Blondiner, vampyrer, blod og sex: Kanskje litt på siden av den etablerte smak - men veldig moro!

True Blood nr 11: Dead Reckoning. Og der var Siv ferdig med vampyrboken sin, og som god nabo og venninne overleverte hun den til meg. Nå koser jeg meg med bok elleve i serien True Blood, om Sookie Stackhouse sine vanskeligheter med vampyrer og hekser og varulver og skiftere og gale hevnere og egoistiske fe-fettere og tidligere elskere og så videre og så videre.

Det er moro, ikke noe tvil om dette. Mulig jeg synes at det har flatet litt ut? Forholdet til Eric er litt tværet ut, de har mindre sex, mindre gøy for dem og mindre eggende å lese for meg, det er litt mye plotting her og der, men kanskje ikke så klart plott?

Jeg er av den oppfatning at alle bøker, også bøker som inngår i en fantasyserie, bør ha en selvstendig handling, en "begynnelse, midte og slutt", hver bok bør ha en egen handling. Men jeg har desverre lagt merke til at det ikke er slik. En stund ute i en serie begynner forfatteren ofte å miste grepet, bøkene bare begynner der den forrige sluttet og slutter ett eller annet sted når den er blitt lang/tykk nok, uten at hver bok har sin egen individualitet og selvstendighet... Typisk er for eksempel Wheel of Time med Robert Jordan, de første stod støtt, men etterhvert gled det ut i ulike retninger, ingen selvstendig handling i hver bok. Denne elleveren synes jeg bærer litt preg av dette..  Men bevares, når jeg først har begynt å lese en serie og liker den, så følger jeg med til siste slutt, selvstendig handling per bok eller ikke! Og blir jeg underholdt og moret, så er jeg vel ikke så streng på det heller...

Forholdet mellom bøkene og TV-serien er løselig! Plott og personer tar andre retninger, så jeg har også hatt stor glede av å se seriene, fordi den faktisk overrasker og tar andre vrier enn jeg har forventet meg. Ja, faktisk synes jeg at serien er morsommere enn bøkene (det sier jeg ikke ofte---) men bevares, jeg synes det er kjempegøy å lese disse!