Noe av det jeg synes er fasinerende, er kvinner på 1800-tallet som tross omgivelsenes motstand skrev flotte bøker som står seg hundre og femti år etterpå. Austen er min favoritt, kanskje, men også søstrene Bronte. Her er jeg nok mest glad i Charlotte Brönte, men synes at Stormfulle høyder av Emely Brönte virkelig gjorde seg i gjenlesning, det er vel et par og tyve år siden jeg leste den første gang.
Minvenninne og meg har tullet mye med denne boken, siden vi har hatt en ide om at det er en spøkelsesstemme som roper med lengselsfull stemme på heiene:
"Cathrine" og
"Heatcliff". Men det var det ikke, i boken. Hvor fikk vi det fra? En film? Men min ide om at jeg ville lese om igjen boken, var at jeg har hørt så mye på Kate Bush sin sang "Wuthering Heights". Til slutt måtte jeg bare lese boken på nytt. Merkelig hvor mye som er glemt. Nesten alt, faktisk. Etter 23 år ca, hadde jeg glemt det aller, aller meste.
Romanen handler om Cathrine og Heatcliff, og barna deres, samt miserable ektefeller. De to vokser opp som fostersøsken, Cathy som ekte datter, Heatcliff som den sigøyneraktige gutten som blir tatt inn i huset. De utvikler et sterkt forhold til hverandre, men de blir både motvirket av klasseskiller, en slem og grusom storebror, og ikke minst at de begge er ville og vanskelige naturer. Intrigene står i kø. Charlotte Brönte sine heltinner, Jane Eyre og Lucy Snowe, er kvinner jeg bøyer meg i støvet for, helstøpte heltinner som ikke viker, moderne er de og, og klarer seg selv og forsørger seg selv. Men Cathrine er slem og bortskjemt og vill. Heatcliff er ennå verre. Cathrines datter er heller ikke helt god. Fortellerstemmen som er dobbel, en mannlig leieboer, er selvopptatt og feig og nysgjerrig, og fortellerstemme to, husholdersken som forteller hele historen til leieboeren, er en sladrehank. For en gjeng.
Romanen viser også på et vis hvor mye oppvekst og gode rutiner og omsorg har å bety for et menneske. God familie betyr lite dersom man blir oppdratt uten utdannelse og uten kjærlighet. Motsatt kan en tiggergutt av ukjent opphav plutselig fremstå som en gentleman. Men dette er likevel ikke tema i romanen. De blir ikke unnskyldt fordi de ikke oppfører seg.
Hva er det som gjør romanen så lesverdig tross disse ubehagelige personene? Det er det at den er så vill! Kjærligheten mellom Heatcliff og Cathrine er så vill, så dyp, så intens. De ser hverandre for dem de er med gode og grusomme sider, og elsker vilt selv om. Men slik vill kjærlighet uten ømhet og godhet har ingen fremtid. Man blir revet med av lidenskapene i denne romanen.
