The Road: 4.innlegg - ettertanker

Jeg går stadig og tenker på The Road. Vi hadde en god diskusjon om boken på siste litteraturgruppe før ferien, og det er disse innspillene som har gått sammen med egne inntrykk til disse ettertankene.

• Er livet hellig? Var det riktig av faren å holde ut og gå videre? Var det riktig av faren å dø uten å ta livet av gutten først? Jeg lover - her var det grunnleggende uoverensstemmelser.
• Et ytterpunkt er synspunktet at her hadde faren forsømt sine plikter. Han burde brukt sin ene kule til å ta livet av sønnen, mens det ennå var tid. For hva var poenget? Når verden er så godt som ferdig og alt uansett var slutt?
• Det motsatte ytterpunktet var dette: Det var farens kjærlighet og det at han ikke kunne drepe sin sønn, som gjorde boken stor, som gav håpet på slutten. Selv der det var klart at verden og menneskene likvel dør innen overskuelig fremtid, var det likevel mulig for gutten å ha et godt liv innenfor de rammene som var igjen - kort eller langt.
• Vi brukte litt tid på å diskutere katastrofen som lå bak. Hva hadde egentlig skjedd? Kunne det skje? Var det sannsynlig? Vi falt ned på at dette er en bok som undersøker grensene for menneskelig verdighet, balansegangen mellom håpløshet og håp, ikke en bok som direkte vil advare mot fremtidige menneskeskapte katastrofer (eller naturkatastrofer, verdens største vulkan, eller en komet som legger jorden øde, men slikt er det vel ingen vits å advare mot--).
• De gode menneskene versus de onde menneskene. Relativt sett kan man diskutere hvorvidt det er onde og gode mennesker, men i boken er det trukket en absolutt grense. De som spiser andre mennesker, inkludert egne barn, dette er "de andre", dette er de onde.
• Guttens redsel for å bli mishandlet, drept og spist er selvsagt sentralt i fortellingen, men det er verdt å merke seg at han er like redd for å bli en som spiser andre. Der går det en sylskarp grense. Der vil heller ikke farens kjærlighet til sin sønn gå. Den grensen kan man ikke tråkke over.
• Så alt i alt. I all denne håpløsheten og en bok som er så fullstendig rensket for "håp" om redning, er det en annen type håp som blir satt frem: at man kan fortsette med kjærlighet og verdighet til det aller, aller siste.