torsdag 31. mai 2012

Leif Enger Ned til elva / Peace Like a River

En forunderlig bok, så deilig bokaktig, jeg visste ikke hva jeg skulle vente meg og ble overrasket stadig vekk av vendinger i boken. Dette er en roman om en far med sterk gudstro, mirakler innabords og ellers en rolig og god natur, om storebror Davy som skyter to gutter, lillesøster Swede som er klok og veslevoksen og skriver lange rimende dikt, og fortelleren selv, Reuben, den astmatiske gutten som lever på grunn av et mirakel. Overraskede vendinger, kjærlighet, fortvilelse, svik, egoisme og oppofrelse.

Nydelig, jeg nøt den.

Lest på min Kindle.
Anbefales!

mandag 30. april 2012

Madam Bovary av Gustave Flaubert.

Det er som om jeg leser denne boken for første gang, ingenting av handlingen sitter igjen. Jeg vet at jeg har lest den før, da jeg var rundt 20, og den irriterte meg voldsomt. Jeg likte ikke Emma Bovary, synes hun var sytete og sutrete, og burde tatt tak i stedet for å oppføre seg sånn...
Hmm, jeg har ikke kommet så langt i boken, men her er jeg nok annerledes nå. Jeg har ikke vært irritert på Emma så langt. Jeg synes mer synd i henne. Jeg har jo denne hangen til å være opptatt av 1800-tallskvinnenens lidelseshistorier, kanskje fordi jeg føler så grusomt med det innestengte i livene deres. Og der jeg ikke hadde noen særlig ulik leseropplevelse i Dea Trier Mørch sin Morgengaven (se tidligere blogginnlegg), opplever jeg i lesningen av Madam Bovary nå et hav av forståelse og nyansering mellom den kvinnen jeg var som leste boken for 25 år siden, og den kvinnen jeg er i dag.

En tanke: Jeg lurer på om det jeg ikke kunne klare før var det at kjærlighetshistoriene ikke var "rene"? Jeg mener, Austen har rene, vakre kjærlighetshistorier, Jane Eyre, George Eliot, men denne er ikke like ren, personene er for nyanserte, for egoistiske, lidenskapen er sterk, men edelheten er ikke til stede i samme monn. Hmm, det skal jeg tenke litt på.

Inntil videre ønsker jeg meg selv fortsatt god lesning.
(Og, Julian Barnes' Flauberts papegøye er et morsomt bakteppe til lesningen av denne boken. Øynene til Emma Bovary, er de sorte eller blå? Og hva betyr det at hun hadde en mynde... plustselig der det detaljer som jeg vet andre har grunnet på).

3/57/2012 HUMORISTISK
Dette husker jeg iallefall ikke - at boken har masse humor. Rodolphe har nettopp begynt stormkurtisen av Emma, under et marked, og deres samtale om magnetisk tiltrekning og sjelelig slektskap er kryssklippet med utroperne fra markedet. Dette setter et nokså grovt og dyrisk perspektiv på det hele, og gjør det også komisk.

"Hundre ganger har jeg villet gå min vei, men jeg har fulgt Dem og er blitt".
"For gjødsel..."
"Som jeg vil bli i aften, i morgen, hver dag, hele livet!"
"...gullmedalje til hr. Caron, fra Argueil!"
(...)
"Derfor vil jeg bevare minnet om Dem"
"For en meriono-vær..."
(...)
"Eller får jeg lov til å være noe i Deres tanker, i Deres liv?"
"For ypperlig svinerase, to førstepermier; til de herrer Lehérissé og Cullembourg; sekti francs!"

4/5/12 Lykklig/ulykkelig før og nå. Ekteskapet har skylden!
Jeg tenker og tenker på dette med kvinnene i 1800-tallslitteraturen. Før, nå. Den lengelsen etter kjærlighet, den kjenner jeg igjen rett gjennom kroppen. Fryd, vanskeligheter. Lede. Kjedsomhet. Sinne. Alt dette kjenner jeg igjen. MEN. Jeg er ikke stengt inne i et lite hus, avhengig av hva mannen min driver det til eller ikke. Jeg har ansvar for mitt eget liv, min egen lykke. Gift eller ikke. Mitt ansvar. Dette ansvaret, som vi har tatt/fått og som kvinnene på 1800-tallet ikke kunne få, det er den store forskjellen. F.eks Lucy Snow og Jane Eyre. De var ikke gift, de var foreldreløse, og derfor hadde de fått, og beholdt, ansvaret. Like ulykkelige, men samtidig: aktører i egen skjebne. Mens Isabelle i A Portrait of a Lady var fri, hadde alle muligheter, giftet seg fantastisk idiotisk og tapte alt. Det er ekteskapet som var det håpløse her... Ikke kjærligheten, enten den er lykkelig eller ulykkelig, men ekteskapet! Ekteskapet stengte kvinnene inne, begrenset dem og tok handlefriheten fra dem. Og alt var rettet inn på at kvinnene måtte gifte seg! (Vår bestemmelse er at giftes).

søndag 29. april 2012

T.S. Eliot: The Waste Land

Hva skal jeg si?
Mens jeg leste, husket jeg at jeg som ung leste masse jeg ikke skjønte bæret av...
Det gjør jeg ikke så ofte nå.
Men her følte jeg meg som ung igjen.
Dette er sånt som man bør lese når man studerer engelsk eller litteratur eller noe, og en belest professor legger teksten ut, med alle allusjoner, slik at studentene sitter der og gnistrer av entusiasme.
Men å henge på bussen og lese dette diktet på iPhone, via Kindle-appen, det er... tja, ikke særlig givende.
Jeg vet, jeg vet, jeg burde lagt mer i det.
Men sånn ble det.
Konklusjon: The Waste Land?
I have no Idea!

fredag 13. april 2012

"Mudwoman" av Joyce Carol Oates.

Nå er jeg for en sjelden gang ikke senere enn alle andre - Mudwoman kom ut for mindre enn en måned siden. Takket være Kindle hadde jeg forhåndsbestilt den og vips, så hadde jeg sannelig også lest den! Det er min tredje Oatesbok, og jeg er nok blitt litt frelst.

Boken handler om Meredith Ruth Neukirchen, professor i filosofi, university president (rektor) på et tradisjonsrikt universitet i USA (Princeton, sier de som har greie på det). Så begynner livet å rakne. (Fælt å lese). Selve romanen starter et annet sted, en grusom fortelling om en gal mor og en liten, liten jente, som moren vil ofre, drepe, i sitt religiøse vanvidd. Forsøkt druknet i gjørme. Men barnet overlever. Så leseren vet jo forsåvidt hvorfor det er ting i fortiden til Meredith som får livet til å rakne...

Jeg leste denne boken raskt, så jeg har blitt sterkt revet med av handlingen. I ettertid er det likevel noenting jeg kunne ønsket hadde vært klarere. Synes ikke alt satt som et skudd her, og at det var endel løse tråder. Noen av universitetscenene var for lange og jeg mistet interessen. Men skildringene av barndom og ungdom var kjempegode.  

Jeg tenker om både denne og Gravediggers daughter at det kretser rundt spørsmålet: Kan man stable nytt liv på beina i ruinene av en herjet barndom? Både Rebecca/Hazel og Jedina/Jewell/Meredith forsøker å gjøre dette, uten å bearbeide. Klart brudd, nytt navn, ikke snakke om det, men fortrenge og skjule og gå videre. Er det mulig? Er det ikke mulig?

Alt i alt synes jeg det var en kjempefin bok. Det er noe med Oates sin fortellerstil. Det er så spennende, så grotesk, så medrivende, så dypt, så klokt! Jeg er så glad jeg har funnet henne!

Noen sitater:
"And she thought I am losing everything - am I? Why has this happened, that I am losing everything?"

"Always it was claimed of her, she was strong, and she was capable. You are not loved for being strong and capabable if you are female but if you are female and you are strong and capable you will make your way without love"

"This is my life now. I will live it!"

"Badly she missed the King of the Crows. Mornings when she woke early it was not to the raw-yearning cries of crows somewhere beyond the walls and roof but to the methodical ticking of Mr. Neukirchens's old grandfather clock, its steely-silvery chimes."

April is the cruellest month, breeding... (Hva vet jeg egentlig om T.S Eliot?)

T.S. Eliot. Jeg kjenner navnet. Jeg viste til og med på filmquizzen til Einar i januar, at Cats er basert på diktningen til T.S Eliot (men kanskje ikke så mye som man liker å tro...). MEN: hva vet jeg om T.S Eliot og dikningen han. Ingen verdens ting.

Stille fredagskveld og jeg er alene i huset. Rødvin i glasset. Jeg leser litt i en avis og ser navnet T.S. Eliot. Hmm. Griper til Kindelen min, søker. Griper til iPhonen min og sjekker litt. Vips, der har jeg lastet ned samlede dikt. Åpnet det jeg er mest interessert i: The Waste Land fra 1922.
(Jeg er interessert i dette diktet  pga at en av bøkene i Dark Tower-serien til Steven King heter The Waste lands, og jeg tenker at King spiller på dette diktet, siden serien som sådan spiller på Childe Roland to the Dark Tower Came).

Nåja, for en liten sum lastet jeg ned alle diktene til T.S. Eliot på Kindle, og om jeg ikke kommer til å lese alle, så har jeg allerede lest litt, og siterer begynnelsen her:

April is the cruellest month, breeding
Lilacs out of the dead land, mixing
Memory and desire, stirring
Dull roots with spring rain.
Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding
A little live with dried tubers.

Til alle som har Kindle: Last ned et dikt i dag!



tirsdag 27. mars 2012

Marsdikt - Vårkveld i mars av Inger Hagerup

Hver mars tenker jeg på dette diktet av Inger Hagerup- enkelt, tidløst, gripende


Vårkveld i Mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet.
Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.


                                                 Inger Hagerup

mandag 26. mars 2012

D.H.Lawrence: Sons and Lovers. Sønner og elskere.

Romanen Sønner og elskere av D.H. Lawrence kom ut i 1913 og er en av de mest kjente av denne forfatteren, sammen med Lady Chatterlys Lover. Jeg lastet nettopp ned D.H Lawrence sine samlede verker på min Kindle (ja, selvsagt: det er gratis, det er fantastisk), og det er ikke til å komme forbi: Jeg ELSKER å lese denne typen litteratur, store fortellinger av store forfattere, med sterke, skarpe personskildringer og miljøskildringer.

Jeg er ca halvveis i boken nå. Selv om jeg har en viss ide om hva som kommer til å skje fremover, er det veldig gøy å lese dette. En ting som er litt spennende er at D.H Lawrence beveger seg i et annet sosialt skikt enn mange andre engelske bøker jeg har lest, dette er fra et gruvedistrikt og en gruvefamilie.

Jeg har tidligerer nevt at jeg er fasinert av beskrivelsene av den kvinnelige lidelsen. Jeg tenker at det er så mange romaner fra 1800-tallet og begynnelsen av nittenhundretallet som handler om kvinner... Man skulle kanskje tro at flere handlet om menn, siden kvinners liv var så tilbaketrukket og kvinnefrigjøringen ikke var kommet så langt, dessuten er det menn som er forfattere for mange av disse... Likevel er det påfallende ofte kvinnene som er utgangspunktet. Hvorfor er det slik? (Det er det sikkert mange som har sagt mye klokt om...).

Jeg liker å lese om dette. Og jeg tenker at når man påstår at i dag er vi mennesker (både kvinner og menn) så krevende, forlanger så mye av ekteskapet og livet, gir opp så lett... så er det å lese disse romanene et nyttig perspektiv. De menneskelige dramaene som utspiller seg når man er helt nødt til å forholde seg til dem som man helst vil slippe fra... eller lengter etter noe man ikke kan oppnå og ikke har mulighet for å forsøke å oppnå..

tirsdag 20. mars 2012

Haruki Murakami: IQ84 (bok 3). Lettere skuffet

Jeg blogget om bok 1 og 2 i IQ84 i vår. Nå har jeg fått lest bok 3. Denne har jo solgt i bøtter og spann, så vidt jeg forstår, i Japan, og i resten av verden... Hmm, sier jeg. Jeg opplevde boken som lettlest og god underholdning, noen litt rare ting som det ikke er så lett å få tak i innenfor alternative virkeligheter og så videre, men i det hele så synes jeg på langt nær dette er det beste fra Murakami. Ja, jeg vet at anmeldere har sagt: "denne kommer til å sitte i lenge, men faktisk, jeg hadde glemt det meste fra bok 1 og 2 nå når jeg satte i gang med bok 3. Det satt ikke i. Jeg husket nesten ingenting av Aomame og Tengo sine viderverdigheter...

I motsetning til både Norwegian Wood, Kafka på stranden og min favoritt over alle, Hardkokt eventyrland og verdens ende - som var så mystisk og vakker og sørgelig og dragende, så manglet denne for meg nerve og intensitet.
Er det slik at forfattere med sin særegne stil kan gå på tomgang etterhvert? Jeg tenkte på Kjærstad. Jeg tenker på John Irwing. Akkurat som om de skriver og skriver på den samme boken og det samme prosjektet, og etter en stund blir de så flinke i det de gjør, at de nesten glemmer å legge inn noe mer enn glitrende håndverk og sin egen særegne stil?

Iallefall synes jeg det var ok å lese denne boken, men jeg er samtidig litt trist, fordi jeg føler at jeg mistet "min" Murakami, den skjelvende gleden jeg har følt når jeg har lest de andre bøkene hans.. jeg har følt at "ja, det er noe her, noe jeg kan gripe, bare jeg anstrenger meg, hva er det, det er noe veldig, veldig viktig..." - og den følelsen fikk jeg ikke her.

Konklusjon: den lette skuffelsen etter bok 1) og 2) forsterket seg. Men nå har jeg vært veldig, veldig begeistret for Murakami også, og lest det meste han har skrevet..

Om bok 1-2: http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/haruki-murakami-1q84-en-av-mine.html

torsdag 15. mars 2012

En liten perle. Julian Barnes: Flaubert's Parrot - Flauberts papegøye

Jeg storkoste meg med denne boken fra første stund. Det er noe med disse bøkene som er så fulle av gullkorn og kloke ord at jeg får lyst til å spise dem, fortære dem, få disse innsiktene fullstendig som en del av meg selv, kanskje jeg tror at jeg kan nå en større klarhet og klokhet og liv bare det jeg leser blir en del av meg selv. Når jeg leser tenker jeg ofte: "Ja, sånn er det", og det gir meg innsikt og trøst og forståelse, men så er det ofte glemt igjen... eller iallefall synker tilbake. Men noe blir, gir en større forklarelse til eget liv, eller skaper et vendepunkt, kanskje dramatisk, som oftest ikke, men man tenker noe på en ny måte, og ser verden på en ny måte...

Denne boken handler om Flaubert, om kjærligheten til en forfatter, om sorgen og kjærligheten til en elsket person man har mistet, om at det er endel som er vanskelig, og at man må leve og finne ut av det. Lavmælt og stille jakter jegpersonen på Flauberts liv, i visshet om at det er ting som er borte, man finner det aldri igjen. (Men også morsomt, jeg lo høyt mange ganger...).

"How do we seize the past? How do we seize the foreign past? We read, we learn, we ask, we remember, we are humble; and then a casual detail shifts everything"

Flott fyr!
"Mystification is simple; clarity is the hardest thing of all. Not writing a tune is easier than writing one. Not rhyming is easier than rhyming."

"It's easy, after all, not to be a writer. Most people aren't writers, and very little harm comes to them."

"With a writer you love, the instinct is to defend. This is what I meant earlier: perhaps love for a writer is the purest, the steadiest form of love."

"And then it happens to you. There's no glory in it. Mourning is full of time; nothing but time."

Anbefales?
Absolutt. Dette er ikke akkurat spennende som en krim, men det flyter av gårde som en deilig bølge.
Bonusspor: Man får skikkelig lyst til å lese Flaubert! Og da er det fint om man har en Kindle, bare laste ned det man vil ha gratis! F.eks lastet jeg ned brev mellom Flaubert og George Sand. Stilig?

lørdag 10. mars 2012

Mine kommende bøker

Jeg har lest lite de siste månedene. Sånn er det noen ganger i livet. Slukeperioder og perioder da man er opptatt av andre ting (jeg har vel spilt Wordfeud...). Nåja. Nå er det noen fine ting som skjer:

1) Leser Flaubert's parrot av Julian Barnes. Fin bok, blir veldig glad interessert i Flaubert ved å lese denne. Jeg tenker at boken iscenesetter noen spennende ting: forholdet mellom levd liv og litteraturen som forfatteren skriver, drømmen og facinasjonen over forfatteren, og vissheten og sorgen over at dette livet faktisk er borte, er tapt... Så henter man ut brokker og stykker av dette livet: Flauberts kvinner, Flauberts hunder, Flauberts papegøye. Disse tingene er beviser, og mellom bevisene vever man en historie som kan være sann, eller den kan være falsk... Dette tenker jeg når jeg leser denne boken.

2) Jeg har bestilt Murakamis bok III om 1Q84, og gleder meg til å gå igang med den, den er på vei i posten til meg.

3) Lansering av neste bok i A Song of Ice and Fire (eller hva nå det heter...). er rett rundt hjørnet. 15. mars kommer boken, og estimert i min  postkasse den 21. Jeg var kanskje litt lunken til forrige bok, gøy å lese men gud hvor sakte historien har begynt å gå... Og neste bok handler nok ikke om mine favoritter, men likevel, dette er bare tulleinnvendinger, jeg kommer til å legge alle andre bøker til side for å lese denne!

4) Så har jeg lastet ned Lawrence på min Kindle, og vil lese noen av hans romaner, inspirert av Kjærstads namedropping. Det gleder jeg meg også til...

5) Amazon Kindle sender eposter om at Joyce Carol Oates har kommet ut med ny bok. Den vil jeg lese.

6) Joan Dideon likeså. Jeg var ikke helt i skyene over "A year of magical thinking", men samtidig var det noe fint med den boken... så jeg har nok lyst på neste...

7) Så er det litteraturgruppens bøker, vi har bestemt oss for den islandske forfatteren Gyrdir Eliassons "Mellom trærne" og Flauberts "Madam Bovary". Særlig den siste gleder jeg meg til, jeg husker at jeg leste den og ble irritert og frastøtt, men det er 25 år siden. Jeg tenker kanskje annerledes om det nå?
Men det går mye, mye saktere enn tidligere. Jeg klarer ikke konsentrere meg slik som før. Det kommer kanskje tilbake? Jeg kan kanskje utvikle "Normanns område?" Hmm, tviler på det!

Normanns område av Kjærstad. Siste kommentarer.

Jeg kunne ikke fri meg fra Det store eventyret da jeg leste denne boken. Begge handler om kjærligheten til lesingen og litteraturen, og kjærligheten til en kvinne. Men i Det store eventyret leter  hovedpersonen etter en kvinne, blir fanget i litteraturen, og det hele henger sammen. Kjærligheten til den spennende kvinnen omhyllet av mystikk og historier, og kjærligheten til den store eventyrsamlingen blir vevd sammen og er avhengig av hverandre.

I Normanns område er det akkurat motsatt. Kjærligheten til den spennende kvinnen frigjør lesegleden, men så trenger han ikke kvinnen lenger, og velger henne bort for videre lesing. Han velger ikke bare henne bort, men også suksess, å være en integrert del av et forlag. Velger til fordel for hva? For å kunne gå fullstendig inn i det han leser.

Dette er en positiv ting for jeg-personen i boken, men en veldig, veldig trist ting for meg som leser. Det er en fallitterklæring. Normann mener at å leve i litteraturen er et like viktig liv som "det virkelige livet". Der Det store eventyret slutter med den fantastiske setningen "Alt er k." så slutter Normanns område i forvirring (for meg), der det gies en slags biologisk super-forklaring på Normanns store evne til å lese... Det liker jeg ikke. Det ødelegger endel for meg. Han (Kjærstad) mister noe på veien, når han ikke i større grad utforsker spenningen og smerten i valget mellom å leve i bøkene og leve i virkeligheten.

Det er masse å si om denne boken, men jeg gir meg her.
Noen avsluttende ord: Litteraturgruppen var lunken, og trillet tre-ere og fire-ere. Synes det ble for langt, for name-dropping, for ordrik. Jeg likte for så vidt boken godt og koste meg, men jeg er enig med innvendingene som kom, samtidig.

Anbefales: Ja, den anbefales, men med forbehold. Du må like Kjærstad fra før, tror jeg..

torsdag 2. februar 2012

Kjærstad er blitt som en gammel venn! Normans område

Kjærlighet, litteratur og alle sanser i spenn. Jeg er i gang med Normans område av Jan Kjærstad. Noen venninner som hadde begynt på boken rynket litt på nesen, så jeg var litt skeptisk. Men dette var rart - å lese denne boken er som å finne igjen en god, gammel venn, akkurat som om jeg var blitt så glad i Kjærstad.

Min første Kjærstad bok var Det store eventyret. Den fikk jeg i Den norske bokklubben, og startet på den mange ganger. Falt av. Forsøkte igjen. Og så brøt jeg gjennom, og synes boken var kjempefin! Etterpå leste jeg mange Kjærstadbøker før jeg ble lei, og tok ikke i noe han hadde skrevet før Oppdageren, burde nok lest de to andre først, men sånn ble det. Hadde stor glede av Jeg er brødrende Walker. Og nå er jeg her igjen.
Det jeg tenker, er hvordan forfatteren kretser rundt de samme temaene i alle bøkene. Det er den altoppslukende kjærligheten, det er drømmen om å "bryte gjennom", at mennesker kan være større enn seg selv, hvordan skal jeg si det, at kunst og kultur og det beste menneskene kan frembringe kan gjøre noe med folk og at enkelte kan bli et slags "overmenneske". Det er eneren som dyrkes her, og eneren fråtser i kultur, i musikk, i billedkunst, dans, litteratur, fremfor alt, litteratur.

Det er så enkelt, på en måte, det han beskriver. Han vil uttrykke det sanselige, og han beskriver det. Jeg synes han får det godt til. Jeg blir revet med, selv om det er både enkelt og kanskje litt pretansiøst. Jeg liker hvordan hovedpersonen nyter vanlige skiver med vanlig pålegg, og corn flakes med bringebærsylteøy, og det høres så godt ut, og det er så enkelt! Denne sterke sanseligheten i romanen liker jeg kjempegodt.

Jeg er en vakker scene, den lille gutten beundrer et bilde, og oppdater at "det er mer". Bildet er en del av en rull, historien fortsetter og fortsetter. Dette synes jeg er så nydelig beskrevet, og det gjør meg glad. Et håp man alltid kan bære med seg: Det er mer!

Jeg gleder meg også til å høre mer om hvordan det går med lesningen. Dette taler til en lesers hjerte.

Så langt? Tommelen opp for Kjærstad. La de gode gamle fortsette i sine spor. Det er flott med forfattere som utforsker sine tema igjen og igjen, på nytt og på nytt!

Så langt som jeg har kommet er det noen ting jeg vil trekke frem:
Den sanselige gleden

søndag 15. januar 2012

The Thousand Autumns of Jacob de Zoet av David Mitchell

Jeg begynte på denne boken i sommer, og så har den blitt liggende, for det har vært andre bøker som har vært mer presserende å komme gjennom. Men jeg vil ikke gi meg, for jeg strevde sånn med første halvdel av Cloud Atlas og likte jeg romanen så veldig godt da jeg var ferdig... Men jeg synes denne er vanskelig. Språklig er en ting, jeg synes engelsken til Mitchell er avansert, og så er den blandet med tyske, nederlandske og japanske ord og navn, og slang... Det går sakte, og endel nyanser mister jeg nok...  Det er mange navn... Jeg leste første kapittelet om igjen nå, og da ble det så mye klarere for meg. Dette er nok en bok som vinner på at jeg blar tilbake og leser omigjen etter som jeg går fremover!

En ting som jeg synes er en styrke i denne boken er at personene i boken, som det vrimler av, vekselsvis stiger ut og forteller historier fra sine liv. Sånn blir det et helt verdenssamfunn som nøstes opp, med fattige barn, slaver, vanskeligstilte sjømenn, brutaliteten i samfunnet, kjærlighet under ulike kår, religion...

Jeg har nettopp lest en så brutal skildring av en slave som blir slått halvt i hel. Hvorfor vet jeg ikke ennå. En diskusjon om slavers kår, eller om slaveri er riktig... Dette er tøff og usentimental lesning, og veldig godt skrevet.

Og kjærlighetshistorien som ligger som en bunn i denne fortellingen er også overbevisende fortalt, slik at jeg som leser forstår det - Jacobs dragning mot den japanske jordmoren, og samtidig er han der for å gjøre seg verdig den elskede Anna i hjemlandet...

Blir spennende å lese videre!

Mitt første innlegg om denne boken:
http://minleseglede.blogspot.com/2011/08/david-mitchell-thousand-autumns-of.html

Graverens datter av Oates anbefales på det varmeste

Det var en fryd å lese Graverens datter av Joyce Carol Oates. Drivende god bok, velkomponert, dyp, alvorlig, spennende. Men også noe mer... det er fortellingen som rev meg med, fortellingen om Rebecca som har så dårlig utgangpunkt og siden går det verre, men som mot alle odds klarer seg i livet. Ikke uten sår, ikke uten å ha blitt skadet, men samtidig: uten å gi seg over til den skaden.
Jeg vil ikke si så mye om denne boken, for jeg håper at alle leser den og nyter den - men dette vil jeg si: om man viker fra boken fordi man er redd for at det er tungt og trist stoff, så er det ikke det. På grunn av hovedpersonen som nekter å være et offer, men vil kjempe og kjemper seg gjennom vanskeligheter på sine egne premisser og vil fokusere på det som er mulig. Hun holder et fast blikk på målet, som er å skape et trygt liv for sin sønn, og for seg selv. Men mest for sin sønn.

Min andre Oates bok - det blir flere. For en forteller! 

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/12/joyce-carol-oates-gravediggers-daughter.html
Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/oates-niagara-bok-om-hemmeligheter.html

fredag 9. desember 2011

Joyce Carol Oates: The Gravedigger's Daughter / Graverens datter

Elin sa: "Jeg kunne ikke legge den fra meg". Et godt stykke på vei inn i Oates sin: Graverens datter. Leser den på Kindle, men den er også oversatt til norsk. Full av forventninger, på grunn av gode kritikker og Elins vurdering. 

Jeg har kunnet legge den fra meg, men jeg merker også at jeg stadig tenker på boken og Rebecca, hovedpersonen, med sitt lange, mørke hår, sin redsel på veien langs kanalen, det tunge arbeidet i fabrikken. (Kjemikalier og forurensning var jo et tema i Niagara også, men nå ser vi dette fra en annen vinkel..) Boken starter med Rebecca som ung kvinne og mor, men nå handler det om barndommen hennes... Herregud, som Oates kan skildre møkk og undertrykking og håpløshet på en måte som gjør at man blir engasjert, ikke nedtrykt... For det kan lett være slik, at når en forfatter tar opp tunge tema, blir det så tungt å lese det, jeg orker ikke... Men de virkelig gode - de forteller historier, de formidler noe, mer enn de tynger meg ned. Og Oates er virkelig god!
Jeg gleder meg til å lese videre på denne!





tirsdag 29. november 2011

Byatt:The Childrens Book. Avsluttende ord

Suffragett- kjemper for stemmerett for kvinner.
Et av de mange tingene i boken, for de mange
hovedpersonene er involvert i absolutt alle
strømninger i tiden... Dramatisk bilde.
Jeg fikk ikke skikkelig grep om denne boken. Jeg forstår at det er et interessant tidskoloritt, men det gikk raskt, av og til synes jeg det var mye oppramsing av hendelser... Romanen sluttet etter første verdenskrig, så det var noen år, kanskje tredve år, som romanen spente over. Og så mange mennesker. Det var vanskelig å huske dem fra hverandre. Ikke noe klart plott, noen personer var mer engasjerende enn andre, men når man ikke får skikkelig tak på noen, så ble det ikke helt bra.
Jeg forstår ikke at denne boken fikk så gode kritikker som den gjorde. Synes den var for ustrukturert og oppramsende...
Anbefales: Nei, egentlig ikke. Ikke noe galt i boken, men det er bedre bøker å bruke tiden på.

PS: Jeg tror ikke engang jeg hadde klart å lese ut denne boken om jeg ikke hadde hatt den på min iphone-kindle-app... Når man henger et sted, på et busstopp eller venter på noen, slike ting, har man gjerne mobilen, men ikke nødvendigvis lesebrettet. Opp med mobilen, lese noen sider... sånn har jeg "slitt" meg gjennom denne boken...

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/s-byatt-childrenss-book.html

søndag 20. november 2011

Marit Eikemo: Samtale ventar. Morsom og moderne

Første kapittel hadde tre morsomme poeng som gjorde at jeg gledet meg til fortsettelsen:
1) Hovedpersonen forholder seg til sosiale medier - det har jeg ikke lest i en bok før
2) Hovedpersonen er involvert i et dialektforskningsprosjekt nærmest identisk med reelle prosjekt på Nordisk, UiB
3) Hovedpersonen er på attføring (interessant for meg på grunn av jobben min...)

Jeg har nå lest så mange bøker om og fra 1700-tallet, 1800-tallet og opp mot årsskiftet til 1900-tallet, at det var skikkelig forfriskende med denne 2011-romanen om Elisabeth Brenner som skal samle inn dialektprøver på et lite sted på Vestlandet, og som roter seg opp i så mye rart. Jeg har sitert fra boken mange ganger de siste dagene, så det har nok vært mye jeg har bitt meg merke i her og som morer meg!
Rart hvor utrolig lett og raskt det går å lese moderne norsk litteratur. Hvorfor er det slik, er det innholdet eller språket som glir så lett? Jeg synes iallefall denne er morsom å lese. Om det er stor litteratur er jeg vel heller litt i tvil om.. og romaner er jo sin egen greie, de forteller historier, det er kanskje nok i seg selv? Må det alltid være en bok som løfter seg opp over det, å fortelle en historie?
Det er så mange bøker, som ikke skal bli stående som klassikere for alltid, men som likevel kan glede i farten, ved å sette fokus på språket, eller ting i tiden, eller noe man kjenner som man ikke har tenkt over...
Iallefall synes jeg det er verdt å lese en slik bok som dette. Den gleder meg.
Jeg er nå ca 2/3 ut i boken, og gleder meg til fortsettelsen. Boken er på ca 390 sider, utgitt av Samlaget.

Og PS: jeg har lånt boken på biblioteket, det er kjempelenge siden jeg har gjort det, synes det var helt utrolig stilig å gjøre det igjen. Jeg tenkte: For et fantastisk tilbud, så utrolig mange bøker, etc..
(Da jeg var liten var jeg fast inventar på biblioteket, og jeg hadde til og med arbeidsuken der, så det er faktisk komisk at jeg nå gikk inn der med åpen munn og himmelfallen over at man kunne låne bøker...)

ETTERORD - BOKEN LEST FERDIG
Dette var en rar bok, og mørk og dyster, egentlig... Hovedpersonen er i Einvik, snakker med folk, gjør rare ting, og så drar hun igjen... det er som Sult, nesten, eller ... eller... fortellingen slutter når oppholdet slutter, men ingenting er endret eller bedre, eller... Eller er det det? Jeg sitter igjen med spørsmål, kanskje boken hadde litt flere lag enn jeg egentlig har trodd? Hmm, hmmm. Jeg må diskutere denne boken litt mer med noen. Den var litt triggende.

Anbefales: Ja!

søndag 13. november 2011

Vakkert om fortvilelse og håp og kjærlighet: Stein Mehren: Innenfor alt

Dette diktet om lengsel og kjærlighet er så vakkert og fullt av håp. Til deg som håper, og er fortvilet, og vil strekke ut en hånd. og håper det er noen der..


Innenfor alt

Innenfor alt er vi til
er hver lengsel dypere til.Hvert frø
som har mistet sitt tre
er en mulighet til. Med fullbyrdet liv er
det plutselig sår av skjønnhet
i mørket; av smerte og lykke hvert bristende
bristende knoppskjell mot lys

Men innenfor alt skal skjønnhet
engang bli avslørt på blomstrende lepper
og sannhetens gys skal adskille våre
og ord forbli lamme. For innenfor alt
er vi til som i grav, som rop i et hav
som frøenes lysløse rop under jorden

Først da blir vi til
Så plutselig til, alt alt synes fremmed
innenfor alt synes livet fremmed
og helt uforenelig med vår natur. Så innenfor
innenfor alt. Så skjørt. Og av kort tid

Først her
og innenfor alt blir fortvilelse til
som ord til hverandre
som høyere trær og som dypere elver
hvert ord til hverandre
som bryter seg vie gjennom jord og hav
fordi du er til er jeg til
... I mørke skal lys bli til
Først innenfor der vi fortviler
          er kjærlighet til

Stein Mehren: Alene med en himmel. Dikt 1962

Flere dikt av Stein Mehren: Der stien tar slutt

Nattens brød III: Johannes (Falkberget)

Johannes er bok nummer tre i den store fortellingen om An-Magritt: Nattens brød. Den første boken er An-Magritt, den andre er Plogjernet, og nå er jeg altså i gang med nummer tre.
I forordet til denne utgaven står det at det knyttet seg spenning til dette, han var 73 år da dette bindet kom ut, og nesten 80 da han fullførte denne romansyklusen.

Jeg kan bare være glad for at han gjorde dette. Jeg elsker å lese om An-Magritt. På en måte innser jeg at hun er et slags overmenneske, og kanskje synes jeg at fortelleren legger litt vel stor vekt på hvor vakker hun er. Det er nesten som det blir litt lett for henne noenganger (idiotisk å si, med den bakgrunnen han har gitt henne...), men kanskje heller som om fortelleren har blitt like henført/forelsket i henne som så mange i boken, like forført av hennes skjønnhet, slik at stålet og kraften og beinviljen i henne kommer litt bak. Skjønt ikke så langt bak. Dette synes jeg kanskje er tydeligere i bok nummer to og tre, og ikke så mye i bok nummer en. Mulig også fordi An-Magritt da var så i skapningen, nå har hun kommet så langt...

Men det er en vakker skildring. Skildringen av kjærligheten mellom henne og Johannes synes jeg er fin og klok, selv om kjærligheten er sterk, er den også en kilde til usikkerhet og angst og misforståelser. Dette synes jeg er beskrevet på en var og fin måte.

Og fremdeles elsker jeg hvordan han lar de andre personene i fortellingen stige frem i sine ulike skikkelser og historier. Eva, det mishandlede legdebarnet. Pistolen, zigeuneren som blir Pedro, kirkedrengen. Her er det håp hos mange, og det er noen som går til grunne. Moralen er sterk her. Jeg tenker på det jeg sa om Forbrytelse og straff, at den menneskelige lidelse er noe som er et viktig anliggende i boken. Men i motsetning til Dostovjeski er det mer håp her, det er mennesker som stiger opp fra den menneskelige lidelse og fornedrelse, nærmest trekker seg selv opp etter hårene, og det er An-Magritt først av alle!

Falkberget likte ellers å sammenligne seg med Dostovjeski - jeg husker jeg leste at han som Dostovjeski ønsket å beskrive det lille, lidende mennesket og menneskelivet, men trekke en stor himmel over det hele...

Vanskelige ord? Se ordforklaringer:
Tidligere innlegg: Alle burde lese Nattens brød 

Mest av alt ønsker vi oss en ny, kommentert utgave av Nattens brød, med gode ordforklaringer enten bak eller som fotnoter...
Vi, det er jeg og en venninne!

tirsdag 1. november 2011

Tove Jansson: Sent i november. Nydelig og klok bok for voksne og barn!

Tove Jansson sin bok Sent i november handler om ulike skikkelser som trekker mot Mummidalen for å finne glede og trøst, men der er Mummifamilien bortreist og de må klare seg så godt de kan, og se om de kan finne det de søker hos andre, hos seg selv. Dette er en bok om dem som drar vekk, og den som blir igjen, om oppbrudd, om å lengte, om å være redd for ting, og om å akseptere seg selv som man er, enten man er en hemul eller filifjonke eller en redd og sint liten homse. Og det handler også om at man faktisk kan få lov til å være litt mer enn den man vanligvis er---

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd som en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.
   Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.  


"Her hadde ingen prøvd å lage vei, og ingen hadde
noen gang hvilt under trærne. De haddde bare
gått rundt med mørke tanker, det var vredens skog."

Med en sånn bok - la høsten feie over oss, la vinteren komme. Drar du eller blir du? Velg selv, velg i tide, stå ved det for alltid!!!







Og Sent i november leser jeg sammen med Eirik på ni år. Men jeg tror at jeg liker det bedre enn han!