De aller flotteste kvinnene i litteraturen. Hvem er det?

Hvem er de aller, aller flotteste, sterkeste og stiligste kvinnene i litteraturhistorien? Her er noen av mine favoritter!
(Se også: Mine mannlige favoritter)

Nummer EN:  Ann-Margritt! Ingen over! Ingen ved side! Best av alle!
Falkbergets Ann-Margritt starter nesten uten sjanser, men Kiempen bærer henne rundt så hun får en sup morsmelk her og der, og redder livet hennes. Og så vokser hun opp og hever seg over sin  bakgrunn uten å forlate den. Hun er ingen Askepott som blir reddet av en prins. Johannes forløser henne kanskje, gjør henne mennesklig, men hun blir den hun blir ut fra egen styrke. Hun er fantastisk! Når hun blir slått ned, reiser hun seg igjen. Steg for steg erobrer hun sin egen menneskelighet, og skaper et rikt og verdig liv for seg selv.

Nummer TO: Jane EyreCharlotte Bröntes Jane Eyre har noe av det samme. Fra en dårlig bakgrunn og en vanskelig barndom tar hun sine egne valg og går sine egne veier. "Jeg skal avertere". Hun er eslet for å være en slave på skolen hun gikk på, i stedet blir hun guvernante, kommer ut i verden, treffer mennesker, finner kjærligheten. Når hele den dramatiske historien topper seg og hun mister alt, flykter hun, men redder seg selv og beholder sin egen integritet. Og skaper seg et nytt liv igjen! Så sterkt! Så tøff!

Nummer TRE: Odette de Crecy Odette fra Prousts På sporet av den tapte tid har jo ikke de samme moralske kvalitetene som Ann Margritt eller Jane Eyre, men hun er jo veldig kul, da. Odette er en fri kvinne og går sine egne veier, samtidig som hun er en kvinne som har varme og godhet i seg. Odette som ung gutt i Elsters maleri, den rosa damen, kokotten, konen, moren, motegudinnen, ute, hjemme, som sosial streber, som forelsket -- hele tiden gjør hun som hun vil og velger selv, ut fra sine forutsetninger. Hun er fri i forhold til sosiale normer, tar det hun vil, men beholder fatningen. Kul, kul dame!

Nummer FIRE: Anne ElliotJane Austens Anne Elliot i "Overtalelse" har latt seg overtale til å gi avkall på sin elskede, fordi han ikke var god nok. Dette har gitt henne et sår som hun ikke kommer over, og han også. Når han kommer tilbake, beholder hun verdigheten og varmen, tross at hun blir dårlig behandlet av alle som står henne nær, tatt som en selvfølge, ignorert, utnyttet. Hun er et Austen-ideal av en kvinne som bøyer seg mykt, men gir ikke etter, som er varm, vennlig, klok og god uansett. Og heldigvis - det vinner hun på. Anne er ikke sta og stridig som Ann-Margritt eller Jane Eyre, eller en deilig egoist som Odette, men likevel, bak mykheten er det stål - hun er virkelig verd å beundre!