Min første Kjærstad bok var Det store eventyret. Den fikk jeg i Den norske bokklubben, og startet på den mange ganger. Falt av. Forsøkte igjen. Og så brøt jeg gjennom, og synes boken var kjempefin! Etterpå leste jeg mange Kjærstadbøker før jeg ble lei, og tok ikke i noe han hadde skrevet før Oppdageren, burde nok lest de to andre først, men sånn ble det. Hadde stor glede av Jeg er brødrende Walker. Og nå er jeg her igjen.
Det jeg tenker, er hvordan forfatteren kretser rundt de samme temaene i alle bøkene. Det er den altoppslukende kjærligheten, det er drømmen om å "bryte gjennom", at mennesker kan være større enn seg selv, hvordan skal jeg si det, at kunst og kultur og det beste menneskene kan frembringe kan gjøre noe med folk og at enkelte kan bli et slags "overmenneske". Det er eneren som dyrkes her, og eneren fråtser i kultur, i musikk, i billedkunst, dans, litteratur, fremfor alt, litteratur.
Det er så enkelt, på en måte, det han beskriver. Han vil uttrykke det sanselige, og han beskriver det. Jeg synes han får det godt til. Jeg blir revet med, selv om det er både enkelt og kanskje litt pretansiøst. Jeg liker hvordan hovedpersonen nyter vanlige skiver med vanlig pålegg, og corn flakes med bringebærsylteøy, og det høres så godt ut, og det er så enkelt! Denne sterke sanseligheten i romanen liker jeg kjempegodt.
Jeg er en vakker scene, den lille gutten beundrer et bilde, og oppdater at "det er mer". Bildet er en del av en rull, historien fortsetter og fortsetter. Dette synes jeg er så nydelig beskrevet, og det gjør meg glad. Et håp man alltid kan bære med seg: Det er mer!
Jeg gleder meg også til å høre mer om hvordan det går med lesningen. Dette taler til en lesers hjerte.
Så langt? Tommelen opp for Kjærstad. La de gode gamle fortsette i sine spor. Det er flott med forfattere som utforsker sine tema igjen og igjen, på nytt og på nytt!
Så langt som jeg har kommet er det noen ting jeg vil trekke frem:
Den sanselige gleden
