Lese bøker om igjen som moden kvinne - jeg forstår mer, men: Er det gøyere?

Jeg så boken Morgengaven av Dea Trier Mørch i bokhyllen min. Denne leste jeg i -86, det var den tiden alle var med i Bokklubben og hadde bokklubbkopper og fat og tekanner på hyblene sine. Husker ikke helt hva jeg mente om boken da, men på en mystisk måte har den overlevd de mange og harde bokutrenskninger som jeg har hatt opp gjennom årene. Hvorfor? Var det noe med den?

Så for noen dager siden tok jeg den frem og begynte å lese den på nytt. Dette er en bok om "Signe, som har det så vanskelig i kjærligheten med Jacob". En bok om å forelske seg, få barn, jobbe, slite hverandre ut. Gleden ved sex, og vanskelighetene med det. Om å være to personer som kommuniserer godt, og dårlig. Og ikke klarer å forandre seg eller kommunikasjonen gjennom alle årene de lever sammen. Hva i all verden kunne jeg få ut av det da jeg var 18?

Nå derimot, nå rett før jeg fyller 44 år, har jeg masse relevant erfaring for å lese denne boken - nå kan jeg vel forvente at den åpner seg for meg, river meg med, gjør inntrykk. Ja, det var det jeg forventet da jeg tok den ut av hyllen. Men - var det så annerledes? Tja. Si det. Som sagt, husker ikke helt hva jeg fikk ut av boken da jeg var ung. Men da leste jeg den kanskje med et åpent sinn? "Er det slik det er?" Nå leser jeg den med et lukket sinn: "Ja, det er på mange måter slik det er." Men jeg har jo aldri synes det er så interessant å lese om smått og stort i hverdagen, om frustrerte kvinner med unger og jobb og kranling og forsoning. Jeg synes boken er litt uengasjerende og løfter meg ikke. Jeg forstår problemene og tema og personene bedre enn jeg gjorde, gjenkjennelsen er større, men hva så? "Boken har ikke lettvinte løsninger"  står det på omslaget. Jeg lengter tilbake til Moby-Dick og kapitler som "Om hvalens hvithet", "Stillehavet", "Tømmermannen", "Smeden". Jeg har aldri vært på hvalfangst, men konkluderer nå med dette:

• Å kjenne seg igjen i en bok er oppskrytt - det kan fort bli kjedelig!
• Å bli tatt med på ukjente eventyr er herlig

Konklusjon: Bør du lese denne boken, igjen eller for første gang? Bør og bør... Denne finnes de så mange av, jeg ville tro det gikk an å leve et godt liv uten å ha lest denne. Om om man er hypp på hverdanskjærlighet og ekteskapsskildringer,  finnes det sikkert noen bøker med mer innsikt, eller fres, eller klokhet, enn denne lavmælte hverdangsgreien.
...
Eller... nå har jeg tenkt meg litt om. Den var faktisk nokså fin, den boken. Kanskje jeg likte den best da jeg var ung, men likevel: Forfatteren har forsøkt å si noe viktig om vanlige ting og vanlige liv - og kanskje hun har fått det til? At det bare er jeg som ikke gjenkjenner det viktige i hverken bøker eller livet? Eller at det ikke er noe som er viktig eller uviktig, bare valg man må ta og at man lever og handler i forhold til sin personlighet? Eller:.. Jeg vet ikke. Men det var kanskje noe fint med den fortellingen om Signe og Jacob! Og nå kom jeg på noe morsomt: jeg tror faktisk at det jeg sitter igjen med i dag, og det jeg satt igjen med da jeg var 18, er ganske likt. Litt vagt, litt ja, litt tja. .. Tross 25 års levd liv i mellomtiden, så reagerer jeg likt. Er ikke det nesten litt skuffende?