Madam Bovary av Gustave Flaubert.

Det er som om jeg leser denne boken for første gang, ingenting av handlingen sitter igjen. Jeg vet at jeg har lest den før, da jeg var rundt 20, og den irriterte meg voldsomt. Jeg likte ikke Emma Bovary, synes hun var sytete og sutrete, og burde tatt tak i stedet for å oppføre seg sånn...
Hmm, jeg har ikke kommet så langt i boken, men her er jeg nok annerledes nå. Jeg har ikke vært irritert på Emma så langt. Jeg synes mer synd i henne. Jeg har jo denne hangen til å være opptatt av 1800-tallskvinnenens lidelseshistorier, kanskje fordi jeg føler så grusomt med det innestengte i livene deres. Og der jeg ikke hadde noen særlig ulik leseropplevelse i Dea Trier Mørch sin Morgengaven (se tidligere blogginnlegg), opplever jeg i lesningen av Madam Bovary nå et hav av forståelse og nyansering mellom den kvinnen jeg var som leste boken for 25 år siden, og den kvinnen jeg er i dag.

En tanke: Jeg lurer på om det jeg ikke kunne klare før var det at kjærlighetshistoriene ikke var "rene"? Jeg mener, Austen har rene, vakre kjærlighetshistorier, Jane Eyre, George Eliot, men denne er ikke like ren, personene er for nyanserte, for egoistiske, lidenskapen er sterk, men edelheten er ikke til stede i samme monn. Hmm, det skal jeg tenke litt på.

Inntil videre ønsker jeg meg selv fortsatt god lesning.
(Og, Julian Barnes' Flauberts papegøye er et morsomt bakteppe til lesningen av denne boken. Øynene til Emma Bovary, er de sorte eller blå? Og hva betyr det at hun hadde en mynde... plustselig der det detaljer som jeg vet andre har grunnet på).

3/57/2012 HUMORISTISK
Dette husker jeg iallefall ikke - at boken har masse humor. Rodolphe har nettopp begynt stormkurtisen av Emma, under et marked, og deres samtale om magnetisk tiltrekning og sjelelig slektskap er kryssklippet med utroperne fra markedet. Dette setter et nokså grovt og dyrisk perspektiv på det hele, og gjør det også komisk.

"Hundre ganger har jeg villet gå min vei, men jeg har fulgt Dem og er blitt".
"For gjødsel..."
"Som jeg vil bli i aften, i morgen, hver dag, hele livet!"
"...gullmedalje til hr. Caron, fra Argueil!"
(...)
"Derfor vil jeg bevare minnet om Dem"
"For en meriono-vær..."
(...)
"Eller får jeg lov til å være noe i Deres tanker, i Deres liv?"
"For ypperlig svinerase, to førstepermier; til de herrer Lehérissé og Cullembourg; sekti francs!"

4/5/12 Lykklig/ulykkelig før og nå. Ekteskapet har skylden!
Jeg tenker og tenker på dette med kvinnene i 1800-tallslitteraturen. Før, nå. Den lengelsen etter kjærlighet, den kjenner jeg igjen rett gjennom kroppen. Fryd, vanskeligheter. Lede. Kjedsomhet. Sinne. Alt dette kjenner jeg igjen. MEN. Jeg er ikke stengt inne i et lite hus, avhengig av hva mannen min driver det til eller ikke. Jeg har ansvar for mitt eget liv, min egen lykke. Gift eller ikke. Mitt ansvar. Dette ansvaret, som vi har tatt/fått og som kvinnene på 1800-tallet ikke kunne få, det er den store forskjellen. F.eks Lucy Snow og Jane Eyre. De var ikke gift, de var foreldreløse, og derfor hadde de fått, og beholdt, ansvaret. Like ulykkelige, men samtidig: aktører i egen skjebne. Mens Isabelle i A Portrait of a Lady var fri, hadde alle muligheter, giftet seg fantastisk idiotisk og tapte alt. Det er ekteskapet som var det håpløse her... Ikke kjærligheten, enten den er lykkelig eller ulykkelig, men ekteskapet! Ekteskapet stengte kvinnene inne, begrenset dem og tok handlefriheten fra dem. Og alt var rettet inn på at kvinnene måtte gifte seg! (Vår bestemmelse er at giftes).