Charlotte Brontë: Jane Eyre og Lucy Snowe - sterke skildringer av unge kvinners lidenskap og begjær

Samtidig som jeg leser Villette av Charlotte Bronte har den nye filmatiseringen av Jane Eyre kommet på kino, noe som gir masse tanker omkring hvordan CB klarer å beskrive sine unge heltinners lidenskaper og begjær. Det er godt gjort, for dette er bøker som er skrevet i Victoriatidens England, av en kvinne. Hvordan kunne hun få det frem?

Jeg likte veldig godt denne siste filmatiseringen av Jane Eyre. Gikk rett hjem og begynte å bla i boken etterpå. Og da er det som vanlig at boken har så mange flere nyanser, dybder, som filmen ikke kan ta med. Men film er jo et annet medium, og viser frem andre ting veldig tydelig. For eksempel blikkene og begjæret mellom hovedpersonene. I moderne filmatiseringer vil ofte den fysiske tiltrekningen bli understreket sterkere eller tydeligere enn i romanene. Et eksempel er Stolthet og fordom. BBC-filmatiseringen fokuserte for eksempel mye mer på Mr. Darcys maskulinitet og sensualitet, enn det det blir gjort i boken. To badescener har vi: Mr. Darcy i badekaret inne, og den berømte "stupescenen". Jeg har ikke hatt noe imot disse! Og forholdet mellom Mr. Wickham og Lydia blir jo mye grellere i serien enn det som er antydet i romanen. I filmatiseringen med Kiera Knightly i hovedrollen er den store frieriscenen lagt til et lysthus, det stormer og lyner, og det gnistrer mellom de to, i en fysiskt tiltrekning som ikke kan leses i boken. Men jeg synes det var fint!

Nåja, Charlotte Brontë er mer eksplisitt her... Ikke eksplisitt, akkurat, men... Det er en innestengt lengsel og brann hos både Jane Eyre og Lucy Snowe som jeg er imponert over at forfatteren kunne beskrive. Ja, jeg er imponert over at hun i det hele tatt turde skrive det. Jeg blir bare mer og mer og mer imponert over Charlotte Brontë.

----
En kommentar til, 3. august 2011
Jeg glemte boken på stranden i dag, så da ble jeg liggende å fundere på Jane Eyre og Lucy Snowe i stedet. De to kvinnene er så forskjellige. Noe av det jeg elsker høyest med Jane Eyre er dette: at hun ville avertere. Hun visste at det var en vei ut. At hun kunne foreta noe selv, en handling, være aktiv, og så på den måten endre og kanskje forbedre sine livsvilkår. Hun var rede til å gjøre det igjen. Jeg er så glad for at Eyre gjorde det! Lucy Snowe gjorde ikke det slik, hun er mer et blad i vinden, skjør og sårbar, det er tilfeldighetene som styrer henne, hun gjør ikke aktive valg. Hun er en DAME. Hun dro over Kanalen, men det var tilfeldig, gjort i fortvilelse og ikke beregning. Det er som om disse to kvinnene står på hver sin side i hvordan man kan reagerere. Være et blad i vinden. Være en seilbåt som seiler i vinden. Hvem bestemmer kursen? Åh, Charlotte, jeg er din beundrer for alltid! Jeg synes Lucy Snowe og Villette er en fantastisk bok, men for alle kvinners skyld er jeg glad at du skrev Jane Eyre, og at den mer mest kjent!"