Helen Keller. En av de mest rørende historier jeg har lest. Ever!

For noen kvelder siden begynte jeg å å lese "Historien om Helen Keller" for min datter Ragnhild. VI tar en kopp te og koser oss. Jeg leser høyt, med en klump i halsen så tykk som bare det.


Det er noe med den historien! Jeg har alltid elsket den. Historien er stor!


Helen er et lite barn, døv, stum, blind, fanget i en verden uten lyd, uten lys,uten språk, uten forståelse, uten å kunne snakke med noen. Læreren kommer inn, tar kontroll over den ville, ulykkelige ungen, og viser henne en vei ut av mørket, ut av fengselet. Det blir beskrevet hvordan Helen i redsel befinner seg i et ensomt mørke, et fengsel, alt er forvirring, alt er grusomt, hun er alene, ingen forstår henne. Og så skjønner hun at det finnes et språk, og at hun kan delta i det. At ting har et navn. At det kan bli orden ut av kaos! "Vann. Dette deilige kjølige noe. Vann"! Det er bare så fantastisk hvordan lyset slår ned i henne, når hun skjønner at ting har et navn og at det går an å snakke om det. Det er en nesten som en skapelsesberetning. Eller for å si det som Stein Mehren: "I mørket skal lys bli til". Jeg kan som sagt nesten ikke lese dette, jeg bare begynner å gråte, for jeg synes det er så utrolig vakkert. Jeg har faktisk i alle år begynt å gråte når jeg har tenkt på dette.


(Nesten bare historien om Tarzan som kommer opp mot dette. Ikke like rørende fortalt, men også en flott historie, om hvordan ape-mannen lærer seg å snakke. Han hadde riktignok da allerede lært seg å skrive og lese, helt på egenhånd, alene i foreldrenes hytte i skogen... Tarzan lærte å snakke av en franskamnn, så han skrev engelsk og lærte seg muntlig fransk. Tarzan-fortellingen er jo også en språklig "bli lys"-historie.... Men rett skal være rett. Ikke like troverdig som historien om Helen Keller!)