mandag 29. august 2011

Kindle-app! nå har jeg synkronisert Kindlen min med iPhone!



Like kul som Trillian?
Kanskje ikke, men ikke langt ifra!
Jeg har nå lastet ned en app på min iPhone, som gjør at jeg kan synkronisere det jeg leser på Kindle med iPhone. Altså: om jeg ikke har med Kindle, kan jeg lese på min iphone, og uansett åpner den seg der jeg har kommet i boken.
  
Smarttelefon får meg alltid til å tenke på
The hitchhikers's guide. Vi er der nå!

Alt man ikke visste man trengte, som begeistrer en vilt! Dette er jo fantastisk. Jeg synes det er som science fiction! Arthur Dent. Jeg har i mine hender The hitchhiker's guide to the galaxy! Vi er der nå! Don't Panic!! Det er så kult.
Jeg er en steinalderkvinne som har gjort en tidsreise!
Wow! 



lørdag 27. august 2011

Vägen hem var mycket lång --- Höstvisan av Tove Janson

Det mørkner ute, og jeg er litt trist. Da passer det å gripe til den vakre, vakre Höstvisa av Tove Jansson, og kjenne på hvordan det triste kan bli vakkert. Nå har jeg hatt Tove Janssons Sommerboka, her kommer høsten.

Sangen kan høres på Youtube: http://youtu.be/R6_EcaDOG18
Se også: mitt innlegg om Sent i november av Tove Jansson

Höstvisa
Text: Tove Jansson
Musik: Erna Tauro

Vägen hem var mycket lång och ingen har jag mött,
nu blir kvällarna kyliga och sena.
Kom trösta mej en smula, för nu är jag ganska trött,
och med ens så förfärligt allena.
Jag märkte aldrig förut, att mörkret är så stort,
går och tänker på allt det där man borde.
Det är så mycket saker jag skulle sagt och gjort,
och det är så väldigt lite jag gjorde.

Skynda dej älskade, skynda att älska,
dagarna mörknar minut för minut.
Tänd våra ljus, det är nära till natten,
snart är den blommande sommaren slut.

Jag letar efter nånting som vi kanske glömde bort
och som du kunde hjälpa mej att finna.
En sommar går förbi, den är alltid lika kort,
den är drömmen om det man kunnat vinna.
Du kommer kanske nångång, förr’n skymningen blir blå
innan ängarna är torra och tomma.
Kanske hittar vi varann, kanske hittar vi då på
något sätt att få allting att blomma.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

Nu blåser storm därute och stänger sommarns dörr,
det är för sent för att undra och leta.
Jag älskar kanske mindre än vad jag gjorde förr
men mer än du nånsin får veta.
Nu ser vi alla fyrar kring höstens långa kust
och hör vågorna villsamma vandra.
En enda sak är viktig och det är hjärtats lust
och att få vara samman med varandra.

Skynda dej älskade, skynda att älska…

tirsdag 23. august 2011

Kritikk fra min svoger: Jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt!

Min svoger Håvard var streng med meg: "Solveig, du er for overfladisk. Du kan ikke skrive sånn om "Forbrytelse og straff"! Du hadde bare lest 50 sider. Det er frekt! Det er Dostojevskij! Dette er ikke hvilken som helst bok! Respekt! Dette er kanskje en av fem bøker i verden --- Solveig, dette går ikke. " Og senere skrev han til meg: "Jeg opprettholder kritikken!".

Dette har jeg tygget på, gitt. Jeg tenkte på et møte i litteraturgruppen, da Siv ble så iriritert sint på alle de andre. Vi hadde lest Trolldomsfjellet av Thomas Mann. Ojoj, den var god. Ingen hadde lest den ut. Alle delte ut femmere i terningkast. "Hvorfor", fortvilte Siv. "Når folk ikke engang leser den! Men god, det er den!"

Så spørsmålet er: "Får man lov å nærme seg store klassikere lemferdig og sleivete, eller er det som å møte i hullete dongeribukse og tygge tyggis i møte med kongen eller statsministeren? Er det lov for en leser å si: "Jeg går til boken med ulyst?" For jeg burde sagt: "Jeg åpner denne boken med andakt. Det er selveste Raskolnikov jeg skal møte her!". (Tror ikke Håvard blir blidere på meg nå, gitt---).

Saken er: Jeg vet ikke helt. Klassikerne må møte meg som leser der jeg er, ellers er det vanskelig. Jeg leser ikke boken som del av et studium eller pensum eller historie, dette gjør jeg fordi jeg har lyst. Da må jeg få en genuin leseopplevelse, og den må jeg kunne få selv om jeg ikke har sekundærlitteratur eller en lærer eller noe slikt, som åpner det for meg. Selv om jeg vet at opplevelsen blir rikere når noen hjelper meg inn i et verk. Så må jeg kunne klare meg på egenhånd!

--
Nå er jeg nesten tre hundre sider på vei. Det går unna denne gangen! Jeg forstår ikke hvorfor jeg synes det var så tungt sist! Jeg synes det er klokt, spennende, fullt av refleksjoner. Men Raskolnikov er ikke en fyr jeg får sympati for (oops, overfladisk kommentar igjen, sorry). Vi får se på litteraturgruppen i morgen. Jeg gleder meg til å diskutere denne boken med mine kloke venninner!

mandag 15. august 2011

Fjodor M. Dostojevskij: Forbrytelse og straff

Jeg har også så vidt begynt på Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Dette skulle være sommerboken i litteraturgruppen, men jeg har startet litt sent. Leste denne boken i 1989. Da var jeg i min største slukeperiode, men jeg husker at jeg synes den var tung. Tung å komme gjennom, jeg brukte lang tid. Jeg husker ikke noe særlig av hva som skjedde. Jo, vage inntrykk, men lite konkret.

Raskolnikov og Sonia
Og derfor går jeg til boken med både spenning og følelse av ulyst og motstand. Spenning fordi det er en stor, stor klassiker, og Georg Johannsessen sa det var en av de få, kanskje den eneste, gode boken i verden! Jaja, han om det. Spenning fordi jeg husker min ulyst, og er spent på om jeg vil oppleve det på samme måte i dag?

Ulyst både fordi jeg husker at jeg synes det var så tungt, og fordi jeg nå har rotet meg inn i mange halvferdige prosjekt. Middlemarch. A Dance with Dragons. The Thousand Autumns... Tre bøker som jeg er i god gang med, jeg skulle gjerne avsluttet en eller to før jeg kaster meg over denne. Men nå gjør jeg det likevel, siden det er litteraturgruppe neste onsdag.

Jeg har nå lest ca 60 sider, og det er et avsnitt som jeg har bitt meg merke i:

"Ærede herre," begynte han nesten høytidelig, "fattigdom er ingen last - det er sant. Jeg vet også at drukkenskap ikke er en dyd, og det er enda sannere. Men elendighet, ærede herre, elendighet, det er en last. I fattigdommen kan man enå bevare sin medfødte sjelsadel, men i elendigheten aldri. For i elendigheten blir man ikke engang jaget vekk med en stokk, nei, man blir feid ut av menneskets samfunn med en kost, så fornedrelsen kan bli enda større. Og med rette, for i elendigheten er jeg den første til å fornedre meg selv."

Ja, her er det mye elendighet, å herregud, den ene scenen etter den andre, hjerteskjærende og grusomt. Grøss. Jeg er ikke negativ, men grøss.
_________
Se også senere innlegg:
Kritikk fra min svoger - jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt
Siste om Forbrytelse og straff

David Mitchell: The Thousand Autumns of Jacob De Zoet

For noen år siden leste jeg Cloud Atlas av David Mitchell. For en bok! Den var krevende og spesiell, helt spesiell. Første halvdel var tung, og så var den bare fantastisk. Jeg satt igjen med den stemningen av undring og sorg og vemod og glede, som er så spesiell og som jeg kan få av noen bøker. David Michell har vært på kortlisten for Man Booker prisen to ganger, og vunnet andre litteraturpriser, men jeg har ikke snakket med så mange som har lest noe av ham. Uansett, det fristet til gjentakelse. Og derfor var det med glede jeg tok med meg The Thousand Autumns of Jacob De Zoet  (2010) ut av bokhandelen.

Språklig er det utfordrende! Jeg føler at jeg er dårlig i engelsk når jeg leser tekstene hans, så her må jeg slå opp endel. Jeg har denne boken som en papirbok, men bruker Kindle ved siden av til å slå opp, siden jeg nå har blitt vant til den luksusen. F.eks denne setningen som jeg ikke skjønte noe av: "Sekita's ample rear juts over the bulwark." Jeg slo opp alle ordene! Og måtte le.

Denne boken handler om kulturmøter, med kjærlighet, lengels, spenning og komplikasjoner i kjølvannet av dette. Rammen er et lukket Japan på slutten av 1700-tallet. Ingen fikk reise ut, ingen fikk reise inn. Men på en liten kunstig øy utenfor Nagasaki, og her holder Dutch East Indies Company til. Her kommer Jacob De Zoet, og her treffer han den unge japanske jordmoren, en spesielle kvinneskikkelse med navn Orito Aibagawa.

Jeg er ca 100 sider inn i boken. Fremmed, underlig, krevende språk, fremmede navn, både japanske og nederlandske. Og jeg synes det er en nytelse å langsomt trenge inn i denne fremmede verden og gjøre den til et sted jeg forstår.

søndag 14. august 2011

Middlemarch av George Eliot. Middlemarch. Skarpe observasjoner og morsom om engelsk 1800-talls landsby

We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, "Oh, nothing!" Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts--not to hurt others.

 
Jeg er nå i god gang med å lese Middlemarch av George Eliot. Min kunnskap om forfatter og bok har vært zero-null- om George Eliot (kun at forfatteren tross navnet var en kvinne) - og vet vel ikke noe mer nå.
Det er en stor, stor glede å starte på en bok, like det man leser og ikke ane hvordan det går. I denne boken er dette spesielt spennende, fordi fortelleren erter og hinter og antyder utfall.

Jeg er ca halvveis i boken, som har ca 900 sider. Hva handler boken om?

Dette er en nokså bred beskrivelse av den lille fiktive byen Middlemarch i England, tidlig på 1800-tallet. Vi treffer mange ulike karakterer (stort sett blant de som har tjenere, ikke tjenerne. Men her er det altså en masse fine distinksjoner og mange lag). Jeg har møtt den unge, vakre, sterkt religiøse, kunnskapstørste, intelligente men akk så lite fornuftige Dorothea har inngått et ekteskap med en mann som er 27 år eldre enn henne. Det var ikke så smart (så langt).
Hun er den som jeg har fattet mest interesse for, så langt. Men Mary Garth, legen, Miss Vincy etc, det er mange spennende personer her. Morsomme skildringer.

Det er fortellerstemmen som gjør dette så morsomt. Jeg ler og humrer over smarte og litt kyniske replikker. Hun er skarp og observant, og kommenterer det som skjer både utleverende og med varme. Det er litt som å se det på film, for stemningen her er svært lik stemningen i bbc-serien Craneford. Jeg merker at jeg engasjerer meg i disse personene. Hvordan skal det gå med Dorothea? Hun er en engel, og den triste fyren hun har giftet seg med.

Til nå har jeg reflektert litt over kvinneskikkelsene og kvinnebeskrivelsene i denne boken. Ikke så rart at jeg henger meg opp i dette, etter mange års grunning over Jane Austens romaner, Charlotte Brontë sine romaner, og andre romaner som The portrait of a Woman. En ting jeg har lurt på er kvinnenes stilling på 1800-tallet i England (også i andre land, jmf andre bøker fra samme århundre). Det er så mange glimrende romaner om kvinnene, mange spennende kvinneportrett. Enda menn var de aktive i samfunnet. Hva er det som gjør at kvinneportrettene har stått seg så sterkt i så lang tid etterpå? Er det fordi når man skal beskrive kvinnene, er det gjennom forhold, kjærlighet og slike "evige verdier", mens beskrivelser av menn kanskje har vært mer knyttet til ytre handling som nå ikke lenger virker like aktuelt? Bare en tanke---

En annen ting jeg har tenkt: Også i dag er det mange kvinner som har et yrkesliv, men likevel er mest opptatt av hjem og barn og hus og kvinnesfæren. Så jeg tenker at de fleste kvinner lett kunne ha tilpasset seg de normene og forventningene til kvinner som vi leser om på 1800-tallet. (nå føler jeg meg på utrygg grunn--).
Men dersom man er litt annerledes, slik som Dorothea. Som gjerne vil designe hytter, lære og lese mer, er sterkt religiøs og dedikert til "ett eller annet". I dag ville en slik kvinne antageligvis studert på universiet eller en høyskole, gjort suksess, brukt sine evner. Det var for disse at det rigide kjønnsrollemønsteret ble en virkelig hemsko.

For a long while she had been oppressed by the indefiniteness which hung in her mind, like a thick summer haze, over all her desire to make her life greatly effective. What could she do, what ought she to do?--she, hardly more than a budding woman, but yet with an active conscience and a great mental need, not to be satisfied by a girlish instruction comparable to the nibblings and judgments of a discursive mouse.

Men den gang måtte hun prøve å få utløp for sine evner gjennom å gifte seg med en som kunne støtte dette. Og hvordan skulle hun kunne klare å velge rett mann for dette? Det er igrunnen så hjerteskjærende.
Det er litt av det samme som jeg også fant så hjerteskjærende i The Portrait (i den gml bloggen min). Den unge kvinnen som har så lovende fremtidsutsikter og som alle synes er fremragende, og hennes eneste fremragende handling er å velge helt feil mann... Og det er det. Case closed.
----
Og så et par ord om å lese på Kindle:
Lastet boken ned gratis fra Amazon. En stor fordel er at jeg nå slår opp ord jeg ikke forstår i utgangspunktet. Og det er mange, jeg innrømmer det. Jeg slår så og si aldri opp i en ordbok når jeg leser en vanlig bok, men på lesegrettet, det er bare å markere ordet og trykke, så kommer orboken opp. Veldig lærerikt. Og gode favorittsitater kan jeg bare merke av, og laste dem over på PC-en etterpå. Eller sende dem rett på Twitter, om jeg vil det. Jeg hadde brettet med på stranden, det fungerer kjempegodt i sol. Ja, jeg unner alle å få seg et slikt!

torsdag 4. august 2011

To vakre august-dikt. Rolf Jacobsen og Einar Skjæråsen

To vakre augustdikt. Det første sendte Elisabeth til meg på epost for noen dager siden. Det siste er mitt "gamle" dikt, som jeg kanskje i tyve år har lest opp for alle som vil høre, en passende kveld i august. Nå har jeg to!

AUGUST

Efter julis silke
kommer august med fløyel
og brennende lys.
De blussende kinnenes måned
da brystene er tunge
og brune av sol. Modningens tid.
Keiserens måned. Ikke vent.
Elsk
i august. September
kommer snart med sine rynker
og sin tørre munn.
Se – svalene skyter med piler.
Huj-huj, hør latteren. Plutselig
er det din tur.


Rolf Jacobsen (1907 – 1994)




August er det mykeste myke jeg kjenner,
denne skjelvende streng mellom sommer og høst,
denne dugg av avskjed i mine hender.

Dette hemmelige milde inn over jorden,
denne lyende stilhet:
Tal Herre, tal!
dette lyset som hviler
på modningens høyde,
dveler
og synker mot visningens dal.

Disse kvelder da trær
er som skygger i skyggen.
Denne etterårsfred over sted og forstand.
Jeg har drømt at jeg seilte mot evigheten,
og en kveld i august var den første
besynderlig duse kjenning av land.

Jeg vet midt i alt det jeg ikke vet:
August er det mykeste myke jeg kjenner,
myk som sorg og som kjærlighet.




Einar Skjæråsen


onsdag 3. august 2011

Charles Bukowski: Post Office. Skitten, mørk og morsom


Min første bok av Bukowski, tok den fordi Fransisca nevnte på FB at hun leste mye Bukowski for tiden. OK, tenkte jeg, da tar jeg en, jeg og!
Dette var noe helt annet enn forfinede kvinner fra England på 1800-tallet!

Fortelleren, Henry Chinansi, er en forfyllet fyr som drikker, puler og er frekk i kjeften. Kanskje ikke uten gode egenskaper og sjarm. Han ramler tilfeldig inn i Postvesenet, og jobber der lenge. En hard jobb, harde overordnede, selv er han heller ingen godgutt, lurer og lyger og skulker! Men han holder ut i år etter år.

"All right now, you've got a good jobb. Keep your nose clean and you've got the security the rest of your life."
Security? You could get security in jail. Three squares an no rent to pay,  no utilities, no income tax , no child support. No license plate fees. No traffic tickets. No drunk driving raps. No losses at the race track. Free medical attention. Comradeship with those with similar interests Church. Roundeye. Free burial.


Jeg skal ikke si så mye mer om boken og handlingen. Det som jeg hadde glede av i boken, er jo de smarte, mørke betraktningene og de harde, morsomme sitatene som boken er full av. Siden jeg leste boken på min Kindle, dukket det opp en forsiktig understreking der hvor mange har sitert/klippet tidligere. Det kunne vært irriterende, men jeg synes det var bra, det gjorde at jeg ble spesielt oppmerksom, tok en ekstra kikk på dette sitatet.

Jeg synes dette var mørkt, morsomt, smart (selv om jeg normalt heller mot type Jane Eyre som hovedinteresse...) Jeg skal definitivt lese mer av Bukowski.