Litt lyrikk: Eirik Lodén - Svaner til Stratford

Eirik Lodén gav ut to diktsamlinger for endel år tilbake, Preludium. i 1993 og Svaner til Stratford i 1996. Jeg fikk begge diktsamlingene av Eirik, og har lest endel i dem. Ikke systematisk, ikke grundig, men lest, bladd, lest litt igjen.


Eirik Lodéns bok samt ridder og prinsesse



Nå har jeg foran meg den siste diktsamlingen, Svaner til Stratford. Dette er ikke en anmeldelse eller noe, for jeg har jo som sagt fått diktsamlingene av Eirik og føler meg derfor sterkt forpliktet til å like dem. Og det er jeg jo! Men jeg nå innrømme at dette er litt annerledes enn mye jeg har lest av dikt. Som mainstream diktleser går jeg for livet, døden, kjærligheten og harmonier. For meg er Stein Mehren den store. Jeg har svevd på skyer av Inger Christensen (Alfabet og Sommerfugledalen), og har selvsagt nytt highlights av dikt fra Norge, Sverige og Danmark fra ca Wergeland og fremover, gjerne fra "Best of--samlinger" (ja, jeg vet det heter Antologier). Men det jeg IKKe har gjort, er å følge med på nyere norsk lyrikk, slik det fortoner seg når diktsamlingene kommer ut, og dikterne ikke har fått en posisjon. Jeg er en kremskummer, og ikke akkurat noen innovativ lyrikkleser. 

Men nå har jeg altså lest og bladd i Lodéns to samlinger. Hjernen glir lett forbi alt jeg ikke har kunnskap nok om å få med meg, og det er mye - siden Lodén har likt å knytte seg opp mot en seg på en lærd, klassisk tradisjon. Så her tar jeg bare noen små utdrag som man kanskje kan gjøre seg tanker om med en gang...

Ditt Soria Moria
er ikke mitt Soria Moria.
Allikevel tyr vi til de samme ord, ja
vi går på den samme vei,

du og jeg.

Dette er jo en trist liten perle? Jeg tenker lengel her, og at man aldri kan nå hverandre. Eller ikke vite om det. Vi lengter etter og strekker oss etter ulike ting, men "går på den samme vei" - vil det si at kanskje ingen av oss går dit vi vil gå? Eller at det bare er en vei å gå, så Soria Moria, lengselens mål, vil vi aldri få. Eller er dette mer håpefullt enn jeg leser inn i det?

Nå når jeg bestemte meg for å si noe om samlingen, så skjer det noe pussig - diktene folder seg ut for meg. F.eks dette: "Stedet finnes i deg. / Du er ikke noe sted; stedet finnes i deg!/ Kaster du det ut av din sjels vindu, / står evigheten for døren. / Du jager på dør alt det du kledde med navn, / og du er ingen steder; stedet finnes i deg!

Diktet "Disse septemberdagene" er litt Mehren aktig: "Disse septemberdagene da alt vender tilbake / og bærer undergang og ny fødsel i sin favn." Siste linjer: " Brennmanetene driver viljeløst mot land; de / likner små soppskyer i aftenrøden".  Favn er et Mehren-ord, men ikke f.eks "aftenrøden". Aftenrøden er et underlig ord å bruke, kanskje.  Lodén er litt gammeldags i stilen, høytidsstemt. Jeg tror ikke alltid helt på han.

Jeg liker den diktgruppen som heter "I vertshuset". Jeg liker når flere dikt spinnes rundt et tema, forsøker ut ulike ting, det henger sammen, men ikke helt sammen. En liten ufullstendig historie, sånt blir jeg nysgjerrig av. "Her i vertshuset / har jeg tatt inn på ubestemt tid". Om liv som stopper opp, å ta seg inn igjen, vente, gi seg litt tid. Mens verden glir forbi. Veldig fint. "Kynisk naiv har jeg kranglet meg til / en utsettbar reisefrist." Og når man leser disse diktene - er han der for alltid? Har han stoppet der for alltid? Tør han ikke gå videre?

Et siste dikt som jeg likte godt:

Hvor har jomfru Sjelsro tatt veien
med sin hette av simpelt to?
Vinden som vekket hver stjerne,

blåser gjennom mitt blod.
Hvordan kunne jeg være så rolig
da hun brøt opp og dro avsted?
Ord som påkalte lynet,

gir ikke hjertet mitt fred.