Haruki Murakami: IQ84 (bok 3). Lettere skuffet

Jeg blogget om bok 1 og 2 i IQ84 i vår. Nå har jeg fått lest bok 3. Denne har jo solgt i bøtter og spann, så vidt jeg forstår, i Japan, og i resten av verden... Hmm, sier jeg. Jeg opplevde boken som lettlest og god underholdning, noen litt rare ting som det ikke er så lett å få tak i innenfor alternative virkeligheter og så videre, men i det hele så synes jeg på langt nær dette er det beste fra Murakami. Ja, jeg vet at anmeldere har sagt: "denne kommer til å sitte i lenge, men faktisk, jeg hadde glemt det meste fra bok 1 og 2 nå når jeg satte i gang med bok 3. Det satt ikke i. Jeg husket nesten ingenting av Aomame og Tengo sine viderverdigheter...

I motsetning til både Norwegian Wood, Kafka på stranden og min favoritt over alle, Hardkokt eventyrland og verdens ende - som var så mystisk og vakker og sørgelig og dragende, så manglet denne for meg nerve og intensitet.
Er det slik at forfattere med sin særegne stil kan gå på tomgang etterhvert? Jeg tenkte på Kjærstad. Jeg tenker på John Irwing. Akkurat som om de skriver og skriver på den samme boken og det samme prosjektet, og etter en stund blir de så flinke i det de gjør, at de nesten glemmer å legge inn noe mer enn glitrende håndverk og sin egen særegne stil?

Iallefall synes jeg det var ok å lese denne boken, men jeg er samtidig litt trist, fordi jeg føler at jeg mistet "min" Murakami, den skjelvende gleden jeg har følt når jeg har lest de andre bøkene hans.. jeg har følt at "ja, det er noe her, noe jeg kan gripe, bare jeg anstrenger meg, hva er det, det er noe veldig, veldig viktig..." - og den følelsen fikk jeg ikke her.

Konklusjon: den lette skuffelsen etter bok 1) og 2) forsterket seg. Men nå har jeg vært veldig, veldig begeistret for Murakami også, og lest det meste han har skrevet..

Om bok 1-2: http://minleseglede.blogspot.com/2011/06/haruki-murakami-1q84-en-av-mine.html