Kjærstad er blitt som en gammel venn! Normans område

Kjærlighet, litteratur og alle sanser i spenn. Jeg er i gang med Normans område av Jan Kjærstad. Noen venninner som hadde begynt på boken rynket litt på nesen, så jeg var litt skeptisk. Men dette var rart - å lese denne boken er som å finne igjen en god, gammel venn, akkurat som om jeg var blitt så glad i Kjærstad.

Min første Kjærstad bok var Det store eventyret. Den fikk jeg i Den norske bokklubben, og startet på den mange ganger. Falt av. Forsøkte igjen. Og så brøt jeg gjennom, og synes boken var kjempefin! Etterpå leste jeg mange Kjærstadbøker før jeg ble lei, og tok ikke i noe han hadde skrevet før Oppdageren, burde nok lest de to andre først, men sånn ble det. Hadde stor glede av Jeg er brødrende Walker. Og nå er jeg her igjen.
Det jeg tenker, er hvordan forfatteren kretser rundt de samme temaene i alle bøkene. Det er den altoppslukende kjærligheten, det er drømmen om å "bryte gjennom", at mennesker kan være større enn seg selv, hvordan skal jeg si det, at kunst og kultur og det beste menneskene kan frembringe kan gjøre noe med folk og at enkelte kan bli et slags "overmenneske". Det er eneren som dyrkes her, og eneren fråtser i kultur, i musikk, i billedkunst, dans, litteratur, fremfor alt, litteratur.

Det er så enkelt, på en måte, det han beskriver. Han vil uttrykke det sanselige, og han beskriver det. Jeg synes han får det godt til. Jeg blir revet med, selv om det er både enkelt og kanskje litt pretansiøst. Jeg liker hvordan hovedpersonen nyter vanlige skiver med vanlig pålegg, og corn flakes med bringebærsylteøy, og det høres så godt ut, og det er så enkelt! Denne sterke sanseligheten i romanen liker jeg kjempegodt.

Jeg er en vakker scene, den lille gutten beundrer et bilde, og oppdater at "det er mer". Bildet er en del av en rull, historien fortsetter og fortsetter. Dette synes jeg er så nydelig beskrevet, og det gjør meg glad. Et håp man alltid kan bære med seg: Det er mer!

Jeg gleder meg også til å høre mer om hvordan det går med lesningen. Dette taler til en lesers hjerte.

Så langt? Tommelen opp for Kjærstad. La de gode gamle fortsette i sine spor. Det er flott med forfattere som utforsker sine tema igjen og igjen, på nytt og på nytt!

Så langt som jeg har kommet er det noen ting jeg vil trekke frem:
Den sanselige gleden

The Thousand Autumns of Jacob de Zoet av David Mitchell

Jeg begynte på denne boken i sommer, og så har den blitt liggende, for det har vært andre bøker som har vært mer presserende å komme gjennom. Men jeg vil ikke gi meg, for jeg strevde sånn med første halvdel av Cloud Atlas og likte jeg romanen så veldig godt da jeg var ferdig... Men jeg synes denne er vanskelig. Språklig er en ting, jeg synes engelsken til Mitchell er avansert, og så er den blandet med tyske, nederlandske og japanske ord og navn, og slang... Det går sakte, og endel nyanser mister jeg nok...  Det er mange navn... Jeg leste første kapittelet om igjen nå, og da ble det så mye klarere for meg. Dette er nok en bok som vinner på at jeg blar tilbake og leser omigjen etter som jeg går fremover!

En ting som jeg synes er en styrke i denne boken er at personene i boken, som det vrimler av, vekselsvis stiger ut og forteller historier fra sine liv. Sånn blir det et helt verdenssamfunn som nøstes opp, med fattige barn, slaver, vanskeligstilte sjømenn, brutaliteten i samfunnet, kjærlighet under ulike kår, religion...

Jeg har nettopp lest en så brutal skildring av en slave som blir slått halvt i hel. Hvorfor vet jeg ikke ennå. En diskusjon om slavers kår, eller om slaveri er riktig... Dette er tøff og usentimental lesning, og veldig godt skrevet.

Og kjærlighetshistorien som ligger som en bunn i denne fortellingen er også overbevisende fortalt, slik at jeg som leser forstår det - Jacobs dragning mot den japanske jordmoren, og samtidig er han der for å gjøre seg verdig den elskede Anna i hjemlandet...

Blir spennende å lese videre!

Mitt første innlegg om denne boken:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/david-mitchell-thousand-autumns-of.html

Graverens datter av Oates anbefales på det varmeste

Det var en fryd å lese Graverens datter av Joyce Carol Oates. Drivende god bok, velkomponert, dyp, alvorlig, spennende. Men også noe mer... det er fortellingen som rev meg med, fortellingen om Rebecca som har så dårlig utgangpunkt og siden går det verre, men som mot alle odds klarer seg i livet. Ikke uten sår, ikke uten å ha blitt skadet, men samtidig: uten å gi seg over til den skaden.
Jeg vil ikke si så mye om denne boken, for jeg håper at alle leser den og nyter den - men dette vil jeg si: om man viker fra boken fordi man er redd for at det er tungt og trist stoff, så er det ikke det. På grunn av hovedpersonen som nekter å være et offer, men vil kjempe og kjemper seg gjennom vanskeligheter på sine egne premisser og vil fokusere på det som er mulig. Hun holder et fast blikk på målet, som er å skape et trygt liv for sin sønn, og for seg selv. Men mest for sin sønn.

Min andre Oates bok - det blir flere. For en forteller! 

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/12/joyce-carol-oates-gravediggers-daughter.html
Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/oates-niagara-bok-om-hemmeligheter.html

Joyce Carol Oates: The Gravedigger's Daughter / Graverens datter

Elin sa: "Jeg kunne ikke legge den fra meg". Et godt stykke på vei inn i Oates sin: Graverens datter. Leser den på Kindle, men den er også oversatt til norsk. Full av forventninger, på grunn av gode kritikker og Elins vurdering. 

Jeg har kunnet legge den fra meg, men jeg merker også at jeg stadig tenker på boken og Rebecca, hovedpersonen, med sitt lange, mørke hår, sin redsel på veien langs kanalen, det tunge arbeidet i fabrikken. (Kjemikalier og forurensning var jo et tema i Niagara også, men nå ser vi dette fra en annen vinkel..) Boken starter med Rebecca som ung kvinne og mor, men nå handler det om barndommen hennes... Herregud, som Oates kan skildre møkk og undertrykking og håpløshet på en måte som gjør at man blir engasjert, ikke nedtrykt... For det kan lett være slik, at når en forfatter tar opp tunge tema, blir det så tungt å lese det, jeg orker ikke... Men de virkelig gode - de forteller historier, de formidler noe, mer enn de tynger meg ned. Og Oates er virkelig god!
Jeg gleder meg til å lese videre på denne!

Byatt:The Childrens Book. Avsluttende ord

Suffragett- kjemper for stemmerett for kvinner.
Et av de mange tingene i boken, for de mange
hovedpersonene er involvert i absolutt alle
strømninger i tiden... Dramatisk bilde.

Jeg fikk ikke skikkelig grep om denne boken. Jeg forstår at det er et interessant tidskoloritt, men det gikk raskt, av og til synes jeg det var mye oppramsing av hendelser... Romanen sluttet etter første verdenskrig, så det var noen år, kanskje tredve år, som romanen spente over. Og så mange mennesker. Det var vanskelig å huske dem fra hverandre. Ikke noe klart plott, noen personer var mer engasjerende enn andre, men når man ikke får skikkelig tak på noen, så ble det ikke helt bra.
Jeg forstår ikke at denne boken fikk så gode kritikker som den gjorde. Synes den var for ustrukturert og oppramsende...
Anbefales: Nei, egentlig ikke. Ikke noe galt i boken, men det er bedre bøker å bruke tiden på.

PS: Jeg tror ikke engang jeg hadde klart å lese ut denne boken om jeg ikke hadde hatt den på min iphone-kindle-app... Når man henger et sted, på et busstopp eller venter på noen, slike ting, har man gjerne mobilen, men ikke nødvendigvis lesebrettet. Opp med mobilen, lese noen sider... sånn har jeg "slitt" meg gjennom denne boken...

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/s-byatt-childrenss-book.html

Marit Eikemo: Samtale ventar. Morsom og moderne

Første kapittel hadde tre morsomme poeng som gjorde at jeg gledet meg til fortsettelsen:

1) Hovedpersonen forholder seg til sosiale medier - det har jeg ikke lest i en bok før

2) Hovedpersonen er involvert i et dialektforskningsprosjekt nærmest identisk med reelle prosjekt på Nordisk, UiB

3) Hovedpersonen er på attføring (interessant for meg på grunn av jobben min...)

Jeg har nå lest så mange bøker om og fra 1700-tallet, 1800-tallet og opp mot årsskiftet til 1900-tallet, at det var skikkelig forfriskende med denne 2011-romanen om Elisabeth Brenner som skal samle inn dialektprøver på et lite sted på Vestlandet, og som roter seg opp i så mye rart. Jeg har sitert fra boken mange ganger de siste dagene, så det har nok vært mye jeg har bitt meg merke i her og som morer meg!

Rart hvor utrolig lett og raskt det går å lese moderne norsk litteratur. Hvorfor er det slik, er det innholdet eller språket som glir så lett? Jeg synes iallefall denne er morsom å lese. Om det er stor litteratur er jeg vel heller litt i tvil om.. og romaner er jo sin egen greie, de forteller historier, det er kanskje nok i seg selv? Må det alltid være en bok som løfter seg opp over det, å fortelle en historie?
Det er så mange bøker, som ikke skal bli stående som klassikere for alltid, men som likevel kan glede i farten, ved å sette fokus på språket, eller ting i tiden, eller noe man kjenner som man ikke har tenkt over...
Iallefall synes jeg det er verdt å lese en slik bok som dette. Den gleder meg.

Jeg er nå ca 2/3 ut i boken, og gleder meg til fortsettelsen. Boken er på ca 390 sider, utgitt av Samlaget.

Og PS: jeg har lånt boken på biblioteket, det er kjempelenge siden jeg har gjort det, synes det var helt utrolig stilig å gjøre det igjen. Jeg tenkte: For et fantastisk tilbud, så utrolig mange bøker, etc..
(Da jeg var liten var jeg fast inventar på biblioteket, og jeg hadde til og med arbeidsuken der, så det er faktisk komisk at jeg nå gikk inn der med åpen munn og himmelfallen over at man kunne låne bøker...)

ETTERORD - BOKEN LEST FERDIG
Dette var en rar bok, og mørk og dyster, egentlig... Hovedpersonen er i Einvik, snakker med folk, gjør rare ting, og så drar hun igjen... det er som Sult, nesten, eller ... eller... fortellingen slutter når oppholdet slutter, men ingenting er endret eller bedre, eller... Eller er det det? Jeg sitter igjen med spørsmål, kanskje boken hadde litt flere lag enn jeg egentlig har trodd? Hmm, hmmm. Jeg må diskutere denne boken litt mer med noen. Den var litt triggende.

Anbefales: Ja!

Vakkert om fortvilelse og håp og kjærlighet: Stein Mehren: Innenfor alt

Dette diktet om lengsel og kjærlighet er så vakkert og fullt av håp. Til deg som håper, og er fortvilet, og vil strekke ut en hånd. og håper det er noen der..


Innenfor alt

Innenfor alt er vi til
er hver lengsel dypere til.Hvert frø
som har mistet sitt tre
er en mulighet til. Med fullbyrdet liv er
det plutselig sår av skjønnhet
i mørket; av smerte og lykke hvert bristende
bristende knoppskjell mot lys

Men innenfor alt skal skjønnhet
engang bli avslørt på blomstrende lepper
og sannhetens gys skal adskille våre
og ord forbli lamme. For innenfor alt
er vi til som i grav, som rop i et hav
som frøenes lysløse rop under jorden

Først da blir vi til
Så plutselig til, alt alt synes fremmed
innenfor alt synes livet fremmed
og helt uforenelig med vår natur. Så innenfor
innenfor alt. Så skjørt. Og av kort tid

Først her
og innenfor alt blir fortvilelse til
som ord til hverandre
som høyere trær og som dypere elver
hvert ord til hverandre
som bryter seg vie gjennom jord og hav
fordi du er til er jeg til
... I mørke skal lys bli til
Først innenfor der vi fortviler
          er kjærlighet til

Stein Mehren: Alene med en himmel. Dikt 1962

Flere dikt av Stein Mehren: Der stien tar slutt

Nattens brød III: Johannes (Falkberget)

Johannes er bok nummer tre i den store fortellingen om An-Magritt: Nattens brød. Den første boken er An-Magritt, den andre er Plogjernet, og nå er jeg altså i gang med nummer tre.
I forordet til denne utgaven står det at det knyttet seg spenning til dette, han var 73 år da dette bindet kom ut, og nesten 80 da han fullførte denne romansyklusen.

Jeg kan bare være glad for at han gjorde dette. Jeg elsker å lese om An-Magritt. På en måte innser jeg at hun er et slags overmenneske, og kanskje synes jeg at fortelleren legger litt vel stor vekt på hvor vakker hun er. Det er nesten som det blir litt lett for henne noenganger (idiotisk å si, med den bakgrunnen han har gitt henne...), men kanskje heller som om fortelleren har blitt like henført/forelsket i henne som så mange i boken, like forført av hennes skjønnhet, slik at stålet og kraften og beinviljen i henne kommer litt bak. Skjønt ikke så langt bak. Dette synes jeg kanskje er tydeligere i bok nummer to og tre, og ikke så mye i bok nummer en. Mulig også fordi An-Magritt da var så i skapningen, nå har hun kommet så langt...

Men det er en vakker skildring. Skildringen av kjærligheten mellom henne og Johannes synes jeg er fin og klok, selv om kjærligheten er sterk, er den også en kilde til usikkerhet og angst og misforståelser. Dette synes jeg er beskrevet på en var og fin måte.

Og fremdeles elsker jeg hvordan han lar de andre personene i fortellingen stige frem i sine ulike skikkelser og historier. Eva, det mishandlede legdebarnet. Pistolen, zigeuneren som blir Pedro, kirkedrengen. Her er det håp hos mange, og det er noen som går til grunne. Moralen er sterk her. Jeg tenker på det jeg sa om Forbrytelse og straff, at den menneskelige lidelse er noe som er et viktig anliggende i boken. Men i motsetning til Dostovjeski er det mer håp her, det er mennesker som stiger opp fra den menneskelige lidelse og fornedrelse, nærmest trekker seg selv opp etter hårene, og det er An-Magritt først av alle!

Falkberget likte ellers å sammenligne seg med Dostovjeski - jeg husker jeg leste at han som Dostovjeski ønsket å beskrive det lille, lidende mennesket og menneskelivet, men trekke en stor himmel over det hele...

Vanskelige ord? Se ordforklaringer:
Tidligere innlegg: Alle burde lese Nattens brød 

Mest av alt ønsker vi oss en ny, kommentert utgave av Nattens brød, med gode ordforklaringer enten bak eller som fotnoter...
Vi, det er jeg og en venninne!

Tove Jansson: Sent i november. Nydelig og klok bok for voksne og barn!

Tove Jansson sin bok Sent i november handler om ulike skikkelser som trekker mot Mummidalen for å finne glede og trøst, men der er Mummifamilien bortreist og de må klare seg så godt de kan, og se om de kan finne det de søker hos andre, hos seg selv. Dette er en bok om dem som drar vekk, og den som blir igjen, om oppbrudd, om å lengte, om å være redd for ting, og om å akseptere seg selv som man er, enten man er en hemul eller filifjonke eller en redd og sint liten homse. Og det handler også om at man faktisk kan få lov til å være litt mer enn den man vanligvis er---

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd som en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.
   Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.  



"Her hadde ingen prøvd å lage vei, og ingen hadde
noen gang hvilt under trærne. De haddde bare
gått rundt med mørke tanker, det var vredens skog."



Med en sånn bok - la høsten feie over oss, la vinteren komme. Drar du eller blir du? Velg selv, velg i tide, stå ved det for alltid!!!

Jeg har innlegg fra Tove Jansson tidligere:
-Høstvisan: Nydelig og trist og nydelig igjen.
-Tove Jansson: Sommerboken
-Hvem skal trøste Knøttet

Og Sent i november leser jeg sammen med Eirik på ni år. Men jeg tror at jeg liker det bedre enn han!





"Alle" burde lese Falkbergets "Nattens brød"

Jeg er nå i gang med Plogjernet av Falkberget, etter at jeg leste An-Magritt for litt mer enn et år siden. Jeg har lest alle de fire bøkene flere ganger før, og synes det er noe av det beste jeg har lest på norsk. Og det mener jeg fortsatt.

Det er synd og skam at Falkberget blir så lite lest som han blir. Det er kanskje fordi språket er litt vanskelig, dialektinnslag, svensk, tysk, latin, fremmedord fra gruvedrift og kirkespråk. Det er en viss utfordring i å lese teksten, til man kommer inn i det. Men det er på den andre siden så rikt språklig at det blir en ekstraglede. 

Karakterskildringene er også noe av det som er fantastisk med Falkberget. Så raskt han får alle bipersoner levende frem med egne historier og dramatisk fortid, med sine sår og tap, drømmer og håp. Dermed blir fortellingen så full av liv og bevegelse. 

Og så er det hovedpersonen An-Magritt med sin ukuelige stolthet og vilje, som bærer boken / bøkene. For en leseglede!

A S Byatt: The Childrens's book

The Children's book (Barnas bok) av A S Byatt kom ut i 2009, og var på Man Booker Price sin kortliste for denne. Utgitt på norsk i 2011. Jeg har et positivt forhold til Byatt etter boken Besettelse, som var en virkelig sterkt og god leseropplevelse, en slik opplevelse som jeg ofte hadde da jeg var ung, men sjeldnere nå. Siden leste jeg et par andre bøker av henne,  Engler og insekter fra 1992 og The Matisse Stories fra 1993. Disse likte jeg, men ikke på samme måte som Besettelse.

Nåja, hele litteraturgruppen gikk i gang med denne boken. Men 600 sider kan være tungt å svelge på fire uker, for travle damer med jobber og familier, og det var ikke så mange som hadde lest ut boken. Mottakelsen var lunken, og kanskje var det uheldig for videre leseglede at vi tok noen snarveier og spurte Elin hvordan det gikk, i stedet for intens og raffinert litterær debatt?

Jeg har selv kommet ca 300 sider på vei, og leser nå videre med friskt mot, selv om Elin og til dels Anette har røpt en del av hvordan det går. Noe av problemet med boken er mangelen på et samlende plott, var vi enige om. Det er mange mennesker og et stort og bredt persongalleri, så det er litt vanskelig å holde tråden. "Hvem var nå det igjen?" er en tanke som stadig vender tilbake gjennom lesningen, og det er kanskje litt uheldig?

Jeg ser alle innvendingene, men jeg synes likevel at det er lesverdig. En ting er at jeg liker Byatt sin fortellerglede, med detaljer og ideer som flommer over. Noen av personene engasjerer og interesser meg, f.eks Phillip pottemakersvenn, den geniale og grusomme Benedict Fludd, Olive, etc etc. Jo, når jeg tenker etter er det mange som interesserer meg. Tidskoloritten er også spennende, boken handler om århundreskiftet, her er det spennende personligheter og hendelser som vever seg inn i de menneskene og hendelsene som spinnes.

Men historien er litt for løs, og det er endel som burde blitt kuttet, 20% tynnere bok ville kanskje gjort det strammere og bedre? Som Synne sa: Det eneste jeg er interessert i, er å finne en måte jeg kan skumme gjennom denne boken på, og likevel få med det viktigste. Det er kul umulig, det er så mange folk å holde greie på---

Her er noe morsomt: Et intervju med Byatt. Hun blir spurt om å gi et sammendrag, og sier at det er vanskelig. Så sant, så sant... Men jeg har hørt at forfatteren er veldig hyggelig, av en person som traff henne da hun besøkte Bergen for noen år siden--- og hun virker hygggelig i dette intervjuet.
http://www.5min.com/Video/An-Interview-With-Author-AS-Byatt-276003068


Anbefales så langt? Tja, tror du kan leve godt uten å lese denne boken. Men har du ekstra tid, skader det ikke. Grei lesning, godt håndtverk, men mangler intensiteten og engasjementet som gjør en leseropplevelse virkelig god. Etter tre hundre sider bør man vite hvor fortellingen har tenkt seg, sånn noenlunde...

Dikt av Inger Hagerup: Skumring. (Jeg undres om ensomheten)

Bilde fra "Hvem skal trøste Knøttet" av Tove Jansson

Jeg undres om ensomheten
vil følge meg hjem i kveld.

Nå sitter den fjern og venter

på toppen av Storefjell.

Den sitter i himmelens tomme luft

og lener seg mot seg selv.

Jeg undres om ensomheten
blir liten og grå som en mus
og kryper inn i mitt hjerte

når mørket har nådd mitt hus,
og gnager mitt sinn i små skarpe stykker

av angst og av spiritus.

I kveld skal jeg stenge døren
og bare tenke på deg.

Jeg undres om ensomheten

likevel finner meg.

Inger Hagerup

"Lidelsens øyeblikk" hos kvinner i engelsk 1800-tallitteratur

Kanskje en litt pretansiøs overskrift, men etter å ha lest ferdig Middlemarch har jeg grunnet litt på noen sterke og intense øyeblikk med kvinnelig lidelse i Middlemarch, Jane Eyre og Villette.  Jeg har også tenkt på Isabel i The Portrait of a Woman, men den boken kjenner jeg for lite, så lar det være utenfor nå. Jeg har videre grunnet litt på Jane Austen, og kanskje på mangelen på slike øyeblikk hos henne?

Først tenkte jeg på Middlemarch og den sterke scenen der Dorthea kommer hjem om kvelden, etter at hun om morgenen så Will og Rosamund sammen, og trodde at de elsket hverandre. Hun holder seg tapper hele dagen, så faller hun sammen og blir fulgt hjem: "Dismissing Tantripp with a few faint words, she locked her door, and turning away from it towards the vacant room she pressed her hands har d on the top of her head, and moaned out--

   "Oh, I did love him!"

Og så kommer beskrivelsen av en kald, ensom, lang natt i lidelse. Og morgenen kommer, og Dorthea klarer å samle seg. Denne skildringen av hvordan hun gir seg over, synker dypt, dypt ned og stiger opp igjen til klarhet og overflate - dette var et fantastisk øyeblikk.

Jane Eyre synker også dypt ned. Rett skal være rett - i forhold til Dorothea så har hun det verre: på bar bakke, totalt ydmyket og skuffet etter den berømte kirke-scenen, forlater hun Mr. Rochester og begir seg ut på vandring på måfå omkring i det engelske landskap og over heiene, likegyldig til hvor hun går, nedbrutt av kjærlighetssorg: "In all likelihood, though, I should die before morning. And why cannot I reconcile myself to the prospect of death? Why do I struggle to retain a valueless life? Because I know, or belive, Mr Rochester is living: and then, to die of want and cold is a fate to which nature cannot submit passively."

I Villette er det flere slike scener eller lavpunkt i heltinnens liv. Lucy er dypt fortvilet når hun drar til Villette. Så er det krisen sommeren hun er helt alene på skolen, og kollapser. Men Charlotte Brontë sine heltinner faller i avmakt og blir reddet av noen, i motsetning til Dorthea, som må klare seg på egenhånd. Eller --- Lucy kommer seg tilbake på egenhånd den kvelden og natten hun er gatefesten, rammes av forferdelig sjalusi, og finner roen til sist. Til neste dag, da er hun ikke rolig likevel. Smerten brant ikke ut på samme måte som hos Dorthea. Men er veldig godt beskrevet.

Jeg tenker på Austen-bøkene, der finner jeg ikke den samme tendensen til å synke dypt ned i smerten, kjenne den til bunns, og stige sterkere opp igjen. Elisabeth Bennet går forholdsvis lett gjennom dramatikken rundt forholdet mellom henne og Mr. Darcy. Hennes verste øyeblikk er når hun får vite at søsteren har rømt. Anne Elliot har noen tunge øyeblikk, men heller ikke med den ville dramatikken som hos Brontë og George Eliot.

Austen skriver jo innenfor den mer klassiske 1700-tallstradisjonen, mens de to andre skriver innenfor romantikken. Nå virker Brontë på meg som en vill romantiker, i motsetning til Eliot, og Brontë sine heltinner er nokså mye heftigere og utsatt for mye heftigere ting enn Eliot sine. Likevel synes jeg at beskrivelsen av smerten er veldig, veldig bra hos dem begge!  Men smerten tjener en funksjon, det er renselse i hjertesmerten. Og når de kommer ut på andre siden, har de blitt endret, og fortellingen blir endret. Å synke til bunns i sin egen ulykke er et vendepunkt. Smertens skål som må drikkes tom.

Tidligere innlegg:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/charlotte-bronte-villette-2-innlegg-dyp.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/eliot-middlemarch-siste-innlegg-jeg-er.html
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/middlemarch-av-george-eliot-middlemarch.html

Sakprosa: Organisasjonsutvikling i sykehus - Irene Sørås

 Debattene raser i avisene, og det er stadig innlegg om hvor forferdelig alt er blitt. Legene har stadig mindre tid til pasientene, det er rapporter og skriving og over-byråkratisering overalt. Særlig ille i Helse Sør-Øst for tiden, men også her i Helse Bergen har vi nettopp hatt / har en stor sak om nytt datasystem innført, tusenvis av pasienter ikke innkalt til kontroller (blant annet min sønn, uten at det har vært noen krise..), og en pasient mulig død på Haraldsplass---

Jeg vet ikke hva jeg skal tro om dette. På den ene siden er det helt sikkert at det er problemer ute i sykehusene som er store og spesialiserte, særlig "mellom leddene". Og de stadige sammenslåingene, hva er de svaret på, og hva var problemet med de gamle systemene? Når det gjelder innføring av datasystemer, så er det for meg klart at det må være elektroniske datasystemer i et moderne sykehus, og så rart at det ikke er mulig å lage systemer som kan brukes... Men da tenker jeg igjen at jeg knapt vet hva jeg kan tro. Best å holde seg frisk. Jeg hører legene roper høyt på alt som er galt, og alt som hadde vært bedre dersom det hadde vært leger som hadde bestemt alt mulig. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det heller, men merker at jeg har en liten motstand mot den tanken, sånn generelt sett---

Nåja, jeg har iallefall lest boken "Organisasjonsutvikling i sykehus". Den tar for seg - ikke den "store" organiseringen med sammenslåinger og helseforetak, men heller den mindre organiseringen, er det mulig å drive forbedringsarbeid i sykehus? Ulike teorier og metoder blir diskutert, og eksempler på hvordan ulike metoder har blitt brukt i ulike typer forbedringsarbeid i norske sykehus. En diskusjon om hvorvidt teorier utarbeidet i en type virksomhet, kan overføres til en annen type, med suksess. Til slutt en advarsel mot for stor tro på slike metoder og tilnærminger..

Jeg har ikke akkurat blitt klokere på hva som egentlig foregår i sykehussektoren, og kan derfor ikke si noe om all frustrasjonen som skyller over oss fra helsepersonellet via media. Fra dette hold vil jo denne boken være nok et gufs fra helvete - teorier om endringer når ingenting bør endres, dvs - det bør endres tilbake til det som var (hva var det som var...). Men denne boken er som sagt et talsrør for de små og konkrete endringene: hvorfor er liggetiden lenger ved akkurat den ene posten? Hvorfor må pasientene på polikinikken vente så lenge? Hvorfor er folk så misfornøyde på post 4, etc. Lettlest bok med smakeprøver av ulike endringsteorier.

Eliot: Middlemarch. Siste innlegg. Jeg er SÅÅÅÅ begeistret

Åh, dette var en så fin bok. Det skal ikke vare lenge før jeg leser den igjen. Her var det et vell av personer og skildringer. Og jeg synes fortelleren er så skarp og klok. Hvordan kan hun ha blitt en så fantastisk god observatør, men mer enn det. Deltakende med kjærlighet og vidd og varme. Selv Rosamund, som ikke egentlig får så god omtale, blir likevel hederlig omtalt.

For en stund siden laget jeg en liste over mine kvinnelige helter. Dorthea ryker rett inn på listen, med sin sterke vilje, sitt varme hjerte og engleaktige vesen, trofast, strekker seg langt, holder fast. En fantastisk skildring.
Jeg tenkte nokså tidlig at dette var det store forbildet til Agatha Christie sine Miss Marple - bøker. Da den mystiske mannen fra fortiden, Mr. Raffle, dukket opp, og døde en mystisk død, måtte jeg le. Ja, Agatha, jeg forstår at du har bygget Mary St. Mead på et STORT litterært forbilde. Middlemarch. Mary St.Mead. MM. Nudge nudge know what I mean?

Nok om det. Jeg anbefaler alle som liker lange, velskrevne, morsomme og kloke bøker om kjærlighet, komplikasjoner, mennesker i 1800-tallets England, å nyte, nyte, nyte denne boken. Alt for få som leser den.

Se også mitt tidligere innlegg om denne boken: http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/middlemarch-av-george-eliot-middlemarch.html

Siste om Forbrytelse og straff

Nå har jeg lest ferdig Forbrytelse og straff.

Når jeg ser tilbake på de to innleggene jeg har hatt om dette, synes jeg ikke det var så dumt som Håvard vil ha det til! Etter kort lesning falt jeg ned på et sitat om "elendigheten", og dette er ved bokens slutt fortsatt en av de tingene som gjorde sterkest inntrykk i denne romanen. Hvor godt han får frem den enorme elendigheten i det lutfattige Russland. De vergeløse, de som blir slått, barna som blir utnyttet. Folk som viser sin fortvilselse frem på gaten, og blir ledd av og spottet. Det er ikke bunn i den elendigheten som Dostovjevskij viser frem i et vell av detaljer som er rundt hovedpersonen og hans angst.

For et år siden leste jeg Tårnet av Uwe Tellkamp (se min gml Leselyst-blogg), og der var det en utrolig flott scene der Christian, den unge, vakre mannen, full av hemninger pga akne, reiser i militæret, skal være borte mange år. Han tar trikk og fortelleren, i mange avsnitt/kapitler, "stopper tiden" og dermed får frem hvordan tiden stopper på denne reisen fram til hans bortvisning, fordømming. Fantastisk fortellerkunst. Nå så jeg plutselig hvordan denne scenen i "Tårnet" var et svar til Dostovjesky, et ekko, en honnør til Raskolnikovs, når han reiser mot Sibir.

Da vi snakket om dette i lesegruppen, mente Elin at boken kanskje burde hett "Forbrytelse og skyld?" Men nei - det tror jeg ikke. Vi diskuterte endel om forholdet angående at Raskolnikov ikke angret sin forbrytelse. Masse sjelekvaler, men hva gikk disse egentlig i? Han falt ikke ned i religion, eller anger, selv om han valgte å gjøre bot. Det som "forklaret" han til sist, var kjærligheten til Sonja. Det er hun som bærer alt det gode. Raskolnikov ble aldri en angrer.

Lese bøker om igjen? Ja, det er veldig berikende. Jeg ser bort fra "boken på en silkepute" - filosofien, og denne boken står likevel fjellstøtt. Det som er krevende, er kanskje at leseren ikke drives frem av en tydelig handling? Mye foregår inne i Raskolnikovs sinn, og mye beskriver hvordan han virrer rundt i sine forvillelser. Som jeg sa, rundt dette er det fantastiske beskrivelser av mellomhøye, lavere og de laveste i samfunnet. Folkeliv, fortvilelse.

Bør leses igjen? Absolutt. En grunnleggende klassiker - men verd å lese for egen del!

Se også: Kritikk fra min svoger: Jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt!

Topp fem-liste over mannlige helter i litteraturen

Jeg har blitt utfordret til å lage en liste over de beste mennene - som motsvar til min liste over de beste kvinnene. Ikke lett. Hvilke kriterier skal jeg velge? Helter? Tiltrekkende menn? Denne listen er basert på hva jeg tøffe, kloke, heltmodige fyrer som jeg beundrer. Men jeg synes det var vanskelig. F.eks er ikke store, romantiske helteskikkelser nødvendigvis med her (hva nå det måtte være---). Og jeg finner ikke heltene mine sentralt plassert i den klassiske litteraturen. Her har jeg ikke med den overlegne Mr. Darcy, eller Odyssevs (men han er jo faktisk ganske tøff--) eller Raskolnikov, eller... Nåja, her kommer listen min.

1. Vidvandre/Aragorn. (Ringenes herre, Tolkien). Han var min helt fra jeg leste Ringenes herre første gang, og selv om jeg brukte litt tid til å tilpasse helten til filmen, så står Aragorn fremdeles fjellstøtt som eneren blant helter. Konge og kriger. Vidvandre.

2. Arn Magnusson. (Tempelridderbøkene til Jan Guillou) Ja, her har vi også en helt av dimensjoner. Han kan alt. Best i kamp, rir best, vinner alle kamper, er edel, god mot kvinner og barn! Hva mer kan man forlange? Til og med huslige sysler er han opptatt av.

3. Hassel. Lederkaninen i Watership Down av Adams er jo en mannlig skikkelse, så han får plass på listen. Han tar varsel på alvor, bryter opp før kolonien blir utslettet. Tar ledelsen, fører sin gruppe gjennom store farer mot det forgjettede land, er modig, smart, klok og slu!

4. Michel Strogoff. Tsarens kurer av Jules Verne. Tsarens kurer gir aldri opp, og er trofast,varm og modig gjennom hele den spennende boken. Holder fast på oppdraget, er tøff, varm, beskytter de svake og snill mot sin mor!  

5. Faren i The Road. Han snek seg inn på denne listen som ellers er full av sverdsvingere og heltmodige barskinger. Fra en dyster verden uten håp er han en helt, fordi han har tatt vare på og beskyttet det ene menneske som han synes var verd å leve for i en dødende verden.

Litt om hvorfor det er så bra med bøker

Når livet butter i mot - hvordan kan litteraturen - bøker, dikt, sitater, det andre har sagt og tenkt - være til hjelp og viktig? Dette tenker jeg:

• Jeg kan få en pause fra virkeligheten.
  Å flykte, eller la seg fange, eller gli inn i - en annen virkelighet, andres problemer, andres gleder og opplevelser, gir en kjærkommen pause fra egen virkelighet. Jeg har alltid kunnet gjøre dette, selv hvor opprørt og stresset jeg er. Åpne en bok (bør være engasjerende), og forsvinne inn i noe annet, og dermed gi meg selv en pause, en hvil før jeg må i gang igjen med eget liv.
• Å få perspektiver på ting.
  Mange husker jo den vakre filmen "Mitt liv som hund" og den kloke besvergelsen der: "man måste jämföra". Man kan jo ikke sammenligne alle sine problemer ned til bagateller som forsvinner, men litt perspektiv er jo uansett interessant. F.eks at det er bedre å gråte i sin egen varme seng, enn i slummen i Bombay.
• Å hente styrke og inspirasjon
  Mange av fortellingene og skikkelsene i bøkene inspirerer meg. An-Magritt, for eksempel, som alltid kjemper, og ikke gir seg. Hun mister fotfeste, men reiser seg igjen. Jane Eyre gjør det samme. Føler sterkt, lider, skaper seg et nytt liv. Lucy Snowe ditto.  Beskrivelser av motgang, og folk som rakrygget gjennom det. Ikke uten å ha det vondt, men uten å gi seg og uten å miste seg selv.
• Kloke ord til trøst
  Et vell av sitater fra bøker og dikt kommer glir gjennom hodet mitt til stadighet, og legger seg som en lindrende hinne over onde følelser, eller av og til sier ting slik at man står "forklaret" igjen. Små sitater fra dikt jeg har lest for lenge siden, som plutselig kommer frem igjen.
• Å lære noe.
  Av og til trenger man rett og slett ny kunnskap for å løse en situasjon. For meg er det en typisk ting å tenke: Det finnes vel en bok om dette... Og det er så viselig innrettet her i verden, at det finnes nesten en bok om ethvert problem! Les og bli klok.
  
  We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, "Oh, nothing!" Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts--not to hurt others. (Fra Georg Eliot: Middlemarch)
  
  "Always be kind, for everyone is fighting a hard battle". Platon
  
  Se også Stein Mehrens fantastiske dikt "Der stien tar slutt" på Trebloggen min!

 

Et høstdikt til: Arnulf Øverland sin nydelige "En liten vise"

Denne synger jeg for ungene mine hver høst, når det blir mørkt om kveldene og luften blir skarp. Så nydelig, så varm og vemodig. Det siste verset som beskriver høstkveldene er fantastisk.

 Om kvelden når det mørkner og alle går til ro

da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
 

Foto: Solveig. Fra Bulken, Voss, oktober 2010



Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår

det vet du ennu ikke så nøye.

For ennu har vel ingen fått komme deg nær.

Men over stolen henger dine fattige klær,

ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,

og tåken den tetner over enge.

På stierne i skogen har mangen en gått vill,

og stjernene de stiger så strenge.

Men kan du ikke kommer i aften lille venn,

så send et bud og si meg når kommer du igjen.



Jeg har ikke sett deg på så lenge.


Se også Inger Hagerup: Skumring (Jeg undres om ensomheten--)





Endelig ferdig med : A Dance with Dragons. Det tok overraskende lang tid

Nå er jeg endelig ferdig med A Dance with Dragons, som jeg begynte på i juli, så her har det trukket i langdrag.
Ja, hva skal jeg si? Jeg kunne lest og lest, og det er så irriterende at man nå må vente lenge på neste bok, fortsettelsen. Men samtidig tenker jeg at forfattere av fantasy burde skjerpet seg og tatt vekk minst 30% av hver bok de skriver, særlig når de skriver lange serier. Får de betalt per side, eller? Her var det ca 950 sider, ikke alle var like interessante. Joda, man blir grepet av de ulike personlighetene, og de enkelte fortellingene, men samtidig, det blir for lite sammenheng, og for lite del av en helhet. Tyrion, hvorfor traff han ikke Danys, for eksempel? Det er som om personene plotter og plotter, men kommer ingen vei. Det går for lang tid til den store kampen, den store vinteren, de grusomme Others mot menneskene, Jon Snow i ensom kamp på The Wall, Dany med dragene som kommer til unnsetning (ja, nå skriver jeg bare det jeg forventer kommer til å skje, og det har jeg forventet fra første, andre bok...).

Men må likevel glede meg til neste bok, for å vite hvordan det gikk med Jon Snow, min helt. Døde han? Nei, det kan jeg bare ikke tro, skjønt forfatteren var fæl til å drepe hovedpersoner i de første bøkene, så har han egentlig gitt seg med det på en stund. De som overlevde de tre første bøkene, har holdt det gående. Og Danys, endelig i bevegelse igjen, det var på tide! Kom deg til Westeros, Danys!!

Om Kristian er like grei med meg i høst som han var i vår, blir det kanskje noen timer med serien på DVD!