Fulltreffer: "Sommeren uten menn" av Siri Hustvedt

"Kabom". Der ble jeg (overraskende) truffet! Jeg plukker med meg en bok fra biblioteket som jeg egentlig ikke har hatt lyst til å lese. Som jeg synes høres litt kjedelig ut. Som jeg har hørt lunke uttalelser om. Ikke vært så begeistret for forfatteren tidligere. Så treffer den meg så rett i hjertet. Jeg har lest i to dager (men boken er kort, bare 200 sider) og nytt det.

Boken handler om Mia, som etter å ha blitt forlatt av sin mann etter 30 år, og etter et kortvarig sammenbrudd, tilbringer en sommer i barndomsbyen for å være med moren sin, undervise i et poesikurs og i det hele tatt komme seg på fote igjen. Jeg er jo kanskje spesielt mottakelig, siden jeg selv er separert og dermed fått noe mer livserfaring enn jeg egentlig hadde planlagt for meg selv... Men boken går jo ut over dette, betraktningene om kvinneliv i alle aldre og fasetter, og liv som sådan, er så fine... Sorg, dobbelhet, å komme ut av sorgen, betraktninger om å bli gammel, om å være ung, kvinnemakt og kvinneavmakt... og så morsomt, så mange kule betraktninger.

Det er noe med å bli eldre, og motsatt av det jeg kanskje trodde da jeg var ung - oppdage at det stadig er nye dører å åpne, i livet, i en selv. Det er fint, det er spennende, og det er veldig oppmuntrende.

Denne romanen likte jeg av mange grunner

• Godt skrevet
• Spennende fortellerstemme
• Morsomme kvinne-betraktninger
• Rørende kvinnebetraktninger
• Klok
• Nydelige sitater fra store diktere

Jeg har lest en roman av Siri Hustvedt før, og den gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg. Men denne - den synes jeg var vakker! Og den rørte meg. Rett i hjertet.

Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad

Min svoger skrøt sånn av denne, men den gikk ikke rett hjem hos meg. Denne boken handler om mange personer, løselig knyttet sammen, i et nokså langt tidsspenn, fra 60-tallet til i dag. Jeg hadde problemer med å få med meg de ulike personene og handlingene, hele tiden spør jeg meg: "Hmm, hvem var det igjen..." Sånt forstyrrer leseopplevelsen...

Men det er ikke meg å bry meg om det jeg ikke liker (da skal jeg være irritert, da), så jeg sier litt om det jeg fikk ut av boken, tross denne innvendingen. The Goon Squad, eller "bøllen på døren", eller torpedoen, er et navn på tiden som herjer med oss. Forfatteren viser oss personer i glimt, de er oppattt av noe, de brenner for det, eller strever med det. Noen år går, og de er et helt annet sted. Boken er full av brudd og glimt, og det er tidens herjinger som kommer frem. På godt og vondt. Ikke bare på vondt, for ting kan bli bedre, eller annerledes... Livet som hender og hender... 

Jeg nevnte "Ørjan" og "påskesolen" i et innlegg i går. Jeg tenker på Ørjan i dag og, den praten vi hadde om tiden som punkt eller tiden som linje. Han var dypt inne i fysikkens verden, men om jeg glemmer fysikken og tenker på denne boken, så er tiden punkt, punkt, punkt. Og så kan vi kanskje skape en historie av det? Men når jeg tenker på mitt eget liv, så er det jo en linje... ikke en rett linje, men... Og i romanen, om man kan kalle det en roman, så er det også noe med tidsperspektivet som skifter hele tiden... noen ganger fortalt i nåtid, men så kan fortelleren plutselig bli allvitende og si: "og da ante de ikke at de om femten år skulle...." Akkurat det med de skiftende tidsperspektivene var fint.

Glemte dyder: Gå på biblioteket

Kindle og pocketer og venner - jeg glemmer den gamle dyden fra ungdomsårene - å gå på biblioteket... Så mye som bare ligger her og venter på en leser, frister... Jeg begrenser meg til to denne gangen..
Den unge mannlige bibliotekaren var kjemehyggelig og sa "kos deg med bøkene" og det virket som om han hadde glede av hver eneste bok som ble lånt ut.

Jeg gidder ikke stå i kø for å låne en ny bok, da kjøper jeg den eller det er alltid en venninne som har... Men de skjulte skattene, forfattere som man hadde glemt, klassikere. Selma Lagerløf..

Poesifestival i Ulvik

Jeg er ikke akkurat en festival-gjenger, og gremmes like mye over begrep som "festivalsommer" som min tidligere kollega Ørjan irriterte seg over begrepet "påskesola". Imidlertid skal jeg altså på Poesifestival til Ulvik 13.-16. september.

Ingen sjekk av program etc, men en venninne i litteraturgruppen sa allerede for to år siden at vi måtte bli med, og nå er tiden kommet!
Jeg ser frem til å få impulser jeg ikke visste jeg trengte, lære noe jeg ikke visste fantes, høre noe som jeg ikke hadde anelse om at jeg ville ha glede av å høre. Kort sagt: jeg vil fylles opp.
http://www.poesifestival.no/

Avislesning: Morgenbladet om unge forskere

Jeg leser egentlig ikke mye aviser, men koser meg med Morgenbladet om lørdagen. I dag har jeg lest et kjempeinteressant innlegg om "Forskere under førti", og terrorforsker Thomas Hegghammer! Veldig interessant. Det er så spennende med folk som virkelig kan ting - og er kloke samtidig!

Platt fantasy - "Guds venstre hånd"

Man røsker av og til med seg en bok på Narvesen, på en flyplass, når man henger rundt og har litt for god tid... Av og til et blinkskudd, av og til en tabbe...

Jeg får denne spenningen i meg når jeg leser noe nytt og ukjent... Er dette gull? Nei, denne gangen var det gråstein.. Fortellingen om et slags kloster full av meningsløs og hensynsløs tortur, unge menn somblir sultet og slått og trent opp til ett eller annet, unge kvinner som blir fetet opp og så skåret opp, alt passerer uten at jeg blir engasjert... Føler at forfatteren har tenkt: "jeg legger på litt til... Folk liker jo slikt". Gjesp!!! Etter en halv bok tenkte jeg: "herregud, dette er jo bare noe møl.... Og jeg som har Dickens på Kindelen min..."
Det var det!
Anbefales? Nei! Det finnes god fantasy, engasjerende fantasy! Dette var bare tull!

Dickens-biografi av Claire Tomalin

Den største fordelen med Kindle er at man kan handle på impuls. Da jeg leste i Dagbladets spalte Bokettersynet at Kristin Clement leste Charles Dickens: a life av Claire Tomalin tenkte jeg: Den vil jeg lese! Og boff - der hadde jeg den! Lastet ned et utvalg av Dickens romaner og, sånn for sikkerhets skyld. Hvem vet, plutselig får man masse lesetid i ferien!
Denne biografien fikk god kritikk og så langt har jeg likt den godt. Med utgangspunkt i at jeg ikke har visst noe om forfatteren, knapt reflektert over at det var en levende mann, er det spennende å bli tatt med inn i den verden som man også kjenner igjen fra romanene hans.

Sommer-gjensyn med Morgan Kane

En kamerat skrev til meg at han leste gamle Morgan Kane-bøker i sommer, og jeg tenkte: Det vil jeg og!

Har lest tre. Den første, Oklahoma Terror, husker jeg for dette bildet: Kane ser en bevegelse ved et hushjørne, en hvit ende, han tror det er en hjort. Men det er en kvinne, som liker å ta solbad og skal lokke Kane i en felle. Som ung tenkte jeg: om hun solte seg naken burde ikke hun vært hvit på baken. Logisk brist! Ti poeng til den unge Solveig.

Gribbene i Sierra Madre synes jeg var bra! Her virker det mer etterrettelig. Kanskje en bok om indianere bør komme på leselisten?

Den aller første Morgen Kane-boken, Uten Nåde, synes jeg også er bra. Her er jo tonen med hasard-spillingen tydelig, akkurat det trekket kommer mindre frem etterhvert (tenker på introen: "Svak for kvinner og hasard..."). Når jeg tenker på at Louis Masterson/Kjell Halbing skrev så mange bøker, så synes jeg at han hadde plottet og personen veldig klart for seg allerede her i starten, den spennende fortellingen om hvordan Kane fikk sitt stjerneformede arr på høyre håndbak, møtet med Linda etc.

Når det gjelder erotikken, er jeg redd det gjorde større inntrykk i mine tidlige år.

Forresten så har Willy Dahl skrevet morsomt om Morgen Kane og Clay Allison.

Konklusjon: fint gjensyn, som passer en regntung julidag i hytte.

Om dikt som åpner seg (i Min kamp 2)

Det er nydelig, det Knausgård skriver om dikt og å lese dikt.
" Man måtte gjøre seg fortjent til å lese dem.
Hvordan?
Det var enkelt. Man slo opp i en bok, leste, og hvis diktene åpnet seg, fortjente man dem, hvis ikke, fortjente man det ikke."
(s. 136-140)
Jeg nyter disse refleksjonene!

Velkommen etter: I gang med Min kamp 2. Dette er MAT

Jeg vet jeg henger noen år etter, men av og til er det fint å vente litt også. Nå snakker ikke så mange om Knausgård og Min kamp lenger, hypen har lagt seg. Men min venninne Bippi stakk toeren i hånden min før hun satte meg på flytoget: "Les denne".
I formiddag har jeg sittet og lest. Sittet og nytt. Sittet og gledet meg. Ledd. Vært ettertenksom. Gjenkjennende. Jeg husker litt fra debatten, om mannsrollen, om å trille barnevogn, om å føle seg redusert som "mann" ved å tre inn i kvinnesfæren. Det er så godt beskrevet, det han tenker og føler. Det er så utrolig ærlig og direkte og egentlig slik jeg ofte har lurt på selv, hva menn opplever og tenker. Hvorfor ble man forarget og opprørt? Dette er en viktig stemme, tenker jeg.

Jeg nyter også å lese skildringene av tingene omkring han, når han sitter på kafe, han er så presis, jeg får den deilige "proust"-følelsen av å drive av sted i en sanselig verden, der alt man ser og føler og tenker og smaker skal beskrives.

Og jeg stoppet nå, midt i en essayistisk skildring av Dostojevskij, det synes jeg også er flott å lese.

Det er den følelsen, av at en bok er mat. Den følelsen får jeg nå.

Bøker jeg ikke er ferdig med

Ikke typisk meg, men i hyllen fant jeg altså en haug med halvleste bøker, mange som jeg likte godt!

Oliver Twist av Charles Dickens

Herlig! Helt herlig! Ferdig med Oliver Twist, og "de gamle er fremdeles eldst", iallefall har man stått seg siden 1838 er det fristende å tenke at det må ha noe med kvaliteten å gjøre.

Noen av personene i boken blir skildret med ironi og distanse, og latterliggjort, andre med mørke og alvor. Fra boken synes jeg skildringene av den gode Nancy og den brutale og desperate Sikes var spesielt gripende.

Sluttscenen der Fagin skal henges, bekrivelsen av hvordan han var "ute av seg selv" var også veldig sterk. Fortelleren lar Fagin komme fram, viser han fram, både fra innsiden og utsiden.

Hmm, ser visst ut som om jeg synes Dickens i denne romanen har vel så godt grep om de onde som de gode.
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg var imponert over hvordan Dickens her velger å vise frem barna, hvor vergeløse de var og prisgitt tilfeldige mennesker, ofte dumme og onde og grådige mennesker. Nå gikk det godt med Oliver, men andre gikk det verre med.

Anbefales? På det varmeste. Last den ned, på en Kindle nær deg!

"På høje tid" av Benny Andersen. La oss bli begeistret

Jeg har bursdag i dag, og da er det godt å ildne seg opp med dette herlige, livsbejaende diktet av Benny Andersen (han med om-lidt-er-kaffen-klar, vet du).

Det er på tide
vandet koger
jorden brænder
verden venter
da Alexander var på Cæsars alder
var han allerede Den Store
da Cæsar var på min alder
var han allerede færdig
de spildte ikke tiden
tiden spildte ikke dem

de brugte tiden som en skjorte

sov med den på

spiste med den på

blev begravet i den
og her sidder jeg

holder avis

holder jul

holder igen

lader bedrifter gå min næse forbi

i håbløs restance med opdagelser

verden venter ikke

da Mozart var fem år

da Jesus var tolv

da Columbus lettede anker

da Homer

da Rembrandt

da Pasteur
da Darwin

da Dalgas

da Vinci

da Gama

Damokles

det er på høje tid
det er over tiden
min hat

min frakkemine cykelspænder

det er nu eller aldrig

 

Charles Dickens: Oliver Twist - 15% ut i boken. Herlig

Dette er en av de store klassikere som jeg aldri har lest tidligere, og ikke sett noen filmatiseringer, men kanskje lest en tegneserie ut fra romanen, en gang jeg var liten? Jeg har en slags vag forestilling om hva det går i, men ikke mer. Nå er jeg i gang, har kommet 15 prosent på vei, og ja, dette er storslått, synes jeg. Jeg blir først og fremst sjokkert over råheten i skildringene av fattigdom, elendighet, likegyldighet og ondskap, og et barns vergeløshet i dette. Dette er skrevet med sånn humor, as-a-matter-of-fact, en ironisk distanse og selvfølgelighet, jeg blir stolt av Charles Dickens som skrev så godt og så tydelig ville noe med denne skildringen.

Oliver har nå rukket å komme seg til London og nettopp blitt innkvartert hos Jøden. Mine ideer om hva som skal skje videre er svært vage, og skildringene til Dickens er så livlige, så presise, så fulle av detaljer, at det er en fryd å vite at jeg har hele denne boken foran meg. Som å stå på bredden av en ferie!

Leif Enger Ned til elva / Peace Like a River

En forunderlig bok, så deilig bokaktig, jeg visste ikke hva jeg skulle vente meg og ble overrasket stadig vekk av vendinger i boken. Dette er en roman om en far med sterk gudstro, mirakler innabords og ellers en rolig og god natur, om storebror Davy som skyter to gutter, lillesøster Swede som er klok og veslevoksen og skriver lange rimende dikt, og fortelleren selv, Reuben, den astmatiske gutten som lever på grunn av et mirakel. Overraskede vendinger, kjærlighet, fortvilelse, svik, egoisme og oppofrelse.

Nydelig, jeg nøt den.

Lest på min Kindle.

Anbefales!

Madam Bovary av Gustave Flaubert.

Det er som om jeg leser denne boken for første gang, ingenting av handlingen sitter igjen. Jeg vet at jeg har lest den før, da jeg var rundt 20, og den irriterte meg voldsomt. Jeg likte ikke Emma Bovary, synes hun var sytete og sutrete, og burde tatt tak i stedet for å oppføre seg sånn...
Hmm, jeg har ikke kommet så langt i boken, men her er jeg nok annerledes nå. Jeg har ikke vært irritert på Emma så langt. Jeg synes mer synd i henne. Jeg har jo denne hangen til å være opptatt av 1800-tallskvinnenens lidelseshistorier, kanskje fordi jeg føler så grusomt med det innestengte i livene deres. Og der jeg ikke hadde noen særlig ulik leseropplevelse i Dea Trier Mørch sin Morgengaven (se tidligere blogginnlegg), opplever jeg i lesningen av Madam Bovary nå et hav av forståelse og nyansering mellom den kvinnen jeg var som leste boken for 25 år siden, og den kvinnen jeg er i dag.

En tanke: Jeg lurer på om det jeg ikke kunne klare før var det at kjærlighetshistoriene ikke var "rene"? Jeg mener, Austen har rene, vakre kjærlighetshistorier, Jane Eyre, George Eliot, men denne er ikke like ren, personene er for nyanserte, for egoistiske, lidenskapen er sterk, men edelheten er ikke til stede i samme monn. Hmm, det skal jeg tenke litt på.

Inntil videre ønsker jeg meg selv fortsatt god lesning.
(Og, Julian Barnes' Flauberts papegøye er et morsomt bakteppe til lesningen av denne boken. Øynene til Emma Bovary, er de sorte eller blå? Og hva betyr det at hun hadde en mynde... plustselig der det detaljer som jeg vet andre har grunnet på).

3/57/2012 HUMORISTISK
Dette husker jeg iallefall ikke - at boken har masse humor. Rodolphe har nettopp begynt stormkurtisen av Emma, under et marked, og deres samtale om magnetisk tiltrekning og sjelelig slektskap er kryssklippet med utroperne fra markedet. Dette setter et nokså grovt og dyrisk perspektiv på det hele, og gjør det også komisk.

"Hundre ganger har jeg villet gå min vei, men jeg har fulgt Dem og er blitt".
"For gjødsel..."
"Som jeg vil bli i aften, i morgen, hver dag, hele livet!"
"...gullmedalje til hr. Caron, fra Argueil!"
(...)
"Derfor vil jeg bevare minnet om Dem"
"For en meriono-vær..."
(...)
"Eller får jeg lov til å være noe i Deres tanker, i Deres liv?"
"For ypperlig svinerase, to førstepermier; til de herrer Lehérissé og Cullembourg; sekti francs!"

4/5/12 Lykklig/ulykkelig før og nå. Ekteskapet har skylden!
Jeg tenker og tenker på dette med kvinnene i 1800-tallslitteraturen. Før, nå. Den lengelsen etter kjærlighet, den kjenner jeg igjen rett gjennom kroppen. Fryd, vanskeligheter. Lede. Kjedsomhet. Sinne. Alt dette kjenner jeg igjen. MEN. Jeg er ikke stengt inne i et lite hus, avhengig av hva mannen min driver det til eller ikke. Jeg har ansvar for mitt eget liv, min egen lykke. Gift eller ikke. Mitt ansvar. Dette ansvaret, som vi har tatt/fått og som kvinnene på 1800-tallet ikke kunne få, det er den store forskjellen. F.eks Lucy Snow og Jane Eyre. De var ikke gift, de var foreldreløse, og derfor hadde de fått, og beholdt, ansvaret. Like ulykkelige, men samtidig: aktører i egen skjebne. Mens Isabelle i A Portrait of a Lady var fri, hadde alle muligheter, giftet seg fantastisk idiotisk og tapte alt. Det er ekteskapet som var det håpløse her... Ikke kjærligheten, enten den er lykkelig eller ulykkelig, men ekteskapet! Ekteskapet stengte kvinnene inne, begrenset dem og tok handlefriheten fra dem. Og alt var rettet inn på at kvinnene måtte gifte seg! (Vår bestemmelse er at giftes).

T.S. Eliot: The Waste Land

Hva skal jeg si?
Mens jeg leste, husket jeg at jeg som ung leste masse jeg ikke skjønte bæret av...
Det gjør jeg ikke så ofte nå.
Men her følte jeg meg som ung igjen.
Dette er sånt som man bør lese når man studerer engelsk eller litteratur eller noe, og en belest professor legger teksten ut, med alle allusjoner, slik at studentene sitter der og gnistrer av entusiasme.
Men å henge på bussen og lese dette diktet på iPhone, via Kindle-appen, det er... tja, ikke særlig givende.
Jeg vet, jeg vet, jeg burde lagt mer i det.
Men sånn ble det.
Konklusjon: The Waste Land?
I have no Idea!

"Mudwoman" av Joyce Carol Oates.

Nå er jeg for en sjelden gang ikke senere enn alle andre - Mudwoman kom ut for mindre enn en måned siden. Takket være Kindle hadde jeg forhåndsbestilt den og vips, så hadde jeg sannelig også lest den! Det er min tredje Oatesbok, og jeg er nok blitt litt frelst.

Boken handler om Meredith Ruth Neukirchen, professor i filosofi, university president (rektor) på et tradisjonsrikt universitet i USA (Princeton, sier de som har greie på det). Så begynner livet å rakne. (Fælt å lese). Selve romanen starter et annet sted, en grusom fortelling om en gal mor og en liten, liten jente, som moren vil ofre, drepe, i sitt religiøse vanvidd. Forsøkt druknet i gjørme. Men barnet overlever. Så leseren vet jo forsåvidt hvorfor det er ting i fortiden til Meredith som får livet til å rakne...

Jeg leste denne boken raskt, så jeg har blitt sterkt revet med av handlingen. I ettertid er det likevel noenting jeg kunne ønsket hadde vært klarere. Synes ikke alt satt som et skudd her, og at det var endel løse tråder. Noen av universitetscenene var for lange og jeg mistet interessen. Men skildringene av barndom og ungdom var kjempegode.  

Jeg tenker om både denne og Gravediggers daughter at det kretser rundt spørsmålet: Kan man stable nytt liv på beina i ruinene av en herjet barndom? Både Rebecca/Hazel og Jedina/Jewell/Meredith forsøker å gjøre dette, uten å bearbeide. Klart brudd, nytt navn, ikke snakke om det, men fortrenge og skjule og gå videre. Er det mulig? Er det ikke mulig?

Alt i alt synes jeg det var en kjempefin bok. Det er noe med Oates sin fortellerstil. Det er så spennende, så grotesk, så medrivende, så dypt, så klokt! Jeg er så glad jeg har funnet henne!

Noen sitater:

"And she thought I am losing everything - am I? Why has this happened, that I am losing everything?"

"Always it was claimed of her, she was strong, and she was capable. You are not loved for being strong and capabable if you are female but if you are female and you are strong and capable you will make your way without love"

"This is my life now. I will live it!"

"Badly she missed the King of the Crows. Mornings when she woke early it was not to the raw-yearning cries of crows somewhere beyond the walls and roof but to the methodical ticking of Mr. Neukirchens's old grandfather clock, its steely-silvery chimes."

April is the cruellest month, breeding... (Hva vet jeg egentlig om T.S Eliot?)

T.S. Eliot. Jeg kjenner navnet. Jeg viste til og med på filmquizzen til Einar i januar, at Cats er basert på diktningen til T.S Eliot (men kanskje ikke så mye som man liker å tro...). MEN: hva vet jeg om T.S Eliot og dikningen han. Ingen verdens ting.

Stille fredagskveld og jeg er alene i huset. Rødvin i glasset. Jeg leser litt i en avis og ser navnet T.S. Eliot. Hmm. Griper til Kindelen min, søker. Griper til iPhonen min og sjekker litt. Vips, der har jeg lastet ned samlede dikt. Åpnet det jeg er mest interessert i: The Waste Land fra 1922.

(Jeg er interessert i dette diktet  pga at en av bøkene i Dark Tower-serien til Steven King heter The Waste lands, og jeg tenker at King spiller på dette diktet, siden serien som sådan spiller på Childe Roland to the Dark Tower Came).

Nåja, for en liten sum lastet jeg ned alle diktene til T.S. Eliot på Kindle, og om jeg ikke kommer til å lese alle, så har jeg allerede lest litt, og siterer begynnelsen her:

April is the cruellest month, breeding

Lilacs out of the dead land, mixing

Memory and desire, stirring

Dull roots with spring rain.

Winter kept us warm, covering
Earth in forgetful snow, feeding

A little live with dried tubers.

Til alle som har Kindle: Last ned et dikt i dag!

Marsdikt - Vårkveld i mars av Inger Hagerup

Hver mars tenker jeg på dette diktet av Inger Hagerup- enkelt, tidløst, gripende

Vårkveld i Mars

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.
Våren har gjort det alt.
Bølger av gammelt nederlag
kysser det hardt og salt.

Bølger av nederlag og savn.
- Trodde jeg det var borte?
Si ikke noe. Nevn ikke navn.
Våren har nettopp gjort det.

Noe har våknet.
Det svir av seg selv
verre enn sult og tørst.
Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.
Våren har vært her først.


                                                 Inger Hagerup