Charlotte Brontë: Villette. 2. innlegg. Dyp, dyp lengsel

Villette starter som sagt med heltinnens opphold i Bretton og at hun hører til et sted. Lucy var vel 14 da. Men som jeg har sagt tidligere, Lucy mister på et tidspunkt alt. Romanens Første del slutter med kapittelet "The Long Vacation", en gripende skildring av en fullstendig ensom kvinne. Hun er alene på skolen når alle elever og lærere har reist, de har alle liv utenom, interesser, kontakter - bare Lucy har ingen steder å gå, ingen steder å gjøre av seg. Det blir en forferdelig tid for henne, selv om hun nå for såvidt er trygg, har en jobb og et sted å bo.
My heart almost died within me; miserable longings strained its chords.
[...]
Alas! When I had full leisure to look on life as life must be looked on by such as me, I found it but a hopeless desert: tawny sands, with no green field, mo palm-tree, no well in view. The hopes which are dear to youth, which bear it up and lead it on, I knew not and dared not know. If they knocked at my heart sometimes, an inhospitable bar to admission must be inwardly drawn. When they turnd away thus rejected, tears sad enough sometimes flowed; but it could not be helped: I dared not give such guests lodging. So mortally did I fear the sin and weakness of presumption.

Det som jeg tenker når jeg leser om Lucy Snowe, er hvor aktuelt det fremstår. Jeg har nok tenkt at det å sette store krav til livet er noe nytt, mens de i "gamle dager" var fornøyd med det de hadde, for de hadde nok med å overleve. Men Lucy overlever så vidt, og hun tør ikke sette krav til livet, hun er så alene, hun har sånne lengsler, hun tør ikke vedkjenne seg dem, men de er der likvel. Hun er så full av lidenskap og drømmer, men lever et liv hvor det ikke er plass til noen av delene. Hun holder det tilbake, det tar nesten knekken på henne.

Men heldigvis, selv om første del ender i den dypeste fortvilelse, starter andre del mye lysere - hun finner tilbake til sin gudmor fra Bretton, som har flyttet til Villette, samt gudmorens sønn. Slutten av kapittelet "Auld Lang Syne" slutter på en måte i glede, hun har fått venner igjen. Å Lucy, du tar ikke så lett på ting, og tror ikke at det gode skal vare, og former det slik i din kveldsbønn:

" Do not let me think of them too often, too much, too fondly," I implored; "let me be content with a temperate draugth of this living stream: let me not run athirst, and apply passionately to its welcome waters: let me not imagine in them a sweeter tast than earth's fountains know. Oh! Would to God! I may be enabled to feel enough sustained by an occasional, amicable intercourse, rare, brief, unengrossing and tranquil: quite tranquil!"
Still repeating this word, I turned to my pillow; and, still repeating it, I steeped that pillow with tears.

Se også: Lidelsens øyeblikk hos kvinner i engels 1800-tallslitteratur
Se også: Charlotte Brontë: Jane Eyre og Lucy Snowe - sterke skildringer av unge kvinners lidenskap og begjær