Nå har jeg lest ca halve 1Q84, og her er det mye gjennkjennelig stoff for Murakami-likere. Virkeligheten som løser seg opp. Det er lukkede samfunn bak høye murer, merkelige ting som skjer, og menn og kvinner som hører musikk og spiser og drikker og knuller.
Noe av det jeg liker med Murakami er gleden over de fysiske detaljene i verden. Han er opptatt av klær, moter og merkeklær. "Aomame kom i en blågrå kortermet kjole [...] og høyhælte sko fra Ferragamo. [...] Ayumi hadde på seg en enkel, svart jakke fra Comme des Garcons, [etc.] Hans hovedpersoner spiser mye eller lite,men som oftest utsøkt, japansk eller italiensk, så jeg får vann i munnen av å lese det.
Så langt (litt ut i andre halvdel) er boken morsom å lese, lettlest og underholdende. Det ryker unna, selv om boken har mer enn 750 sider. På en måte har jeg likevel lest dette før, lest fortellingen før, mange ganger. Jeg føler at Murakami vil si meg noe, og jeg har ikke klart å gripe det. Hva betyr det? At virkelighetene glir inn i hverandre, de innestengte områdene, portalene mellom verdenene. Hva betyr dette som han kretser om i bok etter bok. Jeg har en tro på at jeg kan "løse gåten" og derfor fortsetter jeg grådig å lese hans bøker. Det er noe her - og jeg vil så gjerne ha det!
2/6 - Etterpåkommentar
Ja, nå har jeg lest ut boken. Den fortsatte som den begynte. Dvs morsom, engasjerende og lettlest. Men det jeg har lett etter fant jeg ikke, kanskje i mindre grad her enn i de tidligere bøkene... Det er facinerende med forfattere som dveler ved de samme temaene, men det er også en felle: det kan til sist virke som en "oppskrift". Bøkene er kanskje litt for like hverandre? Jeg vet ikke. Likte den godt, leste den raskt, så for leserglede skåret den høyt. Men kanskje ikke i engasjement og "viktighet"?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar