We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, "Oh, nothing!" Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts--not to hurt others.
Jeg er nå i god gang med å lese
Middlemarch av George Eliot. Min kunnskap om forfatter og bok har vært zero-null- om George Eliot (kun at forfatteren tross navnet var en kvinne) - og vet vel ikke noe mer nå.
Det er en stor, stor glede å starte på en bok, like det man leser og ikke ane hvordan det går. I denne boken er dette spesielt spennende, fordi fortelleren erter og hinter og antyder utfall.
Jeg er ca halvveis i boken, som har ca 900 sider. Hva handler boken om?
Dette er en nokså bred beskrivelse av den lille fiktive byen Middlemarch i England, tidlig på 1800-tallet. Vi treffer mange ulike karakterer (stort sett blant de som har tjenere, ikke tjenerne. Men her er det altså en masse fine distinksjoner og mange lag). Jeg har møtt den unge, vakre, sterkt religiøse, kunnskapstørste, intelligente men akk så lite fornuftige Dorothea har inngått et ekteskap med en mann som er 27 år eldre enn henne. Det var ikke så smart (så langt).
Hun er den som jeg har fattet mest interesse for, så langt. Men Mary Garth, legen, Miss Vincy etc, det er mange spennende personer her. Morsomme skildringer.
Det er fortellerstemmen som gjør dette så morsomt. Jeg ler og humrer over smarte og litt kyniske replikker. Hun er skarp og observant, og kommenterer det som skjer både utleverende og med varme. Det er litt som å se det på film, for stemningen her er svært lik stemningen i bbc-serien Craneford. Jeg merker at jeg engasjerer meg i disse personene. Hvordan skal det gå med Dorothea? Hun er en engel, og den triste fyren hun har giftet seg med.
Til nå har jeg reflektert litt over kvinneskikkelsene og kvinnebeskrivelsene i denne boken. Ikke så rart at jeg henger meg opp i dette, etter mange års grunning over Jane Austens romaner, Charlotte Brontë sine romaner, og andre romaner som The portrait of a Woman. En ting jeg har lurt på er kvinnenes stilling på 1800-tallet i England (også i andre land, jmf andre bøker fra samme århundre). Det er så mange glimrende romaner om kvinnene, mange spennende kvinneportrett. Enda menn var de aktive i samfunnet. Hva er det som gjør at kvinneportrettene har stått seg så sterkt i så lang tid etterpå? Er det fordi når man skal beskrive kvinnene, er det gjennom forhold, kjærlighet og slike "evige verdier", mens beskrivelser av menn kanskje har vært mer knyttet til ytre handling som nå ikke lenger virker like aktuelt? Bare en tanke---
En annen ting jeg har tenkt: Også i dag er det mange kvinner som har et yrkesliv, men likevel er mest opptatt av hjem og barn og hus og kvinnesfæren. Så jeg tenker at de fleste kvinner lett kunne ha tilpasset seg de normene og forventningene til kvinner som vi leser om på 1800-tallet. (nå føler jeg meg på utrygg grunn--).
Men dersom man er litt annerledes, slik som Dorothea. Som gjerne vil designe hytter, lære og lese mer, er sterkt religiøs og dedikert til "ett eller annet". I dag ville en slik kvinne antageligvis studert på universiet eller en høyskole, gjort suksess, brukt sine evner. Det var for disse at det rigide kjønnsrollemønsteret ble en virkelig hemsko.
For a long while she had been oppressed by the indefiniteness which hung in her mind, like a thick summer haze, over all her desire to make her life greatly effective. What could she do, what ought she to do?--she, hardly more than a budding woman, but yet with an active conscience and a great mental need, not to be satisfied by a girlish instruction comparable to the nibblings and judgments of a discursive mouse.
Men den gang måtte hun prøve å få utløp for sine evner gjennom å gifte seg med en som kunne støtte dette. Og hvordan skulle hun kunne klare å velge rett mann for dette? Det er igrunnen så hjerteskjærende.
Det er litt av det samme som jeg også fant så hjerteskjærende i The Portrait (i den gml bloggen min). Den unge kvinnen som har så lovende fremtidsutsikter og som alle synes er fremragende, og hennes eneste fremragende handling er å velge helt feil mann... Og det er det. Case closed.
----
Og så et par ord om å lese på Kindle:
Lastet boken ned gratis fra Amazon. En stor fordel er at jeg nå slår opp ord jeg ikke forstår i utgangspunktet. Og det er mange, jeg innrømmer det. Jeg slår så og si aldri opp i en ordbok når jeg leser en vanlig bok, men på lesegrettet, det er bare å markere ordet og trykke, så kommer orboken opp. Veldig lærerikt. Og gode favorittsitater kan jeg bare merke av, og laste dem over på PC-en etterpå. Eller sende dem rett på Twitter, om jeg vil det. Jeg hadde brettet med på stranden, det fungerer kjempegodt i sol. Ja, jeg unner alle å få seg et slikt!
Når jeg ser tilbake på de to innleggene jeg har hatt om dette, synes jeg ikke det var så dumt som Håvard vil ha det til! Etter kort lesning falt jeg ned på et sitat om "elendigheten", og dette er ved bokens slutt fortsatt en av de tingene som gjorde sterkest inntrykk i denne romanen. Hvor godt han får frem den enorme elendigheten i det lutfattige Russland. De vergeløse, de som blir slått, barna som blir utnyttet. Folk som viser sin fortvilselse frem på gaten, og blir ledd av og spottet. Det er ikke bunn i den elendigheten som Dostovjevskij viser frem i et vell av detaljer som er rundt hovedpersonen og hans angst. 
