Stormfulle høyder - flott igjen-lesning

Noe av det jeg synes er fasinerende, er kvinner på 1800-tallet som tross omgivelsenes motstand skrev flotte bøker som står seg hundre og femti år etterpå. Austen er min favoritt, kanskje, men også søstrene Bronte. Her er jeg nok mest glad i Charlotte Brönte, men synes at Stormfulle høyder av Emely Brönte virkelig gjorde seg i gjenlesning, det er vel et par og tyve år siden jeg leste den første gang.
Minvenninne og meg har tullet mye med denne boken, siden vi har hatt en ide om at det er en spøkelsesstemme som roper med lengselsfull stemme på heiene: "Cathrine" og "Heatcliff". Men det var det ikke, i boken. Hvor fikk vi det fra? En film? Men min ide om at jeg ville lese om igjen boken, var at jeg har hørt så mye på Kate Bush sin sang "Wuthering Heights". Til slutt måtte jeg bare lese boken på nytt. Merkelig hvor mye som er glemt. Nesten alt, faktisk. Etter 23 år ca, hadde jeg glemt det aller, aller meste.

Romanen handler om Cathrine og Heatcliff, og barna deres, samt miserable ektefeller. De to vokser opp som fostersøsken, Cathy som ekte datter, Heatcliff som den sigøyneraktige gutten som blir tatt inn i huset. De utvikler et sterkt forhold til hverandre, men de blir både motvirket av klasseskiller, en slem og grusom storebror, og ikke minst at de begge er ville og vanskelige naturer. Intrigene står i kø. Charlotte Brönte sine heltinner, Jane Eyre og Lucy Snowe, er kvinner jeg bøyer meg i støvet for, helstøpte heltinner som ikke viker, moderne er de og, og klarer seg selv og forsørger seg selv. Men Cathrine er slem og bortskjemt og vill. Heatcliff er ennå verre. Cathrines datter er heller ikke helt god. Fortellerstemmen som er dobbel, en mannlig leieboer, er selvopptatt og feig og nysgjerrig, og fortellerstemme to, husholdersken som forteller hele historen til leieboeren, er en sladrehank. For en gjeng.

Romanen viser også på et vis hvor mye oppvekst og gode rutiner og omsorg har å bety for et menneske. God familie betyr lite dersom man blir oppdratt uten utdannelse og uten kjærlighet. Motsatt kan en tiggergutt av ukjent opphav plutselig fremstå som en gentleman. Men dette er likevel ikke tema i romanen. De blir ikke unnskyldt fordi de ikke oppfører seg.
Hva er det som gjør romanen så lesverdig tross disse ubehagelige personene? Det er det at den er så vill! Kjærligheten mellom Heatcliff og Cathrine er så vill, så dyp, så intens. De ser hverandre for dem de er med gode og grusomme sider, og elsker vilt selv om. Men slik vill kjærlighet uten ømhet og godhet har ingen fremtid. Man blir revet med av lidenskapene i denne romanen.

Bernard Cornwell "Agincourt"

Det er noe utrolig spennende over disse store slagene som kunne vært tatt rett ut av en fantasy-roman - en liten utslitt hærstyrke vinner mirakuløst over en som er mye større... England og langbuene mot hele den franske krigsmakten. Den fantastiske filmen Se kongens tale før slaget Henry V, der Kenneth Branagh regisserte og spilte hovedrollen basert på Shakespear sitt drama, har bidratt til denne fasinasjonen. Jeg begynte med glede på denne historiske romanen.

Og den var lesverdig, selv om det ikke var samme store sus over denne, som filmen basert på Shakespear. Romanen tar utgangspunkt i særlig en person, en langbueskytter, men det er mange personer her. Kanskje selve storyen er litt -- hva skal jeg si -- ikke helt troverdig, men mylderet av detaljer om langbuer, slagene, klærene, treningen, maten, gjørmen og så videre gjør det hele lesverdig selv om. Det blir vel ikke så lenge til jeg krydrer dette med å se Branaghs film opp igjen. Boken var ellers nokså rå i skildringene av fysiske lidelser. Ubehagelig, men samtidig tror jeg på det, det var så jævlig. Krig er vel like jævlig i dag og, og folk blir som dyr...

Og jeg kjøpte boken til min far også, tror han vil ha glede av å lese dette. Selve historien er jo så fantastisk, hvordan disse skitne, utslitte og utsultete mennene klarer å vinne over en hær mange ganger så stor, men utvilte menn, svære hester, skinnende rustninger, vaiende bannere.

Anbefales? Ja, som tidtrøyte med historisk sus... Like bra som en krim, iallefall.

Julian Barnes: Sense of an ending

Jeg hadde hørt så mye fint om denne. Nydelig språk og Barnes forteller godt, men den gikk liksom gjennom uten å sette noen spor i meg. 

James Salter: Light Years

Veldig fin, trist og distansert bok om... Hmm.. Ekteskap og forhold og kjærlighet? Om at det som er viktig en dag ikke er så viktig. Om at man lengter etter det man ikke får. Om at det ikke er så lett alltid uansett. Vi får bare streve på... 

Handlingen er sentrert rundt et ungt ektepar med barn. De lever, vokser fra hverandre, går fra hverandre, elsker andre, eller kanskje ikke, og barna blir store. Sårt. 

Men dette er vel et perspektiv. 

Man må jo ikke se slik på det, så trist. 

Huset ved moskeen

Veldig bra bok. Lærte masse kultur og historie av denne, om livet i Iran før sjaens fall og etter. Masse nye perspektiv.

Anbefales.

The Hunger Games

Min datter leste den, så jeg leste den også. Ble helt oppslukt og lå våken til langt på natt. Og neste bok. Siste bok! Ja, det var kjempespennende! Min nevø på 11, min datter på 16, jeg på 46. Vi er alle enige om at det var spennende og medrivende!  

Wilhelm Moberg: Utvandrer og Innvandrere

Neei, siste bok (bøkene?) mangler.. Trodde det var fire bøker og full serie jeg kjøpte på Fretex. Men iallefall en bok for lite. Og nå som jeg hadde rast gjennom de fire første!!! Hvordan går det med dem, de personene jeg er blitt så engasjert i?? 

Bøkene er en fantastisk historie om utvandrer fra Sverige, som dro til Amerika i 1848, solgte alt for å ta sjansen på et bedre liv i et land de knapt hadde hørt om. Vi følger flere familier og motovasjonene, en vil ha mulighet til å få noe igjen for sitt strev. Drøm on frihet, enten fra øverighet, kirke eller folks fordømmelse. Noen lykkes, noen går til grunne. Hardt arbeid lønner seg. Men fir noen er frihet til å leve "lettere", fra hånd til munn, også viktig. 

Jeg har lest flere bøker av Moberg tidligere, likt allt jeg har lest! Men disse er de beste! 

(Og siden jeg hadde lest de før en gang, så vet jeg heldigvis hvordan det går. Men som alle som liker å lese bøker flere ganger vet, det er reisen som er det beste, ikke alltid å vite hvor man kommer!) 

Amalie Skram: Forrådt

"Mit Hjerte er fuldt av Kjærlighet til hende. Jeg tror,  jeg kunde dø for hendes Skyld, saa let som jeg spiser et stykke Smørrebrød, ja, ialtfald naar jeg kom lidt i Ekstase."

Slik sitter Rieber og tenker. Hva er det som er galt? Denne mannen rundt 30 har fått sin unge vakre brud, bare 17 år, han elsker henne vilt men mismotet brer seg.. 

Akk ja, desverre velger han feil strategi med henne. For nå kommer det til å gå fra vondt til verre.. 

Jeg leser Amalie Skram, Forraadt. Ja, jeg vet, dette burde jeg ha lest for lengst, men det ble aldri slik.

Men under festspillene 2013 så jeg forestillingen Kråkevik vs Skram, en kjempefin forestilling og etterpå bestemte jeg meg for å lese mer av Skram. So here we go! 

Og siden den nye biblioteksappen har kommet, er det lettere å laste ned og få tak i bøker man får innfall på. 

Så langt har jeg likt denne boken svært godt.. Stadig slår det meg at klassikerne - det er lesverdig, det. 

Men ellers har jeg alltid tenkt om denne boken - som jeg ikke før har lest, at det var "stakkars Amalie Skram.." Men slik er det ikke for en moderne leser, og kanskje ikke for en samtidig? Ory er så ubøyelig, så urimelig i din fordømmelse og det at hun ikke kan slippe. 

Tragedien var vel at de giftet seg.. De ble begge forrådt. 

Olav H Hauge: Dagbok. Utval

Olav H Hauge skrev dagbok fra han var 15 til han døde 70 år senere. 3700 boksider ble det, men jeg har nøyd meg med "Dagbok i utval". 

Dagboken handler mest om bøker Hauge har lest, refleksjoner over egen diktning, samt små gløtt fra hverdagen. Spennende? Ja, virkelig! Dette var leseglede. Jeg ble så betatt av hva han hadde lest, av refleksjonene, av hans personlighet og menneskelighet. F. eks når han har sendt inn en diktsamling, og venter på svar, han er srlvbevisst og smålåten på samme tid, håper men later som han ikke venter seg så mye.. 

De første årene så mye ensomhet. Men ettersom han blir kjent så er det en utbredt brevveksling. Hsn blir invitert steder. I begynnelsen sier han nesten alltid nei.. Men langsomt begynner han p si ja. Så den siste delen av livet er så mye mer vendt mot menneskene enn den første. Og så kvinnene da, som han langsomt nærmer seg. Skriver med, treffer litt. Og det gleder han. Og han noterer ned om det er en flott dame. 

Dette er jo et dukk i kulturhistorien også, alle forfatterne og forskerne han treffer, som han besøker eller som besøker han. 

Og så er det historien med Bodil, og kjærligheten han opplevde i de siste årene. 

Dess lenger jeg har levd, dess mer ser jeg at jo alles liv er romanstoff, dramatisk, lidenskapelig. Tekstene er mer fortettet enn livet, men vi lever jo og elsker og lengter og drømmer og gjør våre valg, noen riktige, noen gale. "Folk står på i sine liv", tenker jeg ofte. Og blir slått av undring og takknemlighet. Kanskje fordi jeg tenker: "Ja, jeg er og med! Vi er alle med! I det ville livet."

Det er slike ting jeg tenker når jeg leser denne dagboken. Åh, denne leseropplevelsen var stor! 

Og jeg kjøpte Olav H Hauges samlede dikt og hadde ved siden av mens jeg leste, det var bra, da ble det lettere å følge med. 

Dag Solstad.. 16.07.41 Kjempebra!!

Ja, hva skal man si. Et geni? At denne boken er så lesverdig er jo rart. Først en flytur. Så en masse om Berlin, uten egentlig handling. Så et foredrag om litteratur. Så en barndomsdkildring. Hva har disse delene med hverandre å gjøre? Jeg vet ikke... Men det er så elegant, på kornet, tankevekkende og siste delen rørende.. Det er liksom "sant" det han skriver. 

Jeg hadde med meg denne boken til Berlin og det var en ekstra piff, tror jeg. Men med eller uten Berlin, Dag Solstad er og blir stor. 

Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen

Boken om Sune som vil være i fred og gå i skogen, men som ikke klarer å komne seg helt vekk fra samfunnet likevel, er mørk og mystisk og gåtefull, og ganske morsom og. Sune er en gåte for oss fra begynnelse til slutt. Hva er det han rømmer fra? Alle disse personene som dukker frem fra skoger og hytter og dealef og lever i utkanten av samfunnet, hvem er de? 

Jeg synes beskrivelsene av og kjærligheten til natur og vind og væte og skoger er veldig vakkert skildret, innimellom galskapen. 

Anbefales? Ja

Joyce Carol Oates: a Widow's Story

Ca 1/4 ut i "A Widow's Tale" eller "en enkes beretning". Min svigerinne likte denne veldig godt. Synne sier hun blir veldig irritert av boken. Så langt er jeg vennlig innstilt.
Det er to bøker jeg har lest før som minner. Det er "The year of Magical thinking" av Joan Dideon og "The Body Artist" av Don de Lillo. Begge handler om den plutselige døden til en ektefelle og dette å stå skrøne igjen. Sorgen, fornektelser, galskapen.

Trude Marstein: Hjem til meg. Å jeg liker!

Ja, jeg leste om denne romanen, den store romanen om en utro mann. Det var bibliotekets nye ebok-app som gjør at jeg leser denne nå. Og jeg liker den så godt!
Romanen handler om Ove, legen som er utro igjen og igjen. Eller om mannen som forelsker seg igjen og igjen, og ikke kan la være å handle ut fra det. Han som vil beholde det han har og omfavne det nye.
Det er smertefullt, dette at man ikke kan stoppe og kontrollere begjæret. Føres med og miste det som betyr noe for en. Han elsker Wenche, han vil aldri miste Wenche, han mister Wenche. Han elsker Marion, aldri blir noen som Marion, han mister Marion. Lisbeth. Silje, Jorunn, Charlotte, Åse. Alle kvinnene som han ser, som han vil være sammen med, ha et forhold til. Ikke bare sex med, men elske. "Jeg skjønner", sier han. Han skjønner kanskje ikke så mye... men hva er det å skjønne? Han er et blad i vinden, han klarer ikke å stoppe når han først ser en kvinne og blir bergtatt. Og kvinnene - kan de motstå han? Nei, selvsagt kan de ikke det, når han ser dem, når han begjærer dem, hvordan kan de stå imot?

Jeg er nå kommet til "Charlotte", Ove er en sliten matador og lengter etter en kvinne. Charlotte, hva lengter hun etter, hun er annerledes, så stille...

Jeg liker denne romanen kjempegodt. Noe av det som er fantastisk  og fint og vond er beskrivelsen av forelskelsen. Man drømmer om forelskelsen som gjør alt mer virkelig og fargerikt. Samtidig så tar forelskelsen Ove vekk fra det han elsker, de nære tingene, den kvinnen han elsker, barna. Forelskeslsen er velsignelsen og forannelsen. Han lever i lidenskapene, men lider under dem, fordi han taper det han egentlig vil ha, i jakten og begjæret etter det han vil ha. Herregud, så umulig det hele er!

Vår og sykling - jeg tar litt teori også... Sykling av Vegard Lied

Jeg gleder meg over våren og lyset, trosser kulden, leser minimalt med romaner og tråkker i vei på ettermiddagene- uten at jeg blir hverken sterkere eller raskere... Da tenker en lesehest: "kanskje det finnes en bok?" Denne gleder jeg meg til å bla i - selv om "best" ikke akkurat er et mål for meg... Bedre da.. Enn meg selv... Sykle raskere eller lengre... Vi får se hva boken rommer... Skrevet av Vegard Lied som var med og satte Bergen-Voss-rekorden som stod i femten år! Tips- kom til meg!!!

Joda, jeg er jo ikke så systematisk, men iallefall har jeg forsøkt å skifte litt på vekten når jeg tar en sving.. jeg sykler og når det går fort (som ikke er så fort egentlig) kjenner jeg at jeg trekker pusten ekstra fort, redd, i svingene, for å velte, for å slå meg, og jeg tenker på Vegard her, som sier man må sette begge hjul på hver sin vekt og eksperimentere... vet egentlig ikke hva han sier, jeg kommer aldri til å gjøre det, men iallefall, tyngdepunktet har noe å si...

Vegard sier at man må ta den ene foten fri når man kjører oppover, for å eksperimentere med hvordan man kan gjøre et mest mulig effektivt tråkk...
Vegard sier kloke ting om kosthold.
Vegard sier ikke så mye om hvordan man kan strekke ut så man ikke får vondt i ryggen etter en sykkeltur. Men det er vel ikke det han tenker på. Han tenker hvordan bli best. Jeg tenker hvordan bli bedre...

Orhan Pamuk "Svart bok". Krevende men givende

Jeg fikk denne boken til jul av min svoger. Han sa: "Jeg vil gi vekk bøker som har betydd noe for meg". Det kostet litt å starte på denne boken, for jeg var ikke så begeistret for "Mitt navn er Karmosin". Fikk liksom ikke helt grep om personene, de engasjerte meg ikke.
Og ja, jeg synes dette er en krevende roman. Så det går sakte å lese den. Men samtidig er den full av vakre detaljer. Det jeg liker best med denne er de treffende refleksjonene om livet. Dette er kanskje en bok som man kan lese litt dveldende og sakte. Hovedlinjen i boken er Galip som leter etter sin kone som har forlatt han, i et kaldt vinter-Istanbul. Og så er det fortellinger, assosiasjoner, anektdoter, historie, teksten er et flettverk og en tur med tusen avstikkere. Men vakkert.

Magien tilbake - i siste bok av Wheel of Time

På side 377, av 900. Det må vel være 12-13000 sider som ligger bak dette, og dette er siste bok... Vemodig, men deilig. Jeg nyter det. Jeg har roen i lesningen. Magien er tilbake.

Da jeg begynte å lese "Tidshjulet" i 1996 var første bok nettopp oversatt til norsk. Jeg leste denne, ble så grepet, det var akkurat det jeg hadde lengtet etter, spenningen, eventyret, det storslåtte... Jeg tok de neste bøkene på engelsk, og det var mitt store gjennombrudd med å lese på engelsk. Så nådde jeg "veis ende" og måtte sammen med resten av verden vente på Robert Jordans neste bok, og neste og nest... når en ny bok nærmet seg snudde jeg bunken og leste gjennom alle tidligere bøker igjen, for å "friske opp"...

Men bok 6-9 begynte å bli så seige... Ingen kom noe sted, bok etter bok mens Egwene aldri kom igang med beleiringen av The Tower, Rand var knapt og se og bare sur, Perrin var bare frustrert over Faile og det ble flere og flere bipersoner med uforstålige plott rundt omkring, jeg klarte ikke å holde orden på hærene som dukket opp overalt, kongen  og dronninger i alle slags land som satt eller ikke satt på tronen, The Forsaken som døde og kom tilbake og hadde så mange ulike navn, og alt ble beskrevet så saaaaaaakte...  Ett lyspunkt var det hele tiden: Mat! Min yndlingsfigur, alltid spennende, sjarmerende, til å le av og bli imponert av. Mens alle andre var så tynget ned av ansvar at det nesten ble kjedelig å lese om dem, så var Mat fremdeles frisk og morsom.

Og så døde forfatteren. Uten å fullføre.

Så dukket Brandon Sanderson opp, og "den siste boken" skulle bli tre... Ting begynte å skje igjen, disse spådommene som vi har hørt om helt fra begynnelsen av. Plottet har samlet seg. Hovedpersonene er igjen tydligere. Mat er fremdeles en fryd. De andre har kommet seg. Selv om jeg synes det er en "sorg" å tenke at Jordan døde og avslutningen kanskje burde vært annerledes enn det den nå blir, så er jeg glad for at forlaget fikk inn en ghostwriter til å fullføre denne lange, intense fortelllingen.

For en leseropplevelse og leserreise dette har vært. Jeg er takknemlig!

Søt forventing - siste bok i Wheel of Time på vei til meg

Det var litt tilfeldig at jeg så - siste bok i Wheel of Time-serien er ute. Jeg bestilte et eksemplar med det samme, den er på vei til meg nå. Jeg kjenner at det er litt rart og litt vemodig, samtidig gleder jeg meg. Begynte å lese serien til Robert Jordan høsten 1996 da Tiden forlag oversatte de første bøkene til norsk, og utålmodig etter å lese videre tok jeg de neste på engelsk. Det var mitt gjennombrudd når det gjaldt å lese engelske bøker.

Siden har jeg lest serien igjen og igjen. Frydet meg. Latt meg forføre. Og ergret meg over at den ble dårligere og dårligere. At bøkene kom sjeldnere og sjeldnere. At handlingen løste seg opp i uendelig mange plot og det ble flere og flere personer. At det sluttet å skje noe, at alt gikk seigt som sirup og det bare var prat, prat og mer prat. Men likevel... likevel kunne jeg ikke slutte å følge med. Så dør forfatteren! Neeei. Forlaget får inn en ghost-writer som skal skrive siste bok. Siste bok deles i tre - altså tre bøker. Men selv med alt dette går det mot slutten...

Og nå er siste bok på vei over Atlanterhavet til meg.

Jeg skjønner ikke hvordan alle tråder skal kunne samles i en bok. The Final Battle. Og hva med forholdet Rand/Galad. Jeg har fantasert om at det bør være en stor scene når de to halvbrødrene, sverdfekterne på hver sin side, møtes. Men nå er jeg redd at det bare rett og slett ikke blir noen scene... Det er så mange mennesker, så mange mindre plot. Hvordan kan det gå? Jeg er nesten redd...

Ferdig med: "The Marriage Plot / Formål ekteskap

Denne boken tok en uventet vending. Deg første del av boken var en reise i gamle studieminner og morsomme ting fra ungdomsår, endret boken karakter og ble en skildring av å leve med - eller å være - manisk depressiv. Jeg hadde stor - ikke akkurat glede - men jeg synes det var interessant å lese, gripende.
Konklusjon: denne boken likte jeg svært godt

The Marriage Plot av Jeffrey Eugenides

Denne leste "de" i litteraturgruppen min, men jeg har vært ute av lesing i månedsvis, og ikke fulgt med. Reaksjonene var lunkne. Men nå er jeg ca halvveis og jeg liker den veldig godt. Bare begynnelsen, beskrivelsen av hovedpersonen Madeleines opplevelser på college, hennes kjærlighet til 1800-tallslitteratur, hennes opplevelser da hun tok et kurs i "dekonstruksjon" på universitetet og forvirringen over at alt skulle være så umulig og "omvendt" i lys av moderne tenkere, når en god roman fra 1800-tallet er så deilig klar, med handling, et godt plot og setninger som logisk følger på hverandre og skaper mening...

Ja, jeg gledet meg over boken! Både gjenkjennelse og engasjement. Og gjør det fortsatt...