Boken handler om Meredith Ruth Neukirchen, professor i filosofi, university president (rektor) på et tradisjonsrikt universitet i USA (Princeton, sier de som har greie på det). Så begynner livet å rakne. (Fælt å lese). Selve romanen starter et annet sted, en grusom fortelling om en gal mor og en liten, liten jente, som moren vil ofre, drepe, i sitt religiøse vanvidd. Forsøkt druknet i gjørme. Men barnet overlever. Så leseren vet jo forsåvidt hvorfor det er ting i fortiden til Meredith som får livet til å rakne...
Jeg leste denne boken raskt, så jeg har blitt sterkt revet med av handlingen. I ettertid er det likevel noenting jeg kunne ønsket hadde vært klarere. Synes ikke alt satt som et skudd her, og at det var endel løse tråder. Noen av universitetscenene var for lange og jeg mistet interessen. Men skildringene av barndom og ungdom var kjempegode.
Jeg tenker om både denne og Gravediggers daughter at det kretser rundt spørsmålet: Kan man stable nytt liv på beina i ruinene av en herjet barndom? Både Rebecca/Hazel og Jedina/Jewell/Meredith forsøker å gjøre dette, uten å bearbeide. Klart brudd, nytt navn, ikke snakke om det, men fortrenge og skjule og gå videre. Er det mulig? Er det ikke mulig?
Alt i alt synes jeg det var en kjempefin bok. Det er noe med Oates sin fortellerstil. Det er så spennende, så grotesk, så medrivende, så dypt, så klokt! Jeg er så glad jeg har funnet henne!
Noen sitater:
"And she thought I am losing everything - am I? Why has this happened, that I am losing everything?"
"Always it was claimed of her, she was strong, and she was capable. You are not loved for being strong and capabable if you are female but if you are female and you are strong and capable you will make your way without love"
"This is my life now. I will live it!"
"Badly she missed the King of the Crows. Mornings when she woke early it was not to the raw-yearning cries of crows somewhere beyond the walls and roof but to the methodical ticking of Mr. Neukirchens's old grandfather clock, its steely-silvery chimes."
Veldig fin og nyansert omtale. Jeg har lest et par av Oates' bøker og kjenner igjen det fantastiske du sier om fortellerstilen, " så spennende, så grotesk, så medrivende, så dypt, så klok" - akkurat slik opplever jeg henne også :-)
SvarSlettGleder meg til å lese denne!