Siste om Forbrytelse og straff

Nå har jeg lest ferdig Forbrytelse og straff.

Når jeg ser tilbake på de to innleggene jeg har hatt om dette, synes jeg ikke det var så dumt som Håvard vil ha det til! Etter kort lesning falt jeg ned på et sitat om "elendigheten", og dette er ved bokens slutt fortsatt en av de tingene som gjorde sterkest inntrykk i denne romanen. Hvor godt han får frem den enorme elendigheten i det lutfattige Russland. De vergeløse, de som blir slått, barna som blir utnyttet. Folk som viser sin fortvilselse frem på gaten, og blir ledd av og spottet. Det er ikke bunn i den elendigheten som Dostovjevskij viser frem i et vell av detaljer som er rundt hovedpersonen og hans angst.

For et år siden leste jeg Tårnet av Uwe Tellkamp (se min gml Leselyst-blogg), og der var det en utrolig flott scene der Christian, den unge, vakre mannen, full av hemninger pga akne, reiser i militæret, skal være borte mange år. Han tar trikk og fortelleren, i mange avsnitt/kapitler, "stopper tiden" og dermed får frem hvordan tiden stopper på denne reisen fram til hans bortvisning, fordømming. Fantastisk fortellerkunst. Nå så jeg plutselig hvordan denne scenen i "Tårnet" var et svar til Dostovjesky, et ekko, en honnør til Raskolnikovs, når han reiser mot Sibir.

Da vi snakket om dette i lesegruppen, mente Elin at boken kanskje burde hett "Forbrytelse og skyld?" Men nei - det tror jeg ikke. Vi diskuterte endel om forholdet angående at Raskolnikov ikke angret sin forbrytelse. Masse sjelekvaler, men hva gikk disse egentlig i? Han falt ikke ned i religion, eller anger, selv om han valgte å gjøre bot. Det som "forklaret" han til sist, var kjærligheten til Sonja. Det er hun som bærer alt det gode. Raskolnikov ble aldri en angrer.

Lese bøker om igjen? Ja, det er veldig berikende. Jeg ser bort fra "boken på en silkepute" - filosofien, og denne boken står likevel fjellstøtt. Det som er krevende, er kanskje at leseren ikke drives frem av en tydelig handling? Mye foregår inne i Raskolnikovs sinn, og mye beskriver hvordan han virrer rundt i sine forvillelser. Som jeg sa, rundt dette er det fantastiske beskrivelser av mellomhøye, lavere og de laveste i samfunnet. Folkeliv, fortvilelse.

Bør leses igjen? Absolutt. En grunnleggende klassiker - men verd å lese for egen del!

Se også: Kritikk fra min svoger: Jeg bør skjerpe meg og behandle Raskolnikov med respekt!

Topp fem-liste over mannlige helter i litteraturen

Jeg har blitt utfordret til å lage en liste over de beste mennene - som motsvar til min liste over de beste kvinnene. Ikke lett. Hvilke kriterier skal jeg velge? Helter? Tiltrekkende menn? Denne listen er basert på hva jeg tøffe, kloke, heltmodige fyrer som jeg beundrer. Men jeg synes det var vanskelig. F.eks er ikke store, romantiske helteskikkelser nødvendigvis med her (hva nå det måtte være---). Og jeg finner ikke heltene mine sentralt plassert i den klassiske litteraturen. Her har jeg ikke med den overlegne Mr. Darcy, eller Odyssevs (men han er jo faktisk ganske tøff--) eller Raskolnikov, eller... Nåja, her kommer listen min.

1. Vidvandre/Aragorn. (Ringenes herre, Tolkien). Han var min helt fra jeg leste Ringenes herre første gang, og selv om jeg brukte litt tid til å tilpasse helten til filmen, så står Aragorn fremdeles fjellstøtt som eneren blant helter. Konge og kriger. Vidvandre.

2. Arn Magnusson. (Tempelridderbøkene til Jan Guillou) Ja, her har vi også en helt av dimensjoner. Han kan alt. Best i kamp, rir best, vinner alle kamper, er edel, god mot kvinner og barn! Hva mer kan man forlange? Til og med huslige sysler er han opptatt av.

3. Hassel. Lederkaninen i Watership Down av Adams er jo en mannlig skikkelse, så han får plass på listen. Han tar varsel på alvor, bryter opp før kolonien blir utslettet. Tar ledelsen, fører sin gruppe gjennom store farer mot det forgjettede land, er modig, smart, klok og slu!

4. Michel Strogoff. Tsarens kurer av Jules Verne. Tsarens kurer gir aldri opp, og er trofast,varm og modig gjennom hele den spennende boken. Holder fast på oppdraget, er tøff, varm, beskytter de svake og snill mot sin mor!  

5. Faren i The Road. Han snek seg inn på denne listen som ellers er full av sverdsvingere og heltmodige barskinger. Fra en dyster verden uten håp er han en helt, fordi han har tatt vare på og beskyttet det ene menneske som han synes var verd å leve for i en dødende verden.

Litt om hvorfor det er så bra med bøker

Når livet butter i mot - hvordan kan litteraturen - bøker, dikt, sitater, det andre har sagt og tenkt - være til hjelp og viktig? Dette tenker jeg:

• Jeg kan få en pause fra virkeligheten.
  Å flykte, eller la seg fange, eller gli inn i - en annen virkelighet, andres problemer, andres gleder og opplevelser, gir en kjærkommen pause fra egen virkelighet. Jeg har alltid kunnet gjøre dette, selv hvor opprørt og stresset jeg er. Åpne en bok (bør være engasjerende), og forsvinne inn i noe annet, og dermed gi meg selv en pause, en hvil før jeg må i gang igjen med eget liv.
• Å få perspektiver på ting.
  Mange husker jo den vakre filmen "Mitt liv som hund" og den kloke besvergelsen der: "man måste jämföra". Man kan jo ikke sammenligne alle sine problemer ned til bagateller som forsvinner, men litt perspektiv er jo uansett interessant. F.eks at det er bedre å gråte i sin egen varme seng, enn i slummen i Bombay.
• Å hente styrke og inspirasjon
  Mange av fortellingene og skikkelsene i bøkene inspirerer meg. An-Magritt, for eksempel, som alltid kjemper, og ikke gir seg. Hun mister fotfeste, men reiser seg igjen. Jane Eyre gjør det samme. Føler sterkt, lider, skaper seg et nytt liv. Lucy Snowe ditto.  Beskrivelser av motgang, og folk som rakrygget gjennom det. Ikke uten å ha det vondt, men uten å gi seg og uten å miste seg selv.
• Kloke ord til trøst
  Et vell av sitater fra bøker og dikt kommer glir gjennom hodet mitt til stadighet, og legger seg som en lindrende hinne over onde følelser, eller av og til sier ting slik at man står "forklaret" igjen. Små sitater fra dikt jeg har lest for lenge siden, som plutselig kommer frem igjen.
• Å lære noe.
  Av og til trenger man rett og slett ny kunnskap for å løse en situasjon. For meg er det en typisk ting å tenke: Det finnes vel en bok om dette... Og det er så viselig innrettet her i verden, at det finnes nesten en bok om ethvert problem! Les og bli klok.
  
  We mortals, men and women, devour many a disappointment between breakfast and dinner-time; keep back the tears and look a little pale about the lips, and in answer to inquiries say, "Oh, nothing!" Pride helps us; and pride is not a bad thing when it only urges us to hide our own hurts--not to hurt others. (Fra Georg Eliot: Middlemarch)
  
  "Always be kind, for everyone is fighting a hard battle". Platon
  
  Se også Stein Mehrens fantastiske dikt "Der stien tar slutt" på Trebloggen min!

 

Et høstdikt til: Arnulf Øverland sin nydelige "En liten vise"

Denne synger jeg for ungene mine hver høst, når det blir mørkt om kveldene og luften blir skarp. Så nydelig, så varm og vemodig. Det siste verset som beskriver høstkveldene er fantastisk.

 Om kvelden når det mørkner og alle går til ro

da stenger jeg for stall og for låve.
Og spurvene de netter seg i hvert sitt lille bo.
da går vel også du til din kove.
Men siden vet jeg ikke at få tiden til å gå,
for i de lange netter da lenges jeg så.
Da har jeg ikke sinne til at sove.
 

Foto: Solveig. Fra Bulken, Voss, oktober 2010



Nu står du foran speilet og kjemmer ditt hår
så sort og så alvorlig er ditt øye.
Da banker vel ditt hjerte, men hvorfor det slår

det vet du ennu ikke så nøye.

For ennu har vel ingen fått komme deg nær.

Men over stolen henger dine fattige klær,

ditt skjørt og dine strømper og din trøye.

Det mørkner over veien og høsten stunder til,

og tåken den tetner over enge.

På stierne i skogen har mangen en gått vill,

og stjernene de stiger så strenge.

Men kan du ikke kommer i aften lille venn,

så send et bud og si meg når kommer du igjen.



Jeg har ikke sett deg på så lenge.


Se også Inger Hagerup: Skumring (Jeg undres om ensomheten--)





Endelig ferdig med : A Dance with Dragons. Det tok overraskende lang tid

Nå er jeg endelig ferdig med A Dance with Dragons, som jeg begynte på i juli, så her har det trukket i langdrag.
Ja, hva skal jeg si? Jeg kunne lest og lest, og det er så irriterende at man nå må vente lenge på neste bok, fortsettelsen. Men samtidig tenker jeg at forfattere av fantasy burde skjerpet seg og tatt vekk minst 30% av hver bok de skriver, særlig når de skriver lange serier. Får de betalt per side, eller? Her var det ca 950 sider, ikke alle var like interessante. Joda, man blir grepet av de ulike personlighetene, og de enkelte fortellingene, men samtidig, det blir for lite sammenheng, og for lite del av en helhet. Tyrion, hvorfor traff han ikke Danys, for eksempel? Det er som om personene plotter og plotter, men kommer ingen vei. Det går for lang tid til den store kampen, den store vinteren, de grusomme Others mot menneskene, Jon Snow i ensom kamp på The Wall, Dany med dragene som kommer til unnsetning (ja, nå skriver jeg bare det jeg forventer kommer til å skje, og det har jeg forventet fra første, andre bok...).

Men må likevel glede meg til neste bok, for å vite hvordan det gikk med Jon Snow, min helt. Døde han? Nei, det kan jeg bare ikke tro, skjønt forfatteren var fæl til å drepe hovedpersoner i de første bøkene, så har han egentlig gitt seg med det på en stund. De som overlevde de tre første bøkene, har holdt det gående. Og Danys, endelig i bevegelse igjen, det var på tide! Kom deg til Westeros, Danys!!

Om Kristian er like grei med meg i høst som han var i vår, blir det kanskje noen timer med serien på DVD!

A Dance with Dragons

Og endelig, på side 699: Dany kaster seg på dragen sin og flyr!
http://minleseglede.blogspot.com/2011/07/george-rr-martins-dance-with-dragons.html

Og da har jeg virkelig gledet meg over mye på min vei: Theon/Reek historien er grusom, grotesk, men og fasinerende. Jeg tror på Jon! Jeg ble så glad da Arya dukket opp. Selv Jamie har jeg møtt. jeg lurer på Sansa, det er sant. Men mye fint så langt. Likevel, at Dany kaster seg på dragen sin og flyr, det var på tide!