mandag 30. april 2012

Madam Bovary av Gustave Flaubert.

Det er som om jeg leser denne boken for første gang, ingenting av handlingen sitter igjen. Jeg vet at jeg har lest den før, da jeg var rundt 20, og den irriterte meg voldsomt. Jeg likte ikke Emma Bovary, synes hun var sytete og sutrete, og burde tatt tak i stedet for å oppføre seg sånn...
Hmm, jeg har ikke kommet så langt i boken, men her er jeg nok annerledes nå. Jeg har ikke vært irritert på Emma så langt. Jeg synes mer synd i henne. Jeg har jo denne hangen til å være opptatt av 1800-tallskvinnenens lidelseshistorier, kanskje fordi jeg føler så grusomt med det innestengte i livene deres. Og der jeg ikke hadde noen særlig ulik leseropplevelse i Dea Trier Mørch sin Morgengaven (se tidligere blogginnlegg), opplever jeg i lesningen av Madam Bovary nå et hav av forståelse og nyansering mellom den kvinnen jeg var som leste boken for 25 år siden, og den kvinnen jeg er i dag.

En tanke: Jeg lurer på om det jeg ikke kunne klare før var det at kjærlighetshistoriene ikke var "rene"? Jeg mener, Austen har rene, vakre kjærlighetshistorier, Jane Eyre, George Eliot, men denne er ikke like ren, personene er for nyanserte, for egoistiske, lidenskapen er sterk, men edelheten er ikke til stede i samme monn. Hmm, det skal jeg tenke litt på.

Inntil videre ønsker jeg meg selv fortsatt god lesning.
(Og, Julian Barnes' Flauberts papegøye er et morsomt bakteppe til lesningen av denne boken. Øynene til Emma Bovary, er de sorte eller blå? Og hva betyr det at hun hadde en mynde... plustselig der det detaljer som jeg vet andre har grunnet på).

3/57/2012 HUMORISTISK
Dette husker jeg iallefall ikke - at boken har masse humor. Rodolphe har nettopp begynt stormkurtisen av Emma, under et marked, og deres samtale om magnetisk tiltrekning og sjelelig slektskap er kryssklippet med utroperne fra markedet. Dette setter et nokså grovt og dyrisk perspektiv på det hele, og gjør det også komisk.

"Hundre ganger har jeg villet gå min vei, men jeg har fulgt Dem og er blitt".
"For gjødsel..."
"Som jeg vil bli i aften, i morgen, hver dag, hele livet!"
"...gullmedalje til hr. Caron, fra Argueil!"
(...)
"Derfor vil jeg bevare minnet om Dem"
"For en meriono-vær..."
(...)
"Eller får jeg lov til å være noe i Deres tanker, i Deres liv?"
"For ypperlig svinerase, to førstepermier; til de herrer Lehérissé og Cullembourg; sekti francs!"

4/5/12 Lykklig/ulykkelig før og nå. Ekteskapet har skylden!
Jeg tenker og tenker på dette med kvinnene i 1800-tallslitteraturen. Før, nå. Den lengelsen etter kjærlighet, den kjenner jeg igjen rett gjennom kroppen. Fryd, vanskeligheter. Lede. Kjedsomhet. Sinne. Alt dette kjenner jeg igjen. MEN. Jeg er ikke stengt inne i et lite hus, avhengig av hva mannen min driver det til eller ikke. Jeg har ansvar for mitt eget liv, min egen lykke. Gift eller ikke. Mitt ansvar. Dette ansvaret, som vi har tatt/fått og som kvinnene på 1800-tallet ikke kunne få, det er den store forskjellen. F.eks Lucy Snow og Jane Eyre. De var ikke gift, de var foreldreløse, og derfor hadde de fått, og beholdt, ansvaret. Like ulykkelige, men samtidig: aktører i egen skjebne. Mens Isabelle i A Portrait of a Lady var fri, hadde alle muligheter, giftet seg fantastisk idiotisk og tapte alt. Det er ekteskapet som var det håpløse her... Ikke kjærligheten, enten den er lykkelig eller ulykkelig, men ekteskapet! Ekteskapet stengte kvinnene inne, begrenset dem og tok handlefriheten fra dem. Og alt var rettet inn på at kvinnene måtte gifte seg! (Vår bestemmelse er at giftes).

søndag 29. april 2012

T.S. Eliot: The Waste Land

Hva skal jeg si?
Mens jeg leste, husket jeg at jeg som ung leste masse jeg ikke skjønte bæret av...
Det gjør jeg ikke så ofte nå.
Men her følte jeg meg som ung igjen.
Dette er sånt som man bør lese når man studerer engelsk eller litteratur eller noe, og en belest professor legger teksten ut, med alle allusjoner, slik at studentene sitter der og gnistrer av entusiasme.
Men å henge på bussen og lese dette diktet på iPhone, via Kindle-appen, det er... tja, ikke særlig givende.
Jeg vet, jeg vet, jeg burde lagt mer i det.
Men sånn ble det.
Konklusjon: The Waste Land?
I have no Idea!

fredag 13. april 2012

"Mudwoman" av Joyce Carol Oates.

Nå er jeg for en sjelden gang ikke senere enn alle andre - Mudwoman kom ut for mindre enn en måned siden. Takket være Kindle hadde jeg forhåndsbestilt den og vips, så hadde jeg sannelig også lest den! Det er min tredje Oatesbok, og jeg er nok blitt litt frelst.

Boken handler om Meredith Ruth Neukirchen, professor i filosofi, university president (rektor) på et tradisjonsrikt universitet i USA (Princeton, sier de som har greie på det). Så begynner livet å rakne. (Fælt å lese). Selve romanen starter et annet sted, en grusom fortelling om en gal mor og en liten, liten jente, som moren vil ofre, drepe, i sitt religiøse vanvidd. Forsøkt druknet i gjørme. Men barnet overlever. Så leseren vet jo forsåvidt hvorfor det er ting i fortiden til Meredith som får livet til å rakne...

Jeg leste denne boken raskt, så jeg har blitt sterkt revet med av handlingen. I ettertid er det likevel noenting jeg kunne ønsket hadde vært klarere. Synes ikke alt satt som et skudd her, og at det var endel løse tråder. Noen av universitetscenene var for lange og jeg mistet interessen. Men skildringene av barndom og ungdom var kjempegode.  

Jeg tenker om både denne og Gravediggers daughter at det kretser rundt spørsmålet: Kan man stable nytt liv på beina i ruinene av en herjet barndom? Både Rebecca/Hazel og Jedina/Jewell/Meredith forsøker å gjøre dette, uten å bearbeide. Klart brudd, nytt navn, ikke snakke om det, men fortrenge og skjule og gå videre. Er det mulig? Er det ikke mulig?

Alt i alt synes jeg det var en kjempefin bok. Det er noe med Oates sin fortellerstil. Det er så spennende, så grotesk, så medrivende, så dypt, så klokt! Jeg er så glad jeg har funnet henne!

Noen sitater:
"And she thought I am losing everything - am I? Why has this happened, that I am losing everything?"

"Always it was claimed of her, she was strong, and she was capable. You are not loved for being strong and capabable if you are female but if you are female and you are strong and capable you will make your way without love"

"This is my life now. I will live it!"

"Badly she missed the King of the Crows. Mornings when she woke early it was not to the raw-yearning cries of crows somewhere beyond the walls and roof but to the methodical ticking of Mr. Neukirchens's old grandfather clock, its steely-silvery chimes."

April is the cruellest month, breeding... (Hva vet jeg egentlig om T.S Eliot?)

T.S. Eliot. Jeg kjenner navnet. Jeg viste til og med på filmquizzen til Einar i januar, at Cats er basert på diktningen til T.S Eliot (men kanskje ikke så mye som man liker å tro...). MEN: hva vet jeg om T.S Eliot og dikningen han. Ingen verdens ting.

Stille fredagskveld og jeg er alene i huset. Rødvin i glasset. Jeg leser litt i en avis og ser navnet T.S. Eliot. Hmm. Griper til Kindelen min, søker. Griper til iPhonen min og sjekker litt. Vips, der har jeg lastet ned samlede dikt. Åpnet det jeg er mest interessert i: The Waste Land fra 1922.
(Jeg er interessert i dette diktet  pga at en av bøkene i Dark Tower-serien til Steven King heter The Waste lands, og jeg tenker at King spiller på dette diktet, siden serien som sådan spiller på Childe Roland to the Dark Tower Came).

Nåja, for en liten sum lastet jeg ned alle diktene til T.S. Eliot på Kindle, og om jeg ikke kommer til å lese alle, så har jeg allerede lest litt, og siterer begynnelsen her:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.
Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little live with dried tubers.

Til alle som har Kindle: Last ned et dikt i dag!