fredag 9. desember 2011

Joyce Carol Oates: The Gravedigger's Daughter / Graverens datter

Elin sa: "Jeg kunne ikke legge den fra meg". Et godt stykke på vei inn i Oates sin: Graverens datter. Leser den på Kindle, men den er også oversatt til norsk. Full av forventninger, på grunn av gode kritikker og Elins vurdering. 

Jeg har kunnet legge den fra meg, men jeg merker også at jeg stadig tenker på boken og Rebecca, hovedpersonen, med sitt lange, mørke hår, sin redsel på veien langs kanalen, det tunge arbeidet i fabrikken. (Kjemikalier og forurensning var jo et tema i Niagara også, men nå ser vi dette fra en annen vinkel..) Boken starter med Rebecca som ung kvinne og mor, men nå handler det om barndommen hennes... Herregud, som Oates kan skildre møkk og undertrykking og håpløshet på en måte som gjør at man blir engasjert, ikke nedtrykt... For det kan lett være slik, at når en forfatter tar opp tunge tema, blir det så tungt å lese det, jeg orker ikke... Men de virkelig gode - de forteller historier, de formidler noe, mer enn de tynger meg ned. Og Oates er virkelig god!
Jeg gleder meg til å lese videre på denne!





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar