.

Boken handler om Mia, som etter å ha blitt forlatt av sin mann etter 30 år, og etter et kortvarig sammenbrudd, tilbringer en sommer i barndomsbyen for å være med moren sin, undervise i et poesikurs og i det hele tatt komme seg på fote igjen. Jeg er jo kanskje spesielt mottakelig, siden jeg selv er separert og dermed fått noe mer livserfaring enn jeg egentlig hadde planlagt for meg selv... Men boken går jo ut over dette, betraktningene om kvinneliv i alle aldre og fasetter, og liv som sådan, er så fine... Sorg, dobbelhet, å komme ut av sorgen, betraktninger om å bli gammel, om å være ung, kvinnemakt og kvinneavmakt... og så morsomt, så mange kule betraktninger.

Det er noe med å bli eldre, og motsatt av det jeg kanskje trodde da jeg var ung - oppdage at det stadig er nye dører å åpne, i livet, i en selv. Det er fint, det er spennende, og det er veldig oppmuntrende.

Denne romanen likte jeg av mange grunner
  • Godt skrevet
  • Spennende fortellerstemme
  • Morsomme kvinne-betraktninger
  • Rørende kvinnebetraktninger
  • Klok
  • Nydelige sitater fra store diktere
Jeg har lest en roman av Siri Hustvedt før, og den gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg. Men denne - den synes jeg var vakker! Og den rørte meg. Rett i hjertet.

lørdag 25. august 2012

Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad

Min svoger skrøt sånn av denne, men den gikk ikke rett hjem hos meg. Denne boken handler om mange personer, løselig knyttet sammen, i et nokså langt tidsspenn, fra 60-tallet til i dag. Jeg hadde problemer med å få med meg de ulike personene og handlingene, hele tiden spør jeg meg: "Hmm, hvem var det igjen..." Sånt forstyrrer leseopplevelsen...

Men det er ikke meg å bry meg om det jeg ikke liker (da skal jeg være irritert, da), så jeg sier litt om det jeg fikk ut av boken, tross denne innvendingen. The Goon Squad, eller "bøllen på døren", eller torpedoen, er et navn på tiden som herjer med oss. Forfatteren viser oss personer i glimt, de er oppattt av noe, de brenner for det, eller strever med det. Noen år går, og de er et helt annet sted. Boken er full av brudd og glimt, og det er tidens herjinger som kommer frem. På godt og vondt. Ikke bare på vondt, for ting kan bli bedre, eller annerledes... Livet som hender og hender... 

Jeg nevnte "Ørjan" og "påskesolen" i et innlegg i går. Jeg tenker på Ørjan i dag og, den praten vi hadde om tiden som punkt eller tiden som linje. Han var dypt inne i fysikkens verden, men om jeg glemmer fysikken og tenker på denne boken, så er tiden punkt, punkt, punkt. Og så kan vi kanskje skape en historie av det? Men når jeg tenker på mitt eget liv, så er det jo en linje... ikke en rett linje, men... Og i romanen, om man kan kalle det en roman, så er det også noe med tidsperspektivet som skifter hele tiden... noen ganger fortalt i nåtid, men så kan fortelleren plutselig bli allvitende og si: "og da ante de ikke at de om femten år skulle...." Akkurat det med de skiftende tidsperspektivene var fint.

Glemte dyder: Gå på biblioteket

Kindle og pocketer og venner - jeg glemmer den gamle dyden fra ungdomsårene - å gå på biblioteket... Så mye som bare ligger her og venter på en leser, frister... Jeg begrenser meg til to denne gangen..
Den unge mannlige bibliotekaren var kjemehyggelig og sa "kos deg med bøkene" og det virket som om han hadde glede av hver eneste bok som ble lånt ut.

Jeg gidder ikke stå i kø for å låne en ny bok, da kjøper jeg den eller det er alltid en venninne som har... Men de skjulte skattene, forfattere som man hadde glemt, klassikere. Selma Lagerløf..

fredag 24. august 2012

Poesifestival i Ulvik

Jeg er ikke akkurat en festival-gjenger, og gremmes like mye over begrep som "festivalsommer" som min tidligere kollega Ørjan irriterte seg over begrepet "påskesola". Imidlertid skal jeg altså på Poesifestival til Ulvik 13.-16. september.

Ingen sjekk av program etc, men en venninne i litteraturgruppen sa allerede for to år siden at vi måtte bli med, og nå er tiden kommet!
Jeg ser frem til å få impulser jeg ikke visste jeg trengte, lære noe jeg ikke visste fantes, høre noe som jeg ikke hadde anelse om at jeg ville ha glede av å høre. Kort sagt: jeg vil fylles opp.
http://www.poesifestival.no/

lørdag 18. august 2012

Avislesning: Morgenbladet om unge forskere

Jeg leser egentlig ikke mye aviser, men koser meg med Morgenbladet om lørdagen. I dag har jeg lest et kjempeinteressant innlegg om "Forskere under førti", og terrorforsker Thomas Hegghammer! Veldig interessant. Det er så spennende med folk som virkelig kan ting - og er kloke samtidig!

søndag 5. august 2012

Platt fantasy - "Guds venstre hånd"

Man røsker av og til med seg en bok på Narvesen, på en flyplass, når man henger rundt og har litt for god tid... Av og til et blinkskudd, av og til en tabbe...

Jeg får denne spenningen i meg når jeg leser noe nytt og ukjent... Er dette gull? Nei, denne gangen var det gråstein.. Fortellingen om et slags kloster full av meningsløs og hensynsløs tortur, unge menn somblir sultet og slått og trent opp til ett eller annet, unge kvinner som blir fetet opp og så skåret opp, alt passerer uten at jeg blir engasjert... Føler at forfatteren har tenkt: "jeg legger på litt til... Folk liker jo slikt". Gjesp!!! Etter en halv bok tenkte jeg: "herregud, dette er jo bare noe møl.... Og jeg som har Dickens på Kindelen min..."
Det var det!
Anbefales? Nei! Det finnes god fantasy, engasjerende fantasy! Dette var bare tull!

mandag 30. juli 2012

Dickens-biografi av Claire Tomalin

Den største fordelen med Kindle er at man kan handle på impuls. Da jeg leste i Dagbladets spalte Bokettersynet at Kristin Clement leste Charles Dickens: a life av Claire Tomalin tenkte jeg: Den vil jeg lese! Og boff - der hadde jeg den! Lastet ned et utvalg av Dickens romaner og, sånn for sikkerhets skyld. Hvem vet, plutselig får man masse lesetid i ferien!
Denne biografien fikk god kritikk og så langt har jeg likt den godt. Med utgangspunkt i at jeg ikke har visst noe om forfatteren, knapt reflektert over at det var en levende mann, er det spennende å bli tatt med inn i den verden som man også kjenner igjen fra romanene hans.

lørdag 28. juli 2012

Sommer-gjensyn med Morgan Kane

En kamerat skrev til meg at han leste gamle Morgan Kane-bøker i sommer, og jeg tenkte: Det vil jeg og!
Har lest tre. Den første, Oklahoma Terror, husker jeg for dette bildet: Kane ser en bevegelse ved et hushjørne, en hvit ende, han tror det er en hjort. Men det er en kvinne, som liker å ta solbad og skal lokke Kane i en felle. Som ung tenkte jeg: om hun solte seg naken burde ikke hun vært hvit på baken. Logisk brist! Ti poeng til den unge Solveig.

Gribbene i Sierra Madre synes jeg var bra! Her virker det mer etterrettelig. Kanskje en bok om indianere bør komme på leselisten?

Den aller første Morgen Kane-boken, Uten Nåde, synes jeg også er bra. Her er jo tonen med hasard-spillingen tydelig, akkurat det trekket kommer mindre frem etterhvert (tenker på introen: "Svak for kvinner og hasard..."). Når jeg tenker på at Louis Masterson/Kjell Halbing skrev så mange bøker, så synes jeg at han hadde plottet og personen veldig klart for seg allerede her i starten, den spennende fortellingen om hvordan Kane fikk sitt stjerneformede arr på høyre håndbak, møtet med Linda etc.
Når det gjelder erotikken, er jeg redd det gjorde større inntrykk i mine tidlige år.

Forresten så har Willy Dahl skrevet morsomt om Morgen Kane og Clay Allison.

Konklusjon: fint gjensyn, som passer en regntung julidag i hytte.

søndag 15. juli 2012

Om dikt som åpner seg (i Min kamp 2)

Det er nydelig, det Knausgård skriver om dikt og å lese dikt.
" Man måtte gjøre seg fortjent til å lese dem.
Hvordan?
Det var enkelt. Man slo opp i en bok, leste, og hvis diktene åpnet seg, fortjente man dem, hvis ikke, fortjente man det ikke."
(s. 136-140)
Jeg nyter disse refleksjonene!

lørdag 14. juli 2012

Velkommen etter: I gang med Min kamp 2. Dette er MAT

Jeg vet jeg henger noen år etter, men av og til er det fint å vente litt også. Nå snakker ikke så mange om Knausgård og Min kamp lenger, hypen har lagt seg. Men min venninne Bippi stakk toeren i hånden min før hun satte meg på flytoget: "Les denne".
I formiddag har jeg sittet og lest. Sittet og nytt. Sittet og gledet meg. Ledd. Vært ettertenksom. Gjenkjennende. Jeg husker litt fra debatten, om mannsrollen, om å trille barnevogn, om å føle seg redusert som "mann" ved å tre inn i kvinnesfæren. Det er så godt beskrevet, det han tenker og føler. Det er så utrolig ærlig og direkte og egentlig slik jeg ofte har lurt på selv, hva menn opplever og tenker. Hvorfor ble man forarget og opprørt? Dette er en viktig stemme, tenker jeg.

Jeg nyter også å lese skildringene av tingene omkring han, når han sitter på kafe, han er så presis, jeg får den deilige "proust"-følelsen av å drive av sted i en sanselig verden, der alt man ser og føler og tenker og smaker skal beskrives.

Og jeg stoppet nå, midt i en essayistisk skildring av Dostojevskij, det synes jeg også er flott å lese.
Det er den følelsen, av at en bok er mat. Den følelsen får jeg nå.

torsdag 12. juli 2012

Bøker jeg ikke er ferdig med

Ikke typisk meg, men i hyllen fant jeg altså en haug med halvleste bøker, mange som jeg likte godt!

Oliver Twist av Charles Dickens

Herlig! Helt herlig! Ferdig med Oliver Twist, og "de gamle er fremdeles eldst", iallefall har man stått seg siden 1838 er det fristende å tenke at det må ha noe med kvaliteten å gjøre.
Noen av personene i boken blir skildret med ironi og distanse, og latterliggjort, andre med mørke og alvor. Fra boken synes jeg skildringene av den gode Nancy og den brutale og desperate Sikes var spesielt gripende.

Sluttscenen der Fagin skal henges, bekrivelsen av hvordan han var "ute av seg selv" var også veldig sterk. Fortelleren lar Fagin komme fram, viser han fram, både fra innsiden og utsiden.
Hmm, ser visst ut som om jeg synes Dickens i denne romanen har vel så godt grep om de onde som de gode.
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg var imponert over hvordan Dickens her velger å vise frem barna, hvor vergeløse de var og prisgitt tilfeldige mennesker, ofte dumme og onde og grådige mennesker. Nå gikk det godt med Oliver, men andre gikk det verre med.
Anbefales? På det varmeste. Last den ned, på en Kindle nær deg!

tirsdag 5. juni 2012

"På høje tid" av Benny Andersen. La oss bli begeistret

Jeg har bursdag i dag, og da er det godt å ildne seg opp med dette herlige, livsbejaende diktet av Benny Andersen (han med om-lidt-er-kaffen-klar, vet du).

Det er på tide
vandet koger
jorden brænder
verden venter
da Alexander var på Cæsars alder
var han allerede Den Store
da Cæsar var på min alder
var han allerede færdig
de spildte ikke tiden

tiden spildte ikke dem
de brugte tiden som en skjorte
sov med den på
spiste med den på
blev begravet i den
og her sidder jeg
holder avis
holder jul
holder igen
lader bedrifter gå min næse forbi
i håbløs restance med opdagelser
verden venter ikke
da Mozart var fem år
da Jesus var tolv
da Columbus lettede anker
da Homer
da Rembrandt
da Pasteur
da Darwin
da Dalgas
da Vinci
da Gama
Damokles
det er på høje tid
det er over tiden
min hat

min frakkemine cykelspænder
det er nu eller aldrig


 

søndag 3. juni 2012

Charles Dickens: Oliver Twist - 15% ut i boken. Herlig

Dette er en av de store klassikere som jeg aldri har lest tidligere, og ikke sett noen filmatiseringer, men kanskje lest en tegneserie ut fra romanen, en gang jeg var liten? Jeg har en slags vag forestilling om hva det går i, men ikke mer. Nå er jeg i gang, har kommet 15 prosent på vei, og ja, dette er storslått, synes jeg. Jeg blir først og fremst sjokkert over råheten i skildringene av fattigdom, elendighet, likegyldighet og ondskap, og et barns vergeløshet i dette. Dette er skrevet med sånn humor, as-a-matter-of-fact, en ironisk distanse og selvfølgelighet, jeg blir stolt av Charles Dickens som skrev så godt og så tydelig ville noe med denne skildringen.
Oliver har nå rukket å komme seg til London og nettopp blitt innkvartert hos Jøden. Mine ideer om hva som skal skje videre er svært vage, og skildringene til Dickens er så livlige, så presise, så fulle av detaljer, at det er en fryd å vite at jeg har hele denne boken foran meg. Som å stå på bredden av en ferie!

torsdag 31. mai 2012

Leif Enger Ned til elva / Peace Like a River

En forunderlig bok, så deilig bokaktig, jeg visste ikke hva jeg skulle vente meg og ble overrasket stadig vekk av vendinger i boken. Dette er en roman om en far med sterk gudstro, mirakler innabords og ellers en rolig og god natur, om storebror Davy som skyter to gutter, lillesøster Swede som er klok og veslevoksen og skriver lange rimende dikt, og fortelleren selv, Reuben, den astmatiske gutten som lever på grunn av et mirakel. Overraskede vendinger, kjærlighet, fortvilelse, svik, egoisme og oppofrelse.

Nydelig, jeg nøt den.

Lest på min Kindle.
Anbefales!

mandag 30. april 2012

Madam Bovary av Gustave Flaubert.

Det er som om jeg leser denne boken for første gang, ingenting av handlingen sitter igjen. Jeg vet at jeg har lest den før, da jeg var rundt 20, og den irriterte meg voldsomt. Jeg likte ikke Emma Bovary, synes hun var sytete og sutrete, og burde tatt tak i stedet for å oppføre seg sånn...
Hmm, jeg har ikke kommet så langt i boken, men her er jeg nok annerledes nå. Jeg har ikke vært irritert på Emma så langt. Jeg synes mer synd i henne. Jeg har jo denne hangen til å være opptatt av 1800-tallskvinnenens lidelseshistorier, kanskje fordi jeg føler så grusomt med det innestengte i livene deres. Og der jeg ikke hadde noen særlig ulik leseropplevelse i Dea Trier Mørch sin Morgengaven (se tidligere blogginnlegg), opplever jeg i lesningen av Madam Bovary nå et hav av forståelse og nyansering mellom den kvinnen jeg var som leste boken for 25 år siden, og den kvinnen jeg er i dag.

En tanke: Jeg lurer på om det jeg ikke kunne klare før var det at kjærlighetshistoriene ikke var "rene"? Jeg mener, Austen har rene, vakre kjærlighetshistorier, Jane Eyre, George Eliot, men denne er ikke like ren, personene er for nyanserte, for egoistiske, lidenskapen er sterk, men edelheten er ikke til stede i samme monn. Hmm, det skal jeg tenke litt på.

Inntil videre ønsker jeg meg selv fortsatt god lesning.
(Og, Julian Barnes' Flauberts papegøye er et morsomt bakteppe til lesningen av denne boken. Øynene til Emma Bovary, er de sorte eller blå? Og hva betyr det at hun hadde en mynde... plustselig der det detaljer som jeg vet andre har grunnet på).

3/57/2012 HUMORISTISK
Dette husker jeg iallefall ikke - at boken har masse humor. Rodolphe har nettopp begynt stormkurtisen av Emma, under et marked, og deres samtale om magnetisk tiltrekning og sjelelig slektskap er kryssklippet med utroperne fra markedet. Dette setter et nokså grovt og dyrisk perspektiv på det hele, og gjør det også komisk.

"Hundre ganger har jeg villet gå min vei, men jeg har fulgt Dem og er blitt".
"For gjødsel..."
"Som jeg vil bli i aften, i morgen, hver dag, hele livet!"
"...gullmedalje til hr. Caron, fra Argueil!"
(...)
"Derfor vil jeg bevare minnet om Dem"
"For en meriono-vær..."
(...)
"Eller får jeg lov til å være noe i Deres tanker, i Deres liv?"
"For ypperlig svinerase, to førstepermier; til de herrer Lehérissé og Cullembourg; sekti francs!"

4/5/12 Lykklig/ulykkelig før og nå. Ekteskapet har skylden!
Jeg tenker og tenker på dette med kvinnene i 1800-tallslitteraturen. Før, nå. Den lengelsen etter kjærlighet, den kjenner jeg igjen rett gjennom kroppen. Fryd, vanskeligheter. Lede. Kjedsomhet. Sinne. Alt dette kjenner jeg igjen. MEN. Jeg er ikke stengt inne i et lite hus, avhengig av hva mannen min driver det til eller ikke. Jeg har ansvar for mitt eget liv, min egen lykke. Gift eller ikke. Mitt ansvar. Dette ansvaret, som vi har tatt/fått og som kvinnene på 1800-tallet ikke kunne få, det er den store forskjellen. F.eks Lucy Snow og Jane Eyre. De var ikke gift, de var foreldreløse, og derfor hadde de fått, og beholdt, ansvaret. Like ulykkelige, men samtidig: aktører i egen skjebne. Mens Isabelle i A Portrait of a Lady var fri, hadde alle muligheter, giftet seg fantastisk idiotisk og tapte alt. Det er ekteskapet som var det håpløse her... Ikke kjærligheten, enten den er lykkelig eller ulykkelig, men ekteskapet! Ekteskapet stengte kvinnene inne, begrenset dem og tok handlefriheten fra dem. Og alt var rettet inn på at kvinnene måtte gifte seg! (Vår bestemmelse er at giftes).

søndag 29. april 2012

T.S. Eliot: The Waste Land

Hva skal jeg si?
Mens jeg leste, husket jeg at jeg som ung leste masse jeg ikke skjønte bæret av...
Det gjør jeg ikke så ofte nå.
Men her følte jeg meg som ung igjen.
Dette er sånt som man bør lese når man studerer engelsk eller litteratur eller noe, og en belest professor legger teksten ut, med alle allusjoner, slik at studentene sitter der og gnistrer av entusiasme.
Men å henge på bussen og lese dette diktet på iPhone, via Kindle-appen, det er... tja, ikke særlig givende.
Jeg vet, jeg vet, jeg burde lagt mer i det.
Men sånn ble det.
Konklusjon: The Waste Land?
I have no Idea!

fredag 13. april 2012

"Mudwoman" av Joyce Carol Oates.

Nå er jeg for en sjelden gang ikke senere enn alle andre - Mudwoman kom ut for mindre enn en måned siden. Takket være Kindle hadde jeg forhåndsbestilt den og vips, så hadde jeg sannelig også lest den! Det er min tredje Oatesbok, og jeg er nok blitt litt frelst.

Boken handler om Meredith Ruth Neukirchen, professor i filosofi, university president (rektor) på et tradisjonsrikt universitet i USA (Princeton, sier de som har greie på det). Så begynner livet å rakne. (Fælt å lese). Selve romanen starter et annet sted, en grusom fortelling om en gal mor og en liten, liten jente, som moren vil ofre, drepe, i sitt religiøse vanvidd. Forsøkt druknet i gjørme. Men barnet overlever. Så leseren vet jo forsåvidt hvorfor det er ting i fortiden til Meredith som får livet til å rakne...

Jeg leste denne boken raskt, så jeg har blitt sterkt revet med av handlingen. I ettertid er det likevel noenting jeg kunne ønsket hadde vært klarere. Synes ikke alt satt som et skudd her, og at det var endel løse tråder. Noen av universitetscenene var for lange og jeg mistet interessen. Men skildringene av barndom og ungdom var kjempegode.  

Jeg tenker om både denne og Gravediggers daughter at det kretser rundt spørsmålet: Kan man stable nytt liv på beina i ruinene av en herjet barndom? Både Rebecca/Hazel og Jedina/Jewell/Meredith forsøker å gjøre dette, uten å bearbeide. Klart brudd, nytt navn, ikke snakke om det, men fortrenge og skjule og gå videre. Er det mulig? Er det ikke mulig?

Alt i alt synes jeg det var en kjempefin bok. Det er noe med Oates sin fortellerstil. Det er så spennende, så grotesk, så medrivende, så dypt, så klokt! Jeg er så glad jeg har funnet henne!

Noen sitater:
"And she thought I am losing everything - am I? Why has this happened, that I am losing everything?"

"Always it was claimed of her, she was strong, and she was capable. You are not loved for being strong and capabable if you are female but if you are female and you are strong and capable you will make your way without love"

"This is my life now. I will live it!"

"Badly she missed the King of the Crows. Mornings when she woke early it was not to the raw-yearning cries of crows somewhere beyond the walls and roof but to the methodical ticking of Mr. Neukirchens's old grandfather clock, its steely-silvery chimes."

April is the cruellest month, breeding... (Hva vet jeg egentlig om T.S Eliot?)

T.S. Eliot. Jeg kjenner navnet. Jeg viste til og med på filmquizzen til Einar i januar, at Cats er basert på diktningen til T.S Eliot (men kanskje ikke så mye som man liker å tro...). MEN: hva vet jeg om T.S Eliot og dikningen han. Ingen verdens ting.

Stille fredagskveld og jeg er alene i huset. Rødvin i glasset. Jeg leser litt i en avis og ser navnet T.S. Eliot. Hmm. Griper til Kindelen min, søker. Griper til iPhonen min og sjekker litt. Vips, der har jeg lastet ned samlede dikt. Åpnet det jeg er mest interessert i: The Waste Land fra 1922.
(Jeg er interessert i dette diktet  pga at en av bøkene i Dark Tower-serien til Steven King heter The Waste lands, og jeg tenker at King spiller på dette diktet, siden serien som sådan spiller på Childe Roland to the Dark Tower Came).

Nåja, for en liten sum lastet jeg ned alle diktene til T.S. Eliot på Kindle, og om jeg ikke kommer til å lese alle, så har jeg allerede lest litt, og siterer begynnelsen her:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.
Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little live with dried tubers.

Til alle som har Kindle: Last ned et dikt i dag!



tirsdag 27. mars 2012

Marsdikt - Vårkveld i mars av Inger Hagerup

Hver mars tenker jeg på dette diktet av Inger Hagerup- enkelt, tidløst, gripende


Vårkveld i Mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet.
Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.


                                                 Inger Hagerup

mandag 26. mars 2012

D.H.Lawrence: Sons and Lovers. Sønner og elskere.

Romanen Sønner og elskere av D.H. Lawrence kom ut i 1913 og er en av de mest kjente av denne forfatteren, sammen med Lady Chatterlys Lover. Jeg lastet nettopp ned D.H Lawrence sine samlede verker på min Kindle (ja, selvsagt: det er gratis, det er fantastisk), og det er ikke til å komme forbi: Jeg ELSKER å lese denne typen litteratur, store fortellinger av store forfattere, med sterke, skarpe personskildringer og miljøskildringer.

Jeg er ca halvveis i boken nå. Selv om jeg har en viss ide om hva som kommer til å skje fremover, er det veldig gøy å lese dette. En ting som er litt spennende er at D.H Lawrence beveger seg i et annet sosialt skikt enn mange andre engelske bøker jeg har lest, dette er fra et gruvedistrikt og en gruvefamilie.

Jeg har tidligerer nevt at jeg er fasinert av beskrivelsene av den kvinnelige lidelsen. Jeg tenker at det er så mange romaner fra 1800-tallet og begynnelsen av nittenhundretallet som handler om kvinner... Man skulle kanskje tro at flere handlet om menn, siden kvinners liv var så tilbaketrukket og kvinnefrigjøringen ikke var kommet så langt, dessuten er det menn som er forfattere for mange av disse... Likevel er det påfallende ofte kvinnene som er utgangspunktet. Hvorfor er det slik? (Det er det sikkert mange som har sagt mye klokt om...).

Jeg liker å lese om dette. Og jeg tenker at når man påstår at i dag er vi mennesker (både kvinner og menn) så krevende, forlanger så mye av ekteskapet og livet, gir opp så lett... så er det å lese disse romanene et nyttig perspektiv. De menneskelige dramaene som utspiller seg når man er helt nødt til å forholde seg til dem som man helst vil slippe fra... eller lengter etter noe man ikke kan oppnå og ikke har mulighet for å forsøke å oppnå..

tirsdag 20. mars 2012

Haruki Murakami: IQ84 (bok 3). Lettere skuffet

Jeg blogget om bok 1 og 2 i IQ84 i vår. Nå har jeg fått lest bok 3. Denne har jo solgt i bøtter og spann, så vidt jeg forstår, i Japan, og i resten av verden... Hmm, sier jeg. Jeg opplevde boken som lettlest og god underholdning, noen litt rare ting som det ikke er så lett å få tak i innenfor alternative virkeligheter og så videre, men i det hele så synes jeg på langt nær dette er det beste fra Murakami. Ja, jeg vet at anmeldere har sagt: "denne kommer til å sitte i lenge, men faktisk, jeg hadde glemt det meste fra bok 1 og 2 nå når jeg satte i gang med bok 3. Det satt ikke i. Jeg husket nesten ingenting av Aomame og Tengo sine viderverdigheter...

I motsetning til både Norwegian Wood, Kafka på stranden og min favoritt over alle, Hardkokt eventyrland og verdens ende - som var så mystisk og vakker og sørgelig og dragende, så manglet denne for meg nerve og intensitet.
Er det slik at forfattere med sin særegne stil kan gå på tomgang etterhvert? Jeg tenkte på Kjærstad. Jeg tenker på John Irwing. Akkurat som om de skriver og skriver på den samme boken og det samme prosjektet, og etter en stund blir de så flinke i det de gjør, at de nesten glemmer å legge inn noe mer enn glitrende håndverk og sin egen særegne stil?

Iallefall synes jeg det var ok å lese denne boken, men jeg er samtidig litt trist, fordi jeg føler at jeg mistet "min" Murakami, den skjelvende gleden jeg har følt når jeg har lest de andre bøkene hans.. jeg har følt at "ja, det er noe her, noe jeg kan gripe, bare jeg anstrenger meg, hva er det, det er noe veldig, veldig viktig..." - og den følelsen fikk jeg ikke her.

Konklusjon: den lette skuffelsen etter bok 1) og 2) forsterket seg. Men nå har jeg vært veldig, veldig begeistret for Murakami også, og lest det meste han har skrevet..

Om bok 1-2: http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/haruki-murakami-1q84-en-av-mine.html

torsdag 15. mars 2012

En liten perle. Julian Barnes: Flaubert's Parrot - Flauberts papegøye

Jeg storkoste meg med denne boken fra første stund. Det er noe med disse bøkene som er så fulle av gullkorn og kloke ord at jeg får lyst til å spise dem, fortære dem, få disse innsiktene fullstendig som en del av meg selv, kanskje jeg tror at jeg kan nå en større klarhet og klokhet og liv bare det jeg leser blir en del av meg selv. Når jeg leser tenker jeg ofte: "Ja, sånn er det", og det gir meg innsikt og trøst og forståelse, men så er det ofte glemt igjen... eller iallefall synker tilbake. Men noe blir, gir en større forklarelse til eget liv, eller skaper et vendepunkt, kanskje dramatisk, som oftest ikke, men man tenker noe på en ny måte, og ser verden på en ny måte...

Denne boken handler om Flaubert, om kjærligheten til en forfatter, om sorgen og kjærligheten til en elsket person man har mistet, om at det er endel som er vanskelig, og at man må leve og finne ut av det. Lavmælt og stille jakter jegpersonen på Flauberts liv, i visshet om at det er ting som er borte, man finner det aldri igjen. (Men også morsomt, jeg lo høyt mange ganger...).

"How do we seize the past? How do we seize the foreign past? We read, we learn, we ask, we remember, we are humble; and then a casual detail shifts everything"

Flott fyr!
"Mystification is simple; clarity is the hardest thing of all. Not writing a tune is easier than writing one. Not rhyming is easier than rhyming."

"It's easy, after all, not to be a writer. Most people aren't writers, and very little harm comes to them."

"With a writer you love, the instinct is to defend. This is what I meant earlier: perhaps love for a writer is the purest, the steadiest form of love."

"And then it happens to you. There's no glory in it. Mourning is full of time; nothing but time."

Anbefales?
Absolutt. Dette er ikke akkurat spennende som en krim, men det flyter av gårde som en deilig bølge.
Bonusspor: Man får skikkelig lyst til å lese Flaubert! Og da er det fint om man har en Kindle, bare laste ned det man vil ha gratis! F.eks lastet jeg ned brev mellom Flaubert og George Sand. Stilig?

lørdag 10. mars 2012

Mine kommende bøker

Jeg har lest lite de siste månedene. Sånn er det noen ganger i livet. Slukeperioder og perioder da man er opptatt av andre ting (jeg har vel spilt Wordfeud...). Nåja. Nå er det noen fine ting som skjer:

1) Leser Flaubert's parrot av Julian Barnes. Fin bok, blir veldig glad interessert i Flaubert ved å lese denne. Jeg tenker at boken iscenesetter noen spennende ting: forholdet mellom levd liv og litteraturen som forfatteren skriver, drømmen og facinasjonen over forfatteren, og vissheten og sorgen over at dette livet faktisk er borte, er tapt... Så henter man ut brokker og stykker av dette livet: Flauberts kvinner, Flauberts hunder, Flauberts papegøye. Disse tingene er beviser, og mellom bevisene vever man en historie som kan være sann, eller den kan være falsk... Dette tenker jeg når jeg leser denne boken.

2) Jeg har bestilt Murakamis bok III om 1Q84, og gleder meg til å gå igang med den, den er på vei i posten til meg.

3) Lansering av neste bok i A Song of Ice and Fire (eller hva nå det heter...). er rett rundt hjørnet. 15. mars kommer boken, og estimert i min  postkasse den 21. Jeg var kanskje litt lunken til forrige bok, gøy å lese men gud hvor sakte historien har begynt å gå... Og neste bok handler nok ikke om mine favoritter, men likevel, dette er bare tulleinnvendinger, jeg kommer til å legge alle andre bøker til side for å lese denne!

4) Så har jeg lastet ned Lawrence på min Kindle, og vil lese noen av hans romaner, inspirert av Kjærstads namedropping. Det gleder jeg meg også til...

5) Amazon Kindle sender eposter om at Joyce Carol Oates har kommet ut med ny bok. Den vil jeg lese.

6) Joan Dideon likeså. Jeg var ikke helt i skyene over "A year of magical thinking", men samtidig var det noe fint med den boken... så jeg har nok lyst på neste...

7) Så er det litteraturgruppens bøker, vi har bestemt oss for den islandske forfatteren Gyrdir Eliassons "Mellom trærne" og Flauberts "Madam Bovary". Særlig den siste gleder jeg meg til, jeg husker at jeg leste den og ble irritert og frastøtt, men det er 25 år siden. Jeg tenker kanskje annerledes om det nå?
Men det går mye, mye saktere enn tidligere. Jeg klarer ikke konsentrere meg slik som før. Det kommer kanskje tilbake? Jeg kan kanskje utvikle "Normanns område?" Hmm, tviler på det!

Normanns område av Kjærstad. Siste kommentarer.

Jeg kunne ikke fri meg fra Det store eventyret da jeg leste denne boken. Begge handler om kjærligheten til lesingen og litteraturen, og kjærligheten til en kvinne. Men i Det store eventyret leter  hovedpersonen etter en kvinne, blir fanget i litteraturen, og det hele henger sammen. Kjærligheten til den spennende kvinnen omhyllet av mystikk og historier, og kjærligheten til den store eventyrsamlingen blir vevd sammen og er avhengig av hverandre.

I Normanns område er det akkurat motsatt. Kjærligheten til den spennende kvinnen frigjør lesegleden, men så trenger han ikke kvinnen lenger, og velger henne bort for videre lesing. Han velger ikke bare henne bort, men også suksess, å være en integrert del av et forlag. Velger til fordel for hva? For å kunne gå fullstendig inn i det han leser.

Dette er en positiv ting for jeg-personen i boken, men en veldig, veldig trist ting for meg som leser. Det er en fallitterklæring. Normann mener at å leve i litteraturen er et like viktig liv som "det virkelige livet". Der Det store eventyret slutter med den fantastiske setningen "Alt er k." så slutter Normanns område i forvirring (for meg), der det gies en slags biologisk super-forklaring på Normanns store evne til å lese... Det liker jeg ikke. Det ødelegger endel for meg. Han (Kjærstad) mister noe på veien, når han ikke i større grad utforsker spenningen og smerten i valget mellom å leve i bøkene og leve i virkeligheten.

Det er masse å si om denne boken, men jeg gir meg her.
Noen avsluttende ord: Litteraturgruppen var lunken, og trillet tre-ere og fire-ere. Synes det ble for langt, for name-dropping, for ordrik. Jeg likte for så vidt boken godt og koste meg, men jeg er enig med innvendingene som kom, samtidig.

Anbefales: Ja, den anbefales, men med forbehold. Du må like Kjærstad fra før, tror jeg..

torsdag 2. februar 2012

Kjærstad er blitt som en gammel venn! Normans område

Kjærlighet, litteratur og alle sanser i spenn. Jeg er i gang med Normans område av Jan Kjærstad. Noen venninner som hadde begynt på boken rynket litt på nesen, så jeg var litt skeptisk. Men dette var rart - å lese denne boken er som å finne igjen en god, gammel venn, akkurat som om jeg var blitt så glad i Kjærstad.

Min første Kjærstad bok var Det store eventyret. Den fikk jeg i Den norske bokklubben, og startet på den mange ganger. Falt av. Forsøkte igjen. Og så brøt jeg gjennom, og synes boken var kjempefin! Etterpå leste jeg mange Kjærstadbøker før jeg ble lei, og tok ikke i noe han hadde skrevet før Oppdageren, burde nok lest de to andre først, men sånn ble det. Hadde stor glede av Jeg er brødrende Walker. Og nå er jeg her igjen.
Det jeg tenker, er hvordan forfatteren kretser rundt de samme temaene i alle bøkene. Det er den altoppslukende kjærligheten, det er drømmen om å "bryte gjennom", at mennesker kan være større enn seg selv, hvordan skal jeg si det, at kunst og kultur og det beste menneskene kan frembringe kan gjøre noe med folk og at enkelte kan bli et slags "overmenneske". Det er eneren som dyrkes her, og eneren fråtser i kultur, i musikk, i billedkunst, dans, litteratur, fremfor alt, litteratur.

Det er så enkelt, på en måte, det han beskriver. Han vil uttrykke det sanselige, og han beskriver det. Jeg synes han får det godt til. Jeg blir revet med, selv om det er både enkelt og kanskje litt pretansiøst. Jeg liker hvordan hovedpersonen nyter vanlige skiver med vanlig pålegg, og corn flakes med bringebærsylteøy, og det høres så godt ut, og det er så enkelt! Denne sterke sanseligheten i romanen liker jeg kjempegodt.

Jeg er en vakker scene, den lille gutten beundrer et bilde, og oppdater at "det er mer". Bildet er en del av en rull, historien fortsetter og fortsetter. Dette synes jeg er så nydelig beskrevet, og det gjør meg glad. Et håp man alltid kan bære med seg: Det er mer!

Jeg gleder meg også til å høre mer om hvordan det går med lesningen. Dette taler til en lesers hjerte.

Så langt? Tommelen opp for Kjærstad. La de gode gamle fortsette i sine spor. Det er flott med forfattere som utforsker sine tema igjen og igjen, på nytt og på nytt!

Så langt som jeg har kommet er det noen ting jeg vil trekke frem:
Den sanselige gleden

søndag 15. januar 2012

The Thousand Autumns of Jacob de Zoet av David Mitchell

Jeg begynte på denne boken i sommer, og så har den blitt liggende, for det har vært andre bøker som har vært mer presserende å komme gjennom. Men jeg vil ikke gi meg, for jeg strevde sånn med første halvdel av Cloud Atlas og likte jeg romanen så veldig godt da jeg var ferdig... Men jeg synes denne er vanskelig. Språklig er en ting, jeg synes engelsken til Mitchell er avansert, og så er den blandet med tyske, nederlandske og japanske ord og navn, og slang... Det går sakte, og endel nyanser mister jeg nok...  Det er mange navn... Jeg leste første kapittelet om igjen nå, og da ble det så mye klarere for meg. Dette er nok en bok som vinner på at jeg blar tilbake og leser omigjen etter som jeg går fremover!

En ting som jeg synes er en styrke i denne boken er at personene i boken, som det vrimler av, vekselsvis stiger ut og forteller historier fra sine liv. Sånn blir det et helt verdenssamfunn som nøstes opp, med fattige barn, slaver, vanskeligstilte sjømenn, brutaliteten i samfunnet, kjærlighet under ulike kår, religion...

Jeg har nettopp lest en så brutal skildring av en slave som blir slått halvt i hel. Hvorfor vet jeg ikke ennå. En diskusjon om slavers kår, eller om slaveri er riktig... Dette er tøff og usentimental lesning, og veldig godt skrevet.

Og kjærlighetshistorien som ligger som en bunn i denne fortellingen er også overbevisende fortalt, slik at jeg som leser forstår det - Jacobs dragning mot den japanske jordmoren, og samtidig er han der for å gjøre seg verdig den elskede Anna i hjemlandet...

Blir spennende å lese videre!

Mitt første innlegg om denne boken:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/david-mitchell-thousand-autumns-of.html

Graverens datter av Oates anbefales på det varmeste

Det var en fryd å lese Graverens datter av Joyce Carol Oates. Drivende god bok, velkomponert, dyp, alvorlig, spennende. Men også noe mer... det er fortellingen som rev meg med, fortellingen om Rebecca som har så dårlig utgangpunkt og siden går det verre, men som mot alle odds klarer seg i livet. Ikke uten sår, ikke uten å ha blitt skadet, men samtidig: uten å gi seg over til den skaden.
Jeg vil ikke si så mye om denne boken, for jeg håper at alle leser den og nyter den - men dette vil jeg si: om man viker fra boken fordi man er redd for at det er tungt og trist stoff, så er det ikke det. På grunn av hovedpersonen som nekter å være et offer, men vil kjempe og kjemper seg gjennom vanskeligheter på sine egne premisser og vil fokusere på det som er mulig. Hun holder et fast blikk på målet, som er å skape et trygt liv for sin sønn, og for seg selv. Men mest for sin sønn.

Min andre Oates bok - det blir flere. For en forteller! 

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/12/joyce-carol-oates-gravediggers-daughter.html
Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/oates-niagara-bok-om-hemmeligheter.html