Det var en fryd å lese Graverens datter av Joyce Carol Oates. Drivende god bok, velkomponert, dyp, alvorlig, spennende. Men også noe mer... det er fortellingen som rev meg med, fortellingen om Rebecca som har så dårlig utgangpunkt og siden går det verre, men som mot alle odds klarer seg i livet. Ikke uten sår, ikke uten å ha blitt skadet, men samtidig: uten å gi seg over til den skaden.
Jeg vil ikke si så mye om denne boken, for jeg håper at alle leser den og nyter den - men dette vil jeg si: om man viker fra boken fordi man er redd for at det er tungt og trist stoff, så er det ikke det. På grunn av hovedpersonen som nekter å være et offer, men vil kjempe og kjemper seg gjennom vanskeligheter på sine egne premisser og vil fokusere på det som er mulig. Hun holder et fast blikk på målet, som er å skape et trygt liv for sin sønn, og for seg selv. Men mest for sin sønn.
Min andre Oates bok - det blir flere. For en forteller!
Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/12/joyce-carol-oates-gravediggers-daughter.html
Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/oates-niagara-bok-om-hemmeligheter.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar