Byatt:The Childrens Book. Avsluttende ord

Suffragett- kjemper for stemmerett for kvinner.
Et av de mange tingene i boken, for de mange
hovedpersonene er involvert i absolutt alle
strømninger i tiden... Dramatisk bilde.

Jeg fikk ikke skikkelig grep om denne boken. Jeg forstår at det er et interessant tidskoloritt, men det gikk raskt, av og til synes jeg det var mye oppramsing av hendelser... Romanen sluttet etter første verdenskrig, så det var noen år, kanskje tredve år, som romanen spente over. Og så mange mennesker. Det var vanskelig å huske dem fra hverandre. Ikke noe klart plott, noen personer var mer engasjerende enn andre, men når man ikke får skikkelig tak på noen, så ble det ikke helt bra.
Jeg forstår ikke at denne boken fikk så gode kritikker som den gjorde. Synes den var for ustrukturert og oppramsende...
Anbefales: Nei, egentlig ikke. Ikke noe galt i boken, men det er bedre bøker å bruke tiden på.

PS: Jeg tror ikke engang jeg hadde klart å lese ut denne boken om jeg ikke hadde hatt den på min iphone-kindle-app... Når man henger et sted, på et busstopp eller venter på noen, slike ting, har man gjerne mobilen, men ikke nødvendigvis lesebrettet. Opp med mobilen, lese noen sider... sånn har jeg "slitt" meg gjennom denne boken...

Se også: http://minleseglede.blogspot.com/2011/10/s-byatt-childrenss-book.html

Marit Eikemo: Samtale ventar. Morsom og moderne

Første kapittel hadde tre morsomme poeng som gjorde at jeg gledet meg til fortsettelsen:

1) Hovedpersonen forholder seg til sosiale medier - det har jeg ikke lest i en bok før

2) Hovedpersonen er involvert i et dialektforskningsprosjekt nærmest identisk med reelle prosjekt på Nordisk, UiB

3) Hovedpersonen er på attføring (interessant for meg på grunn av jobben min...)

Jeg har nå lest så mange bøker om og fra 1700-tallet, 1800-tallet og opp mot årsskiftet til 1900-tallet, at det var skikkelig forfriskende med denne 2011-romanen om Elisabeth Brenner som skal samle inn dialektprøver på et lite sted på Vestlandet, og som roter seg opp i så mye rart. Jeg har sitert fra boken mange ganger de siste dagene, så det har nok vært mye jeg har bitt meg merke i her og som morer meg!

Rart hvor utrolig lett og raskt det går å lese moderne norsk litteratur. Hvorfor er det slik, er det innholdet eller språket som glir så lett? Jeg synes iallefall denne er morsom å lese. Om det er stor litteratur er jeg vel heller litt i tvil om.. og romaner er jo sin egen greie, de forteller historier, det er kanskje nok i seg selv? Må det alltid være en bok som løfter seg opp over det, å fortelle en historie?
Det er så mange bøker, som ikke skal bli stående som klassikere for alltid, men som likevel kan glede i farten, ved å sette fokus på språket, eller ting i tiden, eller noe man kjenner som man ikke har tenkt over...
Iallefall synes jeg det er verdt å lese en slik bok som dette. Den gleder meg.

Jeg er nå ca 2/3 ut i boken, og gleder meg til fortsettelsen. Boken er på ca 390 sider, utgitt av Samlaget.

Og PS: jeg har lånt boken på biblioteket, det er kjempelenge siden jeg har gjort det, synes det var helt utrolig stilig å gjøre det igjen. Jeg tenkte: For et fantastisk tilbud, så utrolig mange bøker, etc..
(Da jeg var liten var jeg fast inventar på biblioteket, og jeg hadde til og med arbeidsuken der, så det er faktisk komisk at jeg nå gikk inn der med åpen munn og himmelfallen over at man kunne låne bøker...)

ETTERORD - BOKEN LEST FERDIG
Dette var en rar bok, og mørk og dyster, egentlig... Hovedpersonen er i Einvik, snakker med folk, gjør rare ting, og så drar hun igjen... det er som Sult, nesten, eller ... eller... fortellingen slutter når oppholdet slutter, men ingenting er endret eller bedre, eller... Eller er det det? Jeg sitter igjen med spørsmål, kanskje boken hadde litt flere lag enn jeg egentlig har trodd? Hmm, hmmm. Jeg må diskutere denne boken litt mer med noen. Den var litt triggende.

Anbefales: Ja!

Vakkert om fortvilelse og håp og kjærlighet: Stein Mehren: Innenfor alt

Dette diktet om lengsel og kjærlighet er så vakkert og fullt av håp. Til deg som håper, og er fortvilet, og vil strekke ut en hånd. og håper det er noen der..


Innenfor alt

Innenfor alt er vi til
er hver lengsel dypere til.Hvert frø
som har mistet sitt tre
er en mulighet til. Med fullbyrdet liv er
det plutselig sår av skjønnhet
i mørket; av smerte og lykke hvert bristende
bristende knoppskjell mot lys

Men innenfor alt skal skjønnhet
engang bli avslørt på blomstrende lepper
og sannhetens gys skal adskille våre
og ord forbli lamme. For innenfor alt
er vi til som i grav, som rop i et hav
som frøenes lysløse rop under jorden

Først da blir vi til
Så plutselig til, alt alt synes fremmed
innenfor alt synes livet fremmed
og helt uforenelig med vår natur. Så innenfor
innenfor alt. Så skjørt. Og av kort tid

Først her
og innenfor alt blir fortvilelse til
som ord til hverandre
som høyere trær og som dypere elver
hvert ord til hverandre
som bryter seg vie gjennom jord og hav
fordi du er til er jeg til
... I mørke skal lys bli til
Først innenfor der vi fortviler
          er kjærlighet til

Stein Mehren: Alene med en himmel. Dikt 1962

Flere dikt av Stein Mehren: Der stien tar slutt

Nattens brød III: Johannes (Falkberget)

Johannes er bok nummer tre i den store fortellingen om An-Magritt: Nattens brød. Den første boken er An-Magritt, den andre er Plogjernet, og nå er jeg altså i gang med nummer tre.
I forordet til denne utgaven står det at det knyttet seg spenning til dette, han var 73 år da dette bindet kom ut, og nesten 80 da han fullførte denne romansyklusen.

Jeg kan bare være glad for at han gjorde dette. Jeg elsker å lese om An-Magritt. På en måte innser jeg at hun er et slags overmenneske, og kanskje synes jeg at fortelleren legger litt vel stor vekt på hvor vakker hun er. Det er nesten som det blir litt lett for henne noenganger (idiotisk å si, med den bakgrunnen han har gitt henne...), men kanskje heller som om fortelleren har blitt like henført/forelsket i henne som så mange i boken, like forført av hennes skjønnhet, slik at stålet og kraften og beinviljen i henne kommer litt bak. Skjønt ikke så langt bak. Dette synes jeg kanskje er tydeligere i bok nummer to og tre, og ikke så mye i bok nummer en. Mulig også fordi An-Magritt da var så i skapningen, nå har hun kommet så langt...

Men det er en vakker skildring. Skildringen av kjærligheten mellom henne og Johannes synes jeg er fin og klok, selv om kjærligheten er sterk, er den også en kilde til usikkerhet og angst og misforståelser. Dette synes jeg er beskrevet på en var og fin måte.

Og fremdeles elsker jeg hvordan han lar de andre personene i fortellingen stige frem i sine ulike skikkelser og historier. Eva, det mishandlede legdebarnet. Pistolen, zigeuneren som blir Pedro, kirkedrengen. Her er det håp hos mange, og det er noen som går til grunne. Moralen er sterk her. Jeg tenker på det jeg sa om Forbrytelse og straff, at den menneskelige lidelse er noe som er et viktig anliggende i boken. Men i motsetning til Dostovjeski er det mer håp her, det er mennesker som stiger opp fra den menneskelige lidelse og fornedrelse, nærmest trekker seg selv opp etter hårene, og det er An-Magritt først av alle!

Falkberget likte ellers å sammenligne seg med Dostovjeski - jeg husker jeg leste at han som Dostovjeski ønsket å beskrive det lille, lidende mennesket og menneskelivet, men trekke en stor himmel over det hele...

Vanskelige ord? Se ordforklaringer:
Tidligere innlegg: Alle burde lese Nattens brød 

Mest av alt ønsker vi oss en ny, kommentert utgave av Nattens brød, med gode ordforklaringer enten bak eller som fotnoter...
Vi, det er jeg og en venninne!

Tove Jansson: Sent i november. Nydelig og klok bok for voksne og barn!

Tove Jansson sin bok Sent i november handler om ulike skikkelser som trekker mot Mummidalen for å finne glede og trøst, men der er Mummifamilien bortreist og de må klare seg så godt de kan, og se om de kan finne det de søker hos andre, hos seg selv. Dette er en bok om dem som drar vekk, og den som blir igjen, om oppbrudd, om å lengte, om å være redd for ting, og om å akseptere seg selv som man er, enten man er en hemul eller filifjonke eller en redd og sint liten homse. Og det handler også om at man faktisk kan få lov til å være litt mer enn den man vanligvis er---

Høstens rolige gang mot vinter er ikke noen dårlig tid. Det er en tid for å bevare og sikre og legge opp så store forråd som en kan. Det er deilig å samle alt en har, tettest mulig inntil seg, samle sin varme og sine tanker og grave seg en sikker hule innerst inne, en kjerne av trygghet der en forsvarer det som er viktig og dyrebart og ens eget. Så kan kulden og stormene og mørket komme så mye de vil. De famler over veggene og leter etter en inngang, men det går ikke, alt er stengt og innenfor sitter den som har vært forutseende og ler i sin varme og sin ensomhet.
   Det er noen som blir og noen som drar sin kos, sånn har det alltid vært. Enhver får velge selv, men han må velge i tide og etterpå alltid stå ved det.  



"Her hadde ingen prøvd å lage vei, og ingen hadde
noen gang hvilt under trærne. De haddde bare
gått rundt med mørke tanker, det var vredens skog."



Med en sånn bok - la høsten feie over oss, la vinteren komme. Drar du eller blir du? Velg selv, velg i tide, stå ved det for alltid!!!

Jeg har innlegg fra Tove Jansson tidligere:
-Høstvisan: Nydelig og trist og nydelig igjen.
-Tove Jansson: Sommerboken
-Hvem skal trøste Knøttet

Og Sent i november leser jeg sammen med Eirik på ni år. Men jeg tror at jeg liker det bedre enn han!