"Kabom". Der ble jeg (overraskende) truffet! Jeg plukker med meg en bok fra biblioteket som jeg egentlig ikke har hatt lyst til å lese. Som jeg synes høres litt kjedelig ut. Som jeg har hørt lunke uttalelser om. Ikke vært så begeistret for forfatteren tidligere. Så treffer den meg så rett i hjertet. Jeg har lest i to dager (men boken er kort, bare 200 sider) og nytt det.
Boken handler om Mia, som etter å ha blitt forlatt av sin mann etter 30 år, og etter et kortvarig sammenbrudd, tilbringer en sommer i barndomsbyen for å være med moren sin, undervise i et poesikurs og i det hele tatt komme seg på fote igjen. Jeg er jo kanskje spesielt mottakelig, siden jeg selv er separert og dermed fått noe mer livserfaring enn jeg egentlig hadde planlagt for meg selv... Men boken går jo ut over dette, betraktningene om kvinneliv i alle aldre og fasetter, og liv som sådan, er så fine... Sorg, dobbelhet, å komme ut av sorgen, betraktninger om å bli gammel, om å være ung, kvinnemakt og kvinneavmakt... og så morsomt, så mange kule betraktninger.
Det er noe med å bli eldre, og motsatt av det jeg kanskje trodde da jeg var ung - oppdage at det stadig er nye dører å åpne, i livet, i en selv. Det er fint, det er spennende, og det er veldig oppmuntrende.
- Godt skrevet
- Spennende fortellerstemme
- Morsomme kvinne-betraktninger
- Rørende kvinnebetraktninger
- Klok
- Nydelige sitater fra store diktere
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar