Siste om Forbrytelse og straff

Nå har jeg lest ferdig Forbrytelse og straff.

Når jeg ser tilbake på de to innleggene jeg har hatt om dette, synes jeg ikke det var så dumt som Håvard vil ha det til! Etter kort lesning falt jeg ned på et sitat om "elendigheten", og dette er ved bokens slutt fortsatt en av de tingene som gjorde sterkest inntrykk i denne romanen. Hvor godt han får frem den enorme elendigheten i det lutfattige Russland. De vergeløse, de som blir slått, barna som blir utnyttet. Folk som viser sin fortvilselse frem på gaten, og blir ledd av og spottet. Det er ikke bunn i den elendigheten som Dostovjevskij viser frem i et vell av detaljer som er rundt hovedpersonen og hans angst.

For et år siden leste jeg Tårnet av Uwe Tellkamp (se min gml Leselyst-blogg), og der var det en utrolig flott scene der Christian, den unge, vakre mannen, full av hemninger pga akne, reiser i militæret, skal være borte mange år. Han tar trikk og fortelleren, i mange avsnitt/kapitler, "stopper tiden" og dermed får frem hvordan tiden stopper på denne reisen fram til hans bortvisning, fordømming. Fantastisk fortellerkunst. Nå så jeg plutselig hvordan denne scenen i "Tårnet" var et svar til Dostovjesky, et ekko, en honnør til Raskolnikovs, når han reiser mot Sibir.

Da vi snakket om dette i lesegruppen, mente Elin at boken kanskje burde hett "Forbrytelse og skyld?" Men nei - det tror jeg ikke. Vi diskuterte endel om forholdet angående at Raskolnikov ikke angret sin forbrytelse. Masse sjelekvaler, men hva gikk disse egentlig i? Han falt ikke ned i religion, eller anger, selv om han valgte å gjøre bot. Det som "forklaret" han til sist, var kjærligheten til Sonja. Det er hun som bærer alt det gode. Raskolnikov ble aldri en angrer.

Lese bøker om igjen? Ja, det er veldig berikende. Jeg ser bort fra "boken på en silkepute" - filosofien, og denne boken står likevel fjellstøtt. Det som er krevende, er kanskje at leseren ikke drives frem av en tydelig handling? Mye foregår inne i Raskolnikovs sinn, og mye beskriver hvordan han virrer rundt i sine forvillelser. Som jeg sa, rundt dette er det fantastiske beskrivelser av mellomhøye, lavere og de laveste i samfunnet. Folkeliv, fortvilelse.

Bør leses igjen? Absolutt. En grunnleggende klassiker - men verd å lese for egen del!

Se også: Kritikk fra min svoger: Jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt!