Jeg kunne ikke fri meg fra Det store eventyret da jeg leste denne boken. Begge handler om kjærligheten til lesingen og litteraturen, og kjærligheten til en kvinne. Men i Det store eventyret leter hovedpersonen etter en kvinne, blir fanget i litteraturen, og det hele henger sammen. Kjærligheten til den spennende kvinnen omhyllet av mystikk og historier, og kjærligheten til den store eventyrsamlingen blir vevd sammen og er avhengig av hverandre.
I Normanns område er det akkurat motsatt. Kjærligheten til den spennende kvinnen frigjør lesegleden, men så trenger han ikke kvinnen lenger, og velger henne bort for videre lesing. Han velger ikke bare henne bort, men også suksess, å være en integrert del av et forlag. Velger til fordel for hva? For å kunne gå fullstendig inn i det han leser.
Dette er en positiv ting for jeg-personen i boken, men en veldig, veldig trist ting for meg som leser. Det er en fallitterklæring. Normann mener at å leve i litteraturen er et like viktig liv som "det virkelige livet". Der Det store eventyret slutter med den fantastiske setningen "Alt er k." så slutter Normanns område i forvirring (for meg), der det gies en slags biologisk super-forklaring på Normanns store evne til å lese... Det liker jeg ikke. Det ødelegger endel for meg. Han (Kjærstad) mister noe på veien, når han ikke i større grad utforsker spenningen og smerten i valget mellom å leve i bøkene og leve i virkeligheten.
Det er masse å si om denne boken, men jeg gir meg her.
Noen avsluttende ord: Litteraturgruppen var lunken, og trillet tre-ere og fire-ere. Synes det ble for langt, for name-dropping, for ordrik. Jeg likte for så vidt boken godt og koste meg, men jeg er enig med innvendingene som kom, samtidig.
Anbefales: Ja, den anbefales, men med forbehold. Du må like Kjærstad fra før, tror jeg..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar