Trude Marstein: Hjem til meg. Å jeg liker!

Ja, jeg leste om denne romanen, den store romanen om en utro mann. Det var bibliotekets nye ebok-app som gjør at jeg leser denne nå. Og jeg liker den så godt!
Romanen handler om Ove, legen som er utro igjen og igjen. Eller om mannen som forelsker seg igjen og igjen, og ikke kan la være å handle ut fra det. Han som vil beholde det han har og omfavne det nye.
Det er smertefullt, dette at man ikke kan stoppe og kontrollere begjæret. Føres med og miste det som betyr noe for en. Han elsker Wenche, han vil aldri miste Wenche, han mister Wenche. Han elsker Marion, aldri blir noen som Marion, han mister Marion. Lisbeth. Silje, Jorunn, Charlotte, Åse. Alle kvinnene som han ser, som han vil være sammen med, ha et forhold til. Ikke bare sex med, men elske. "Jeg skjønner", sier han. Han skjønner kanskje ikke så mye... men hva er det å skjønne? Han er et blad i vinden, han klarer ikke å stoppe når han først ser en kvinne og blir bergtatt. Og kvinnene - kan de motstå han? Nei, selvsagt kan de ikke det, når han ser dem, når han begjærer dem, hvordan kan de stå imot?

Jeg er nå kommet til "Charlotte", Ove er en sliten matador og lengter etter en kvinne. Charlotte, hva lengter hun etter, hun er annerledes, så stille...

Jeg liker denne romanen kjempegodt. Noe av det som er fantastisk  og fint og vond er beskrivelsen av forelskelsen. Man drømmer om forelskelsen som gjør alt mer virkelig og fargerikt. Samtidig så tar forelskelsen Ove vekk fra det han elsker, de nære tingene, den kvinnen han elsker, barna. Forelskeslsen er velsignelsen og forannelsen. Han lever i lidenskapene, men lider under dem, fordi han taper det han egentlig vil ha, i jakten og begjæret etter det han vil ha. Herregud, så umulig det hele er!