Fjodor M. Dostojevskij: Forbrytelse og straff

Jeg har også så vidt begynt på Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Dette skulle være sommerboken i litteraturgruppen, men jeg har startet litt sent. Leste denne boken i 1989. Da var jeg i min største slukeperiode, men jeg husker at jeg synes den var tung. Tung å komme gjennom, jeg brukte lang tid. Jeg husker ikke noe særlig av hva som skjedde. Jo, vage inntrykk, men lite konkret.

Raskolnikov og Sonia

Og derfor går jeg til boken med både spenning og følelse av ulyst og motstand. Spenning fordi det er en stor, stor klassiker, og Georg Johannsessen sa det var en av de få, kanskje den eneste, gode boken i verden! Jaja, han om det. Spenning fordi jeg husker min ulyst, og er spent på om jeg vil oppleve det på samme måte i dag?

Ulyst både fordi jeg husker at jeg synes det var så tungt, og fordi jeg nå har rotet meg inn i mange halvferdige prosjekt. Middlemarch. A Dance with Dragons. The Thousand Autumns... Tre bøker som jeg er i god gang med, jeg skulle gjerne avsluttet en eller to før jeg kaster meg over denne. Men nå gjør jeg det likevel, siden det er litteraturgruppe neste onsdag.

Jeg har nå lest ca 60 sider, og det er et avsnitt som jeg har bitt meg merke i:

"Ærede herre," begynte han nesten høytidelig, "fattigdom er ingen last - det er sant. Jeg vet også at drukkenskap ikke er en dyd, og det er enda sannere. Men elendighet, ærede herre, elendighet, det er en last. I fattigdommen kan man enå bevare sin medfødte sjelsadel, men i elendigheten aldri. For i elendigheten blir man ikke engang jaget vekk med en stokk, nei, man blir feid ut av menneskets samfunn med en kost, så fornedrelsen kan bli enda større. Og med rette, for i elendigheten er jeg den første til å fornedre meg selv."

Ja, her er det mye elendighet, å herregud, den ene scenen etter den andre, hjerteskjærende og grusomt. Grøss. Jeg er ikke negativ, men grøss.
_________
Se også senere innlegg:
Kritikk fra min svoger - jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt
Siste om Forbrytelse og straff