lørdag 23. februar 2013

Søt forventing - siste bok i Wheel of Time på vei til meg

Det var litt tilfeldig at jeg så - siste bok i Wheel of Time-serien er ute. Jeg bestilte et eksemplar med det samme, den er på vei til meg nå. Jeg kjenner at det er litt rart og litt vemodig, samtidig gleder jeg meg. Begynte å lese serien til Robert Jordan høsten 1996 da Tiden forlag oversatte de første bøkene til norsk, og utålmodig etter å lese videre tok jeg de neste på engelsk. Det var mitt gjennombrudd når det gjaldt å lese engelske bøker.
Siden har jeg lest serien igjen og igjen. Frydet meg. Latt meg forføre. Og ergret meg over at den ble dårligere og dårligere. At bøkene kom sjeldnere og sjeldnere. At handlingen løste seg opp i uendelig mange plot og det ble flere og flere personer. At det sluttet å skje noe, at alt gikk seigt som sirup og det bare var prat, prat og mer prat. Men likevel... likevel kunne jeg ikke slutte å følge med. Så dør forfatteren! Neeei. Forlaget får inn en ghost-writer som skal skrive siste bok. Siste bok deles i tre - altså tre bøker. Men selv med alt dette går det mot slutten...

Og nå er siste bok på vei over Atlanterhavet til meg.
Jeg skjønner ikke hvordan alle tråder skal kunne samles i en bok. The Final Battle. Og hva med forholdet Rand/Galad. Jeg har fantasert om at det bør være en stor scene når de to halvbrødrene, sverdfekterne på hver sin side, møtes. Men nå er jeg redd at det bare rett og slett ikke blir noen scene... Det er så mange mennesker, så mange mindre plot. Hvordan kan det gå? Jeg er nesten redd...

søndag 27. januar 2013

Ferdig med: "The Marriage Plot / Formål ekteskap

Denne boken tok en uventet vending. Deg første del av boken var en reise i gamle studieminner og morsomme ting fra ungdomsår, endret boken karakter og ble en skildring av å leve med - eller å være - manisk depressiv. Jeg hadde stor - ikke akkurat glede - men jeg synes det var interessant å lese, gripende.
Konklusjon: denne boken likte jeg svært godt

fredag 25. januar 2013

The Marriage Plot av Jeffrey Eugenides

Denne leste "de" i litteraturgruppen min, men jeg har vært ute av lesing i månedsvis, og ikke fulgt med. Reaksjonene var lunkne. Men nå er jeg ca halvveis og jeg liker den veldig godt. Bare begynnelsen, beskrivelsen av hovedpersonen Madeleines opplevelser på college, hennes kjærlighet til 1800-tallslitteratur, hennes opplevelser da hun tok et kurs i "dekonstruksjon" på universitetet og forvirringen over at alt skulle være så umulig og "omvendt" i lys av moderne tenkere, når en god roman fra 1800-tallet er så deilig klar, med handling, et godt plot og setninger som logisk følger på hverandre og skaper mening...

Ja, jeg gledet meg over boken! Både gjenkjennelse og engasjement. Og gjør det fortsatt...


søndag 28. oktober 2012

Leser for tiden: Det går i Dickens... Gleichmann, Petterson

Når jeg ser på bloggen min, ser det ut som om jeg leser lite for tiden. Kanskje riktig.

MEN: sakte, sakte drar jeg meg gjennom "The Pickwick papers" av Charles Dickens, og leser samtidig Clarire Tomalins biografi om forfatteren. Dette begynte jeg med i sommer, så jeg kan ikke akkurat si at det går fort. Et forstyrrende element har vært at min datter har lastet ned "The Hunger Games" på min Kindle, så jeg har ikke alltid tilgang til bøkene. Det må nok bli en Kindle til, har jeg tenkt.

I tillegg har jeg begynt på Gabi Gleichmann "Udødelighetens elexir", men ble litt psyket ned av Frode Helmich Pedersen sin lunkne omtale i BT. Og boken er alt for tykk. Den siste til Per Petterson står på leselisten, må bare skaffe meg den først.

Sånn er det. Mange planer, men ingen storsluker-periode akkurat nå. I sommer tenkte jeg at jeg skulle lese gjennom mange Dickens-romaner i høst, men om jeg klarer "The Pickwick Papers" og en til, kan jeg jo uansett være fornøyd tror jeg.

Forresten, etter å ha hørt på Kate Bush "Wuthering Heights" i nesten hele 2012, har jeg fått veldig lyst å lese boken om igjen. Så den ligger også klar på Kindelen min. Til romjulen, kanskje?

http://www.youtube.com/watch?v=BW3gKKiTvjs

mandag 15. oktober 2012

Per Olof Enquist: Magnetisørens femte vinter

Jeg tror vel egentlig ikke at Enquist noensinne får Nobels litteraturpris - men jeg synes han fortjener det!
Denne romanen, fra 1964, var som de andre bøkene hans, medrivende.
Fortellingen er grell, og Magnetisøren er ingen sympatisk skikkelse. Endel ting er så brutale, så brutale... Og så er det noe med språket hans, betraktningene hans, som hever alt dette opp på et høyere plan.
Er det det at skikkelsene er så
sammensatte av høye og lave impulser? At forfatteren hjelper oss til å se de ulike lagene. I denne romanen gjennom fortelleren Claus Selinger. De betraktningene han kommer med på slutten hever boken og viser leseren at ingenting, nei, jeg mener: ikke alt, mye er ikke - svart-hvitt eller ondt-godt...
Enquist er helt oppe blant min rangering av forfattere som er gjennomgode - bok etter bok etter bok!

lørdag 6. oktober 2012

Filmatisering: "An-Magritt" m/Liv Ullmann, 1969

På Rema 1000 kjøpte jeg denne filmen i dag, for 59 kroner. Ungene var skeptisk, fikk ikke med seg det som ble sagt, etter tre minutter måtte vi sette på teksten, så de kunne skjønne noe... Et uventet stup inn i et nokså upresist 1600-tall, med kostymer fra 1969, og et filmmanus som ikke holdt seg til boken...
Her er litt av reaksjonene:
-Skal de bli kjærester? Han er jo alt for gammel for henne? Æsj, han har jo grått hår.. (interessant nok identifiserte de "kjæresten" umiddelbart etter at han viste seg, de har sett mye film og kan gjenkjenne et plot).  
- Hva er det der? (svar: en plog)
- Hvorfor roper de sånn? (svar: de er sultne)
- Hvorfor synger de så stygt? (svar: skyldig...)
- Hva er malm? (... lang forklaring fra mor, som ingen gadd høre på)
- Hva gjør de nå? (svar: Brenner kull)
- ??? Brenner kull??" (presisering: Lager kull, da. )
- Hvorfor så dramatisk at han hengte seg?
- Hvorfor får han ikke ligge på kirkegården?
- Hvordan fanger hun de rypene? "
Konklusjon: Nyttig kveld for historie-innføring. Tøffe tak i gamle dager.
Og for mitt vedkommende: ser gjerne en ny og bedre filmatisering av denne fantastiske fortellingen.. Og kjøper flere slike klassikerfilmer på Rema.

lørdag 15. september 2012

Poesikveld i Ulvik - spennende men også søvndyssende


Erlend Nødtvedt leser

Høytopplesning av poesi - ikke bare lett å få med seg. Ordene flyter og det er ikke alt jeg rakk å få med meg.
Størst inntrykk gjorde danske Julie Sten-Knudsen, som gjorde et sterkt inntrykk, med sitt nakne uttrykk, sterke tekster, hun var husløs. Kroppen var så mimikkløs, men hun virket sikker i sitt lukkede kroppsuttrykk og åpne tekster. Veldig interessant!

"Hmm, veldig interessant"

Erlend O. Nødtvedt hadde en herlig opplesning som fra legkvinne var en skjevt blikk fra byen, til alle rare dialektuttrykk og ord man hører, men ikke forstår. Sånne ord som mirakuløst går i Wordfeud, men hva pokker betyr det?
Cecilie Løveid var den som jeg mest hadde gledet meg til, og det var vel bra, men plutselig kvapp jeg og merket: her hadde jeg duppet av...
Det var flere og, men disse tre var de mest interessante for meg!
Cecilie Løveid leser

mandag 3. september 2012

Michel Houellebeck: Kartet og terrenget. Leselig også for oss "vanlige"

Kartet og terrenget - Michel Houellebecq Thomas LundboJeg har ikke hørt annet enn at dette er en svært dyster forfatter, så jeg har vel nærmest hatt en ambisjon om å ligge unna han... Men sånn er det å gå på biblioteket, der kom jeg sannelig hjem med en bok av Michel Houellebecq: Kartet og terrengert (2010). Og forbløffende nok, denne boken var ikke så dyster og nedslående som jeg hadde trodd, tvert imot, den var leselig, underholdende og hadde mange gode observasjoner og ting til ettertanke.

Boken tar utgangspunkt i den kunstneriske produksjonen til fotografen/maleren Jed Martin, og hans enorme suksess, samtidig som han lever et avsondret, stille og passivt liv, og er nokså fornøyd med det. Årene går..

Hmm, hva skal jeg si om denne boken? Jada, den var jo ikke akkurat en godklump av en bok, men som sagt, den var skarp, og nokså morsom. Jeg tenker: "Kanskje jeg kan våge meg på en bok til av samme forfatter?" Dysterhet er ikke så ille, når den er skarp og treffende og morsom...

(og ja, jeg vet at jeg nå har hoppet bukk over alt som denne boken seriøst skal si noe om, skal jeg liksom legge ut om Houellebecqs refleksjoner over produksjonens kår i det postmoderne samfunnet? Hmm, jeg tror jeg står over...)

søndag 26. august 2012

Fulltreffer: "Sommeren uten menn" av Siri Hustvedt

"Kabom". Der ble jeg (overraskende) truffet! Jeg plukker med meg en bok fra biblioteket som jeg egentlig ikke har hatt lyst til å lese. Som jeg synes høres litt kjedelig ut. Som jeg har hørt lunke uttalelser om. Ikke vært så begeistret for forfatteren tidligere. Så treffer den meg så rett i hjertet. Jeg har lest i to dager (men boken er kort, bare 200 sider) og nytt det.

Boken handler om Mia, som etter å ha blitt forlatt av sin mann etter 30 år, og etter et kortvarig sammenbrudd, tilbringer en sommer i barndomsbyen for å være med moren sin, undervise i et poesikurs og i det hele tatt komme seg på fote igjen. Jeg er jo kanskje spesielt mottakelig, siden jeg selv er separert og dermed fått noe mer livserfaring enn jeg egentlig hadde planlagt for meg selv... Men boken går jo ut over dette, betraktningene om kvinneliv i alle aldre og fasetter, og liv som sådan, er så fine... Sorg, dobbelhet, å komme ut av sorgen, betraktninger om å bli gammel, om å være ung, kvinnemakt og kvinneavmakt... og så morsomt, så mange kule betraktninger.

Det er noe med å bli eldre, og motsatt av det jeg kanskje trodde da jeg var ung - oppdage at det stadig er nye dører å åpne, i livet, i en selv. Det er fint, det er spennende, og det er veldig oppmuntrende.

Denne romanen likte jeg av mange grunner
  • Godt skrevet
  • Spennende fortellerstemme
  • Morsomme kvinne-betraktninger
  • Rørende kvinnebetraktninger
  • Klok
  • Nydelige sitater fra store diktere
Jeg har lest en roman av Siri Hustvedt før, og den gjorde ikke noe særlig inntrykk på meg. Men denne - den synes jeg var vakker! Og den rørte meg. Rett i hjertet.

lørdag 25. august 2012

Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad

Min svoger skrøt sånn av denne, men den gikk ikke rett hjem hos meg. Denne boken handler om mange personer, løselig knyttet sammen, i et nokså langt tidsspenn, fra 60-tallet til i dag. Jeg hadde problemer med å få med meg de ulike personene og handlingene, hele tiden spør jeg meg: "Hmm, hvem var det igjen..." Sånt forstyrrer leseopplevelsen...

Men det er ikke meg å bry meg om det jeg ikke liker (da skal jeg være irritert, da), så jeg sier litt om det jeg fikk ut av boken, tross denne innvendingen. The Goon Squad, eller "bøllen på døren", eller torpedoen, er et navn på tiden som herjer med oss. Forfatteren viser oss personer i glimt, de er oppattt av noe, de brenner for det, eller strever med det. Noen år går, og de er et helt annet sted. Boken er full av brudd og glimt, og det er tidens herjinger som kommer frem. På godt og vondt. Ikke bare på vondt, for ting kan bli bedre, eller annerledes... Livet som hender og hender... 

Jeg nevnte "Ørjan" og "påskesolen" i et innlegg i går. Jeg tenker på Ørjan i dag og, den praten vi hadde om tiden som punkt eller tiden som linje. Han var dypt inne i fysikkens verden, men om jeg glemmer fysikken og tenker på denne boken, så er tiden punkt, punkt, punkt. Og så kan vi kanskje skape en historie av det? Men når jeg tenker på mitt eget liv, så er det jo en linje... ikke en rett linje, men... Og i romanen, om man kan kalle det en roman, så er det også noe med tidsperspektivet som skifter hele tiden... noen ganger fortalt i nåtid, men så kan fortelleren plutselig bli allvitende og si: "og da ante de ikke at de om femten år skulle...." Akkurat det med de skiftende tidsperspektivene var fint.

Glemte dyder: Gå på biblioteket

Kindle og pocketer og venner - jeg glemmer den gamle dyden fra ungdomsårene - å gå på biblioteket... Så mye som bare ligger her og venter på en leser, frister... Jeg begrenser meg til to denne gangen..
Den unge mannlige bibliotekaren var kjemehyggelig og sa "kos deg med bøkene" og det virket som om han hadde glede av hver eneste bok som ble lånt ut.

Jeg gidder ikke stå i kø for å låne en ny bok, da kjøper jeg den eller det er alltid en venninne som har... Men de skjulte skattene, forfattere som man hadde glemt, klassikere. Selma Lagerløf..

fredag 24. august 2012

Poesifestival i Ulvik

Jeg er ikke akkurat en festival-gjenger, og gremmes like mye over begrep som "festivalsommer" som min tidligere kollega Ørjan irriterte seg over begrepet "påskesola". Imidlertid skal jeg altså på Poesifestival til Ulvik 13.-16. september.

Ingen sjekk av program etc, men en venninne i litteraturgruppen sa allerede for to år siden at vi måtte bli med, og nå er tiden kommet!
Jeg ser frem til å få impulser jeg ikke visste jeg trengte, lære noe jeg ikke visste fantes, høre noe som jeg ikke hadde anelse om at jeg ville ha glede av å høre. Kort sagt: jeg vil fylles opp.
http://www.poesifestival.no/

lørdag 18. august 2012

Avislesning: Morgenbladet om unge forskere

Jeg leser egentlig ikke mye aviser, men koser meg med Morgenbladet om lørdagen. I dag har jeg lest et kjempeinteressant innlegg om "Forskere under førti", og terrorforsker Thomas Hegghammer! Veldig interessant. Det er så spennende med folk som virkelig kan ting - og er kloke samtidig!

søndag 5. august 2012

Platt fantasy - "Guds venstre hånd"

Man røsker av og til med seg en bok på Narvesen, på en flyplass, når man henger rundt og har litt for god tid... Av og til et blinkskudd, av og til en tabbe...

Jeg får denne spenningen i meg når jeg leser noe nytt og ukjent... Er dette gull? Nei, denne gangen var det gråstein.. Fortellingen om et slags kloster full av meningsløs og hensynsløs tortur, unge menn somblir sultet og slått og trent opp til ett eller annet, unge kvinner som blir fetet opp og så skåret opp, alt passerer uten at jeg blir engasjert... Føler at forfatteren har tenkt: "jeg legger på litt til... Folk liker jo slikt". Gjesp!!! Etter en halv bok tenkte jeg: "herregud, dette er jo bare noe møl.... Og jeg som har Dickens på Kindelen min..."
Det var det!
Anbefales? Nei! Det finnes god fantasy, engasjerende fantasy! Dette var bare tull!

mandag 30. juli 2012

Dickens-biografi av Claire Tomalin

Den største fordelen med Kindle er at man kan handle på impuls. Da jeg leste i Dagbladets spalte Bokettersynet at Kristin Clement leste Charles Dickens: a life av Claire Tomalin tenkte jeg: Den vil jeg lese! Og boff - der hadde jeg den! Lastet ned et utvalg av Dickens romaner og, sånn for sikkerhets skyld. Hvem vet, plutselig får man masse lesetid i ferien!
Denne biografien fikk god kritikk og så langt har jeg likt den godt. Med utgangspunkt i at jeg ikke har visst noe om forfatteren, knapt reflektert over at det var en levende mann, er det spennende å bli tatt med inn i den verden som man også kjenner igjen fra romanene hans.

lørdag 28. juli 2012

Sommer-gjensyn med Morgan Kane

En kamerat skrev til meg at han leste gamle Morgan Kane-bøker i sommer, og jeg tenkte: Det vil jeg og!
Har lest tre. Den første, Oklahoma Terror, husker jeg for dette bildet: Kane ser en bevegelse ved et hushjørne, en hvit ende, han tror det er en hjort. Men det er en kvinne, som liker å ta solbad og skal lokke Kane i en felle. Som ung tenkte jeg: om hun solte seg naken burde ikke hun vært hvit på baken. Logisk brist! Ti poeng til den unge Solveig.

Gribbene i Sierra Madre synes jeg var bra! Her virker det mer etterrettelig. Kanskje en bok om indianere bør komme på leselisten?

Den aller første Morgen Kane-boken, Uten Nåde, synes jeg også er bra. Her er jo tonen med hasard-spillingen tydelig, akkurat det trekket kommer mindre frem etterhvert (tenker på introen: "Svak for kvinner og hasard..."). Når jeg tenker på at Louis Masterson/Kjell Halbing skrev så mange bøker, så synes jeg at han hadde plottet og personen veldig klart for seg allerede her i starten, den spennende fortellingen om hvordan Kane fikk sitt stjerneformede arr på høyre håndbak, møtet med Linda etc.
Når det gjelder erotikken, er jeg redd det gjorde større inntrykk i mine tidlige år.

Forresten så har Willy Dahl skrevet morsomt om Morgen Kane og Clay Allison.

Konklusjon: fint gjensyn, som passer en regntung julidag i hytte.

søndag 15. juli 2012

Om dikt som åpner seg (i Min kamp 2)

Det er nydelig, det Knausgård skriver om dikt og å lese dikt.
" Man måtte gjøre seg fortjent til å lese dem.
Hvordan?
Det var enkelt. Man slo opp i en bok, leste, og hvis diktene åpnet seg, fortjente man dem, hvis ikke, fortjente man det ikke."
(s. 136-140)
Jeg nyter disse refleksjonene!

lørdag 14. juli 2012

Velkommen etter: I gang med Min kamp 2. Dette er MAT

Jeg vet jeg henger noen år etter, men av og til er det fint å vente litt også. Nå snakker ikke så mange om Knausgård og Min kamp lenger, hypen har lagt seg. Men min venninne Bippi stakk toeren i hånden min før hun satte meg på flytoget: "Les denne".
I formiddag har jeg sittet og lest. Sittet og nytt. Sittet og gledet meg. Ledd. Vært ettertenksom. Gjenkjennende. Jeg husker litt fra debatten, om mannsrollen, om å trille barnevogn, om å føle seg redusert som "mann" ved å tre inn i kvinnesfæren. Det er så godt beskrevet, det han tenker og føler. Det er så utrolig ærlig og direkte og egentlig slik jeg ofte har lurt på selv, hva menn opplever og tenker. Hvorfor ble man forarget og opprørt? Dette er en viktig stemme, tenker jeg.

Jeg nyter også å lese skildringene av tingene omkring han, når han sitter på kafe, han er så presis, jeg får den deilige "proust"-følelsen av å drive av sted i en sanselig verden, der alt man ser og føler og tenker og smaker skal beskrives.

Og jeg stoppet nå, midt i en essayistisk skildring av Dostojevskij, det synes jeg også er flott å lese.
Det er den følelsen, av at en bok er mat. Den følelsen får jeg nå.

torsdag 12. juli 2012

Bøker jeg ikke er ferdig med

Ikke typisk meg, men i hyllen fant jeg altså en haug med halvleste bøker, mange som jeg likte godt!

Oliver Twist av Charles Dickens

Herlig! Helt herlig! Ferdig med Oliver Twist, og "de gamle er fremdeles eldst", iallefall har man stått seg siden 1838 er det fristende å tenke at det må ha noe med kvaliteten å gjøre.
Noen av personene i boken blir skildret med ironi og distanse, og latterliggjort, andre med mørke og alvor. Fra boken synes jeg skildringene av den gode Nancy og den brutale og desperate Sikes var spesielt gripende.

Sluttscenen der Fagin skal henges, bekrivelsen av hvordan han var "ute av seg selv" var også veldig sterk. Fortelleren lar Fagin komme fram, viser han fram, både fra innsiden og utsiden.
Hmm, ser visst ut som om jeg synes Dickens i denne romanen har vel så godt grep om de onde som de gode.
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg var imponert over hvordan Dickens her velger å vise frem barna, hvor vergeløse de var og prisgitt tilfeldige mennesker, ofte dumme og onde og grådige mennesker. Nå gikk det godt med Oliver, men andre gikk det verre med.
Anbefales? På det varmeste. Last den ned, på en Kindle nær deg!