For noen år siden leste jeg Cloud Atlas av David Mitchell. For en bok! Den var krevende og spesiell, helt spesiell. Første halvdel var tung, og så var den bare fantastisk. Jeg satt igjen med den stemningen av undring og sorg og vemod og glede, som er så spesiell og som jeg kan få av noen bøker. David Michell har vært på kortlisten for Man Booker prisen to ganger, og vunnet andre litteraturpriser, men jeg har ikke snakket med så mange som har lest noe av ham. Uansett, det fristet til gjentakelse. Og derfor var det med glede jeg tok med meg The Thousand Autumns of Jacob De Zoet (2010) ut av bokhandelen. Språklig er det utfordrende! Jeg føler at jeg er dårlig i engelsk når jeg leser tekstene hans, så her må jeg slå opp endel. Jeg har denne boken som en papirbok, men bruker Kindle ved siden av til å slå opp, siden jeg nå har blitt vant til den luksusen. F.eks denne setningen som jeg ikke skjønte noe av: "Sekita's ample rear juts over the bulwark." Jeg slo opp alle ordene! Og måtte le.
Denne boken handler om kulturmøter, med kjærlighet, lengels, spenning og komplikasjoner i kjølvannet av dette. Rammen er et lukket Japan på slutten av 1700-tallet. Ingen fikk reise ut, ingen fikk reise inn. Men på en liten kunstig øy utenfor Nagasaki, og her holder Dutch East Indies Company til. Her kommer Jacob De Zoet, og her treffer han den unge japanske jordmoren, en spesielle kvinneskikkelse med navn Orito Aibagawa.
Jeg er ca 100 sider inn i boken. Fremmed, underlig, krevende språk, fremmede navn, både japanske og nederlandske. Og jeg synes det er en nytelse å langsomt trenge inn i denne fremmede verden og gjøre den til et sted jeg forstår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar