Dickens-biografi av Claire Tomalin

Den største fordelen med Kindle er at man kan handle på impuls. Da jeg leste i Dagbladets spalte Bokettersynet at Kristin Clement leste Charles Dickens: a life av Claire Tomalin tenkte jeg: Den vil jeg lese! Og boff - der hadde jeg den! Lastet ned et utvalg av Dickens romaner og, sånn for sikkerhets skyld. Hvem vet, plutselig får man masse lesetid i ferien!
Denne biografien fikk god kritikk og så langt har jeg likt den godt. Med utgangspunkt i at jeg ikke har visst noe om forfatteren, knapt reflektert over at det var en levende mann, er det spennende å bli tatt med inn i den verden som man også kjenner igjen fra romanene hans.

Sommer-gjensyn med Morgan Kane

En kamerat skrev til meg at han leste gamle Morgan Kane-bøker i sommer, og jeg tenkte: Det vil jeg og!

Har lest tre. Den første, Oklahoma Terror, husker jeg for dette bildet: Kane ser en bevegelse ved et hushjørne, en hvit ende, han tror det er en hjort. Men det er en kvinne, som liker å ta solbad og skal lokke Kane i en felle. Som ung tenkte jeg: om hun solte seg naken burde ikke hun vært hvit på baken. Logisk brist! Ti poeng til den unge Solveig.

Gribbene i Sierra Madre synes jeg var bra! Her virker det mer etterrettelig. Kanskje en bok om indianere bør komme på leselisten?

Den aller første Morgen Kane-boken, Uten Nåde, synes jeg også er bra. Her er jo tonen med hasard-spillingen tydelig, akkurat det trekket kommer mindre frem etterhvert (tenker på introen: "Svak for kvinner og hasard..."). Når jeg tenker på at Louis Masterson/Kjell Halbing skrev så mange bøker, så synes jeg at han hadde plottet og personen veldig klart for seg allerede her i starten, den spennende fortellingen om hvordan Kane fikk sitt stjerneformede arr på høyre håndbak, møtet med Linda etc.

Når det gjelder erotikken, er jeg redd det gjorde større inntrykk i mine tidlige år.

Forresten så har Willy Dahl skrevet morsomt om Morgen Kane og Clay Allison.

Konklusjon: fint gjensyn, som passer en regntung julidag i hytte.

Om dikt som åpner seg (i Min kamp 2)

Det er nydelig, det Knausgård skriver om dikt og å lese dikt.
" Man måtte gjøre seg fortjent til å lese dem.
Hvordan?
Det var enkelt. Man slo opp i en bok, leste, og hvis diktene åpnet seg, fortjente man dem, hvis ikke, fortjente man det ikke."
(s. 136-140)
Jeg nyter disse refleksjonene!

Velkommen etter: I gang med Min kamp 2. Dette er MAT

Jeg vet jeg henger noen år etter, men av og til er det fint å vente litt også. Nå snakker ikke så mange om Knausgård og Min kamp lenger, hypen har lagt seg. Men min venninne Bippi stakk toeren i hånden min før hun satte meg på flytoget: "Les denne".
I formiddag har jeg sittet og lest. Sittet og nytt. Sittet og gledet meg. Ledd. Vært ettertenksom. Gjenkjennende. Jeg husker litt fra debatten, om mannsrollen, om å trille barnevogn, om å føle seg redusert som "mann" ved å tre inn i kvinnesfæren. Det er så godt beskrevet, det han tenker og føler. Det er så utrolig ærlig og direkte og egentlig slik jeg ofte har lurt på selv, hva menn opplever og tenker. Hvorfor ble man forarget og opprørt? Dette er en viktig stemme, tenker jeg.

Jeg nyter også å lese skildringene av tingene omkring han, når han sitter på kafe, han er så presis, jeg får den deilige "proust"-følelsen av å drive av sted i en sanselig verden, der alt man ser og føler og tenker og smaker skal beskrives.

Og jeg stoppet nå, midt i en essayistisk skildring av Dostojevskij, det synes jeg også er flott å lese.

Det er den følelsen, av at en bok er mat. Den følelsen får jeg nå.

Bøker jeg ikke er ferdig med

Ikke typisk meg, men i hyllen fant jeg altså en haug med halvleste bøker, mange som jeg likte godt!

Oliver Twist av Charles Dickens

Herlig! Helt herlig! Ferdig med Oliver Twist, og "de gamle er fremdeles eldst", iallefall har man stått seg siden 1838 er det fristende å tenke at det må ha noe med kvaliteten å gjøre.

Noen av personene i boken blir skildret med ironi og distanse, og latterliggjort, andre med mørke og alvor. Fra boken synes jeg skildringene av den gode Nancy og den brutale og desperate Sikes var spesielt gripende.

Sluttscenen der Fagin skal henges, bekrivelsen av hvordan han var "ute av seg selv" var også veldig sterk. Fortelleren lar Fagin komme fram, viser han fram, både fra innsiden og utsiden.

Hmm, ser visst ut som om jeg synes Dickens i denne romanen har vel så godt grep om de onde som de gode.
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg var imponert over hvordan Dickens her velger å vise frem barna, hvor vergeløse de var og prisgitt tilfeldige mennesker, ofte dumme og onde og grådige mennesker. Nå gikk det godt med Oliver, men andre gikk det verre med.

Anbefales? På det varmeste. Last den ned, på en Kindle nær deg!