søndag 20. november 2011

Marit Eikemo: Samtale ventar. Morsom og moderne

Første kapittel hadde tre morsomme poeng som gjorde at jeg gledet meg til fortsettelsen:
1) Hovedpersonen forholder seg til sosiale medier - det har jeg ikke lest i en bok før
2) Hovedpersonen er involvert i et dialektforskningsprosjekt nærmest identisk med reelle prosjekt på Nordisk, UiB
3) Hovedpersonen er på attføring (interessant for meg på grunn av jobben min...)

Jeg har nå lest så mange bøker om og fra 1700-tallet, 1800-tallet og opp mot årsskiftet til 1900-tallet, at det var skikkelig forfriskende med denne 2011-romanen om Elisabeth Brenner som skal samle inn dialektprøver på et lite sted på Vestlandet, og som roter seg opp i så mye rart. Jeg har sitert fra boken mange ganger de siste dagene, så det har nok vært mye jeg har bitt meg merke i her og som morer meg!
Rart hvor utrolig lett og raskt det går å lese moderne norsk litteratur. Hvorfor er det slik, er det innholdet eller språket som glir så lett? Jeg synes iallefall denne er morsom å lese. Om det er stor litteratur er jeg vel heller litt i tvil om.. og romaner er jo sin egen greie, de forteller historier, det er kanskje nok i seg selv? Må det alltid være en bok som løfter seg opp over det, å fortelle en historie?
Det er så mange bøker, som ikke skal bli stående som klassikere for alltid, men som likevel kan glede i farten, ved å sette fokus på språket, eller ting i tiden, eller noe man kjenner som man ikke har tenkt over...
Iallefall synes jeg det er verdt å lese en slik bok som dette. Den gleder meg.
Jeg er nå ca 2/3 ut i boken, og gleder meg til fortsettelsen. Boken er på ca 390 sider, utgitt av Samlaget.

Og PS: jeg har lånt boken på biblioteket, det er kjempelenge siden jeg har gjort det, synes det var helt utrolig stilig å gjøre det igjen. Jeg tenkte: For et fantastisk tilbud, så utrolig mange bøker, etc..
(Da jeg var liten var jeg fast inventar på biblioteket, og jeg hadde til og med arbeidsuken der, så det er faktisk komisk at jeg nå gikk inn der med åpen munn og himmelfallen over at man kunne låne bøker...)

ETTERORD - BOKEN LEST FERDIG
Dette var en rar bok, og mørk og dyster, egentlig... Hovedpersonen er i Einvik, snakker med folk, gjør rare ting, og så drar hun igjen... det er som Sult, nesten, eller ... eller... fortellingen slutter når oppholdet slutter, men ingenting er endret eller bedre, eller... Eller er det det? Jeg sitter igjen med spørsmål, kanskje boken hadde litt flere lag enn jeg egentlig har trodd? Hmm, hmmm. Jeg må diskutere denne boken litt mer med noen. Den var litt triggende.

Anbefales: Ja!

4 kommentarer:

  1. Skal til å lese den nå. Akkurat lest en tidligere bok av Marit Eikemo; "Arbeid pågår". Veldig bra den også.

    SvarSlett
  2. Artig bok! Ikke bare pga. UiB-referansene. Hovedpersonen er litt Elling-aktig på den måten at selv om alt er sett og fortalt gjennom henne, så aner man at omgivelsene oppfatter henne litt annerledes (=spøere) enn det hun selv prøver å gi inntrykk av.

    Måten Facebook-brukerne er flettet inn i handlingen på, er troverdig og samtidig ganske uvant. Men jeg kan ikke skjønne hvordan det kan gå an å skrive bøker om hverdagslige sosiale relasjoner uten å ta hensyn til sosiale medier. Jeg leste "Bridget Jones dagbok" på nytt i sommer, den er fra før mobiltelefonenes tid, og dermed allerede helt utdatert i måten personene kommuniserer sosialt på. I et etterord til "The Grat Gatsby" (som jeg også leste på nytt i sommer) skrev en kritiker at den var ganske revolusjonerende fordi en del av kommunikasjonen foregikk på telefon, som den gangen var et nytt (sosialt) medium. Ikke noe jeg hadde lagt merke til, men det var kanskje lite nyskapende den gangen som Eikemos skildringer av Facebook-bruk er nå? (Tema for en masteroppgave, noen? bachelor?...)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for de refleksjonene. Synes også at fortelleren får frem det bitre med sosiale medier på en fin måte - at det er "nært", men likevel helt, helt fjernt når man virkelig trenger nærhet. Og at det kan både være en supplement og et substitutt til virkelig sosial omgang.

      I ettertid har jeg vært mest forundret over slutten på boken. Vi hadde denne i lesegruppen, og diskuterte den. Så kom en på epost, som ikke hadde lest boken, og spurte: "Døde hun?"
      Ingen av oss hadde sett det, at slutten var som en "Piken med svovelstikkene" - slutt, og det satte jo boken i et helt annet lys. Den ble så mye, mye mørkere.
      Veldig bra!

      Slett