Det var litt tilfeldig at jeg så - siste bok i Wheel of Time-serien er ute. Jeg bestilte et eksemplar med det samme, den er på vei til meg nå. Jeg kjenner at det er litt rart og litt vemodig, samtidig gleder jeg meg. Begynte å lese serien til Robert Jordan høsten 1996 da Tiden forlag oversatte de første bøkene til norsk, og utålmodig etter å lese videre tok jeg de neste på engelsk. Det var mitt gjennombrudd når det gjaldt å lese engelske bøker.
Siden har jeg lest serien igjen og igjen. Frydet meg. Latt meg forføre. Og ergret meg over at den ble dårligere og dårligere. At bøkene kom sjeldnere og sjeldnere. At handlingen løste seg opp i uendelig mange plot og det ble flere og flere personer. At det sluttet å skje noe, at alt gikk seigt som sirup og det bare var prat, prat og mer prat. Men likevel... likevel kunne jeg ikke slutte å følge med. Så dør forfatteren! Neeei. Forlaget får inn en ghost-writer som skal skrive siste bok. Siste bok deles i tre - altså tre bøker. Men selv med alt dette går det mot slutten...
Og nå er siste bok på vei over Atlanterhavet til meg.
Jeg skjønner ikke hvordan alle tråder skal kunne samles i en bok. The Final Battle. Og hva med forholdet Rand/Galad. Jeg har fantasert om at det bør være en stor scene når de to halvbrødrene, sverdfekterne på hver sin side, møtes. Men nå er jeg redd at det bare rett og slett ikke blir noen scene... Det er så mange mennesker, så mange mindre plot. Hvordan kan det gå? Jeg er nesten redd...