"Lidelsens øyeblikk" hos kvinner i engelsk 1800-tallitteratur

Kanskje en litt pretansiøs overskrift, men etter å ha lest ferdig Middlemarch har jeg grunnet litt på noen sterke og intense øyeblikk med kvinnelig lidelse i Middlemarch, Jane Eyre og Villette.  Jeg har også tenkt på Isabel i The Portrait of a Woman, men den boken kjenner jeg for lite, så lar det være utenfor nå. Jeg har videre grunnet litt på Jane Austen, og kanskje på mangelen på slike øyeblikk hos henne?

Først tenkte jeg på Middlemarch og den sterke scenen der Dorthea kommer hjem om kvelden, etter at hun om morgenen så Will og Rosamund sammen, og trodde at de elsket hverandre. Hun holder seg tapper hele dagen, så faller hun sammen og blir fulgt hjem: "Dismissing Tantripp with a few faint words, she locked her door, and turning away from it towards the vacant room she pressed her hands har d on the top of her head, and moaned out--

   "Oh, I did love him!"

Og så kommer beskrivelsen av en kald, ensom, lang natt i lidelse. Og morgenen kommer, og Dorthea klarer å samle seg. Denne skildringen av hvordan hun gir seg over, synker dypt, dypt ned og stiger opp igjen til klarhet og overflate - dette var et fantastisk øyeblikk.

Jane Eyre synker også dypt ned. Rett skal være rett - i forhold til Dorothea så har hun det verre: på bar bakke, totalt ydmyket og skuffet etter den berømte kirke-scenen, forlater hun Mr. Rochester og begir seg ut på vandring på måfå omkring i det engelske landskap og over heiene, likegyldig til hvor hun går, nedbrutt av kjærlighetssorg: "In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or belive, Mr Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively."

I Villette er det flere slike scener eller lavpunkt i heltinnens liv. Lucy er dypt fortvilet når hun drar til Villette. Så er det krisen sommeren hun er helt alene på skolen, og kollapser. Men Charlotte Brontë sine heltinner faller i avmakt og blir reddet av noen, i motsetning til Dorthea, som må klare seg på egenhånd. Eller --- Lucy kommer seg tilbake på egenhånd den kvelden og natten hun er gatefesten, rammes av forferdelig sjalusi, og finner roen til sist. Til neste dag, da er hun ikke rolig likevel. Smerten brant ikke ut på samme måte som hos Dorthea. Men er veldig godt beskrevet.

Jeg tenker på Austen-bøkene, der finner jeg ikke den samme tendensen til å synke dypt ned i smerten, kjenne den til bunns, og stige sterkere opp igjen. Elisabeth Bennet går forholdsvis lett gjennom dramatikken rundt forholdet mellom henne og Mr. Darcy. Hennes verste øyeblikk er når hun får vite at søsteren har rømt. Anne Elliot har noen tunge øyeblikk, men heller ikke med den ville dramatikken som hos Brontë og George Eliot.

Austen skriver jo innenfor den mer klassiske 1700-tallstradisjonen, mens de to andre skriver innenfor romantikken. Nå virker Brontë på meg som en vill romantiker, i motsetning til Eliot, og Brontë sine heltinner er nokså mye heftigere og utsatt for mye heftigere ting enn Eliot sine. Likevel synes jeg at beskrivelsen av smerten er veldig, veldig bra hos dem begge!  Men smerten tjener en funksjon, det er renselse i hjertesmerten. Og når de kommer ut på andre siden, har de blitt endret, og fortellingen blir endret. Å synke til bunns i sin egen ulykke er et vendepunkt. Smertens skål som må drikkes tom.

Tidligere innlegg:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/charlotte-bronte-villette-2-innlegg-dyp.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/eliot-middlemarch-siste-innlegg-jeg-er.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/middlemarch-av-george-eliot-middlemarch.html