"Nå trøster vi hverandre og er aldri redde mer!" Kjør Tove Janson i reprise!

Jeg hadde en liten samtale med Ragnhild (13) for noen uker siden. Det ble naturlig for meg å vise til "Hvem skal trøste knøttet". Men.. nada! Ingen klokker ringte. Boken var borte for henne, trass i at jeg har lest  , . Hun husket ikke "Hvem skal trøste knøttet?" selv om jeg har lest den for hnne mange ganger, og en gang så vi stykket som dukkespill. På Barnas hus? Så jeg fant frem boken og leste den for henne. Det var gøy å lese det for en så stor jente, hun hører andre ting, ser andre ting enn barn. 

I kveld leste jeg den for Eirik 9. Han koste seg og mente han husket den. Men - det er jeg som koser meg aller mest. Jeg er vill etter den boken! Den enkle teksten og varmen i fortellingen,  nydelig oversatt av Andre Bjerke: Naiv og enkel visdom, som man alltid kan komme tilbake til: 

"Men hvem skal trøste knøttet ved å si ham simpelthen / at hvis du bare flyr din vei, så får du ingen venn"

"Et nurk er lett å skremme, for de er så bitte små / men de er enda lettere å trøste efterpå".

Bildene, de er så fine at selv etter å ha lest jevnlig denne boken siden vi fikk den i Bokklubben da jeg var liten - så kjenner jeg fremdeles at bildene gir meg glede, glede glede! Mumrikken spiller i blomsterengen. Knøttet står alene ved sjøen. Og det blå bildet - det fantastiske bildet av nurket og knøttet i båten til filifjonken. Den blå bakgrunnen, de sterke fargene, lysene som skinner i vannet! En sånn verden er det godt å falle inn i.

"Men hvem kan trøste Knøttet ved å si ham simpelten / du må vise til din venn din musling. Hvilken glede kan du ellers ha av den?"