Denne romanen, fra 1964, var som de andre bøkene hans, medrivende.
Fortellingen er grell, og Magnetisøren er ingen sympatisk skikkelse. Endel ting er så brutale, så brutale... Og så er det noe med språket hans, betraktningene hans, som hever alt dette opp på et høyere plan.
Er det det at skikkelsene er så
sammensatte av høye og lave impulser? At forfatteren hjelper oss til å se de ulike lagene. I denne romanen gjennom fortelleren Claus Selinger. De betraktningene han kommer med på slutten hever boken og viser leseren at ingenting, nei, jeg mener: ikke alt, mye er ikke - svart-hvitt eller ondt-godt...
Enquist er helt oppe blant min rangering av forfattere som er gjennomgode - bok etter bok etter bok!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar